Lisas lange linjer

PortrettÅse Brandvold (tekst) og Adrian Øhrn Johansen (foto)29. desember 2018

GULL: Helt siden Lisa var barn har hun villet være bokillustratør. Etter hennes første utgivelse i 2008 fikk karrieren fart på seg, og det virker i dag som om alt hun tar i blir til gull. Adrian Øhrn Johansen

Hun var et halvt år eldre enn Lisa. De feiret bursdager sammen, besøkte hverandre i høstferiene og feiret 17. mai sammen. Mødrene deres var venninner fra de var 16 år gamle. Det føltes som familie.

De siste seks årene har det vært flere kvinnelige enn mannlige skjønnlitterære debutanter i Norge:

Danker ut forfattermenn

BøkerJulia Martincic, Dag Eivind Undheim Larsen (tekst) og Christopher Olssøn (foto)29. desember 2018

I FLERTALL: 74 prosent av årets forfatterdebutanter var kvinner. Tharaniga Rajah, som ga ut romanen «Det er lenge til skumring» tidligere i år, er en av dem. – Jeg opplever ikke at Norge lider av en kvinnedominans, sier hun. Christopher Olssøn

I år var tre av fire forfatterdebutanter kvinner. Tharaniga Rajah mener det har funnet sted et generasjonsskifte i norsk litteratur.

– En feminismebølge har påvirket den yngre generasjonen. Kvinner har i dag en helt annen selvstendighet og økonomi enn for 50 år siden, noe som gir dem større mulighet til blant annet å skrive, sier forfatter Tharaniga Rajah.

2018 var et år da krenkelser, «outing» og no-platforming skapte bølger i offentligheten. Har et nytt generasjonsopprør gått oss hus forbi?

Noe er plutselig annerledes

Året som gikkBendik Wold29. desember 2018

MARTYR: Sylvi Listhaug (Frp) krenket – og ble selv krenket. Deretter måtte hun gå av som justisminister. Men ikke før noen Facebook-aktivister hadde sendt henne et lite blomsterhav hun kunne posere foran. FOTO: HEIKO JUNGE, NTB SCANPIX Junge, Heiko

Årets viktigste kulturbegivenhet er et fenomen vi nesten ikke klarer å sette ord på, men som forandrer verden foran øynene våre.

Alle disse dagene som kom og gikk – ikke visste vi at det var kulturåret 2018. Så mange bøker man skulle ha lest! Så mange kronikker, tidsskriftartikler, Facebook-tråder! Og likedan med film, tv-serier, teater, musikk og så bortetter. Ved årsslutt kan en stakkars kulturkonsument se seg i speilet og spørre: Hvor mye vet jeg egentlig om tida jeg lever i? Når jeg får med meg så lite, er det egentlig «min tid» i det hele tatt, eller lever jeg med femten–tjue års forsinkelse?