Lørdag 12. januar 2019
VAKKERT: Både kunsten og menneskeligheten får plass i samtalene mellom forfatter Tom Egil Hverven og kunstneren Håkon Bleken. FOTO: FRIDA HOLSTEN GULLESTAD
Sårbar og myndig
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.

ANMELDELSE

Samtaler med kunstnere og forfattere kan ofte bli en smule tamme, fordi journalisten holder seg diskré i bakgrunnen. Eller har ærefrykt for intervju­objektet. Dét er ikke tilfelle med Tom Egil Hvervens møter med den nå nitti år gamle Håkon Bleken. «Du er en løgner», sier han da Bleken hevder han ikke leser lenger. Ikke så rart, siden Bleken beviselig fortsatt leser, men like fullt en konfronterende form. Som likevel fungerer med Bleken, det bringer frem en reaksjon i ham, en oppriktighet og et overskudd, som gjør disse samtalene til en ganske unik leseropplevelse.

Slike utvekslinger er likevel en sjeldenhet i en bok som preges av gjensidig respekt og en omsvøpsløs oppriktighet som stikker dypere enn de fleste dannede samtaler.

Boka er organisert med headinger som ‘Kvinner’, ‘Hytta’ og ‘Familie’ – foruten kunstnære temaer som ‘Kritikk’, ‘Kull’, ‘Utsmykninger’, ‘Gruppe 5’ og ‘Olje’. Samtalene har pågått over tre år i rykk og napp, og det er ingen kronologisk utvikling å spore; alt er arrangert slik at samtalene rundt et gitt tema samles, selv om de kan være et stykke fra hverandre i tid.

Det hele innledes med en personlig skisse av Hvervens vei inn i kunsten – en sympatisk inngang, syns jeg, hvor det redegjøres godt og oppriktig for forutsetningene for hans rolle i samtalene. Han er delvis fargeblind, forteller han, «med særlige orienteringsproblemer i spekteret mellom rødt og grønt», og er spesielt opptatt av berøringspunktene mellom de kubistiske impulsene i Blekens kunst og litteratur «klippet opp i små biter». Akkurat dette – stedene hvor boka og kunsten møtes – er en av styrkene ved disse samtalene, for både Bleken og Hverven er svært opptatt av historiefortellingens verdi både i bilder og tekst.

Fakta

SAKPROSA

Tom Egil Hverven

Lyset i støvsøylen. En

samtale med Håkon Bleken

Gyldendal 2019, 320 sider

De har tankevekkende samtaler om blant annet Dag Solstad og om Thomas Manns «Doktor Faustus». Bleken ser også forbindelser i egne bilder som forbinder litteratur og kunst på måter jeg ikke har ikke har vært borti før.

Det er også scenebeskrivelser i klammer gjennom hele boka som fordyper og skildrer konteksten for selve praten. Noen av disse er glitrende, men også såre, som når Hverven beskriver den nysgjerrige Bleken i den spanske byen La Coruña, hvor de har overvært en utstillingsåpning for hans malerier:

[I stigningene, med varierende trapper og rekkverk, får jeg inntrykk av Håkons ustøhet og svimmelhet etter en lang og anstrengende dag. Men selv om det mørkner og alle tre er slitne, stilner ikke Håkons nysgjerrighet. Han vil se nye gater og bygninger, små og store torg, oppsøke barer. Jeg ser hvordan den 87 år gamle kroppen strever med å oppfylle viljen til å utforske.]

Slike scener, hvor vi får betrakte samtalen fra utsiden, er både rørende og vakre.

Enkelte elementer syns jeg blir unødvendige, som Blekens enorme antipati mot at broren kaller sin sønn for Håkon. Da Bleken var syk i perioder, hadde broren en tanke om at det måtte komme en «ny Håkon» inn på familiens scene, får vi høre. «Det er mulig jeg gjentar meg selv, men jeg synes det var utrolig stupid av broren min å kalle sønnen sin for Håkon.» Dette blir litt privat og en umusikalsk avsporing fra samtalen som gir oss innsikt i mennesket og kunstneren – men også et liv. Det kunne med fordel vært tatt ut.

Bleken og Hverven er innom mange temaer, men flere steder kastes det ut tråder som ikke følges opp. Når de snakker om forelegget til noen sentrale kulltegninger, nevner Bleken den korte romanen «Michael Kohlaas» av Heinrich von Kleist. På spørsmålet om hvorfor denne boka fascinerer ham, svarer Bleken at han er opptatt av rettferdighetsprinsippet, og oppgir Jan Brockmann som inspirator for Kleist-lesninger. Men så blir det ikke mer av det, før den igjen nevnes 179 sider senere, denne gangen i et notat om barndommens verden ført i pennen av Bleken, opplest – under samtale – av Hverven. Heller ikke denne gangen blir det noe mer av. Det er flere slike løse tråder, hvor jeg savner mer nøsting fra Hvervens side.

Det er en råhet i samtalen, som er overraskende, men forfriskende, fordi det bringer oss raskere til kjernen av hva ting handler om. Som i samtalene rundt det å bli eldre og døden. Når Bleken får spørsmål om hva døden innebærer, svarer han slik:

Det er helt ubegripelig. Å sitte her og snakke med deg og vite at man skal dø, for eksempel, det er helt fantastisk, det er så jævlig at det ikke finnes ord for det. At man skal bli borte. At alt det interessante man utveksler av tanker og meninger, alt jeg ser, alt jeg kan notere meg og se omkring meg, bevisstgjøre meg – at det hele bare skal forsvinne, er jævlig.

Kunsten er naturligvis i sentrum i samtalene, men jeg liker godt at boka rommer hele mennesket Håkon Bleken.

Både Bleken og Hverven snakker med en sjelden blanding av myndighet og ydmykhet. Samtalen føler seg frem med en godt definert sans for hvor den skal. Til tross for noen skjønnhetsfeil er nok dette den vakreste intervjuboken med en norsk kunstner jeg har lest.

bokmagasinet@klassekampen.no

Tom Egil Hverven er hovedanmelder i Klassekampen, og boka blir derfor anmeldt av en ekstern kritiker.

Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...