Lørdag 29. desember 2018
PORTRETTERT: Terje Brofos (1940–2018) levde et tidvis hardt liv, og slo gjennom under kunstnernavnet Hariton Pushwagner. Biografien om ham forteller om veien dit. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB SCANPIX
Skrivd i stjernene
Pushwagner: Et biografisk verk like omfattende som kunstnerens eget liv og virke viser fram Terje Brofos’ livskamp mot seg selv.

anmeldelse

Med sine 830 sider er boka «Hariton Push­wagner. Biografien» blitt en ruvende affære. Bare kilder, noter og register utgjør rundt hundre tettpakkede sider. Samtidig skal originalmanuset ha vært nesten tre ganger så langt, og ha tatt nærmere 11 år å fullføre.

Det er med andre ord et stort fartøy som sjøsettes, der forfatter Petter Mejlænder styrer med like sikker hånd som rormannen i Pushwagner-maleriet «Skip O’hoy». Det tar litt tid før boka virkelig får opp farten, til tross for den dramatiske inngangen krigen utgjør: Terje Brofos blir født på Kristi himmelfartsdag, 2. mai 1940, mens britiske bombefly over Oslo gjør et siste forsøk på å stanse de tyske okkupantene. Det er et motiv som senere skal speiles i flere av Pushwagners arbeider. Ikke minst det monumentale «Jobkill» fra 1990, som utgjør hoved­delen av malerifrisen «Apokalypse».

I begynnelsen av lesingen er det som om den litt stive tonen fra forgangne år, smitter over på Mejlænders skrivestil, som der han skriver om kunstnerens fars første ekteskap i USA: «Fritjof ventet også barn, men da sønnen Francis ble født under de lykkeligste familiære omstendigheter, døde brått hans vakre Frances i barsel.» I tillegg er kanskje barndomsåra i overkant detaljert beskrevet, der Mejlænder iblant dyrker en litt forslitt kunstnermyte. Som i skildringen av det fire år gamle barnet som lærer å svømme i fontenen i Vigelandsparken: «Kunsten ga ham det fundamentet og den selvtilliten hjemmet ikke maktet å gi ham.» Samtidig skal biografen ha ros for et omfattende arbeid med imponerende mange kilder. Dette er en koloss av en biografi, som til tider består av nesten like mange elementer som Pushwagners egne bilder.

Fakta

biografi

Petter Mejlænder

Hariton Pushwagner.

Biografien

Kagge 2018, 830 sider

Og snart har Mejlænder fått opp dampen for alvor. Boka skyter virkelig fart utover mot 1960-tallet, og tiltar stadig i interesse og intensitet. Terje Brofos opplever at moren forlater faren, som synker stadig dypere ned i alkohol og selvmedisinering. Selv er han en talentfull og følsom ungdom, som blir interessert i jazz og litteratur, tegneserier og kunst. Han blir boende alene med faren, og plukker opp uheldige mønstre som senere skal prege hans eget liv og misbruk.

Snart står Brofos midt i bohemlivet i Oslo, der selvforakt og oppmagasinert hat mot verden begynner å forme livet hans, samtidig som samfunnet er i hurtig endring. Her når biografien sine første høydepunkt, der Mejlænder forteller historien med en romanforfatters dyktighet. En tidvis omflakkende tilværelse følger, med stigende rusmisbruk og destruktive forhold. Et møte med forfatteren Axel Jensen i 1968 får stor betydning for det videre livet til Brofos, både hva kunstnerisk og personlig utvikling angår.

Terje Brofos tar et avgjørende skritt i 1971, da han har bosatt seg i England. Der oppstår for første gang alter egoet Hariton Pushwagner. Han lager også et av sine første monumentale bilder, «Parson’s 311». Ellers er han uvanlig flink til å spenne bein på seg selv. Kampen mellom det kreative og det destruktive, eros og thanatos, går som en rød tråd gjennom livet. Han kritiserer det moderne samfunnet, med dets robotaktige mennesker, men er antakelig selv mer fanget i destruktive rutiner enn de skikkelsene han fester til lerretet.

«Hariton Pushwagner. Biografien» er ofte direkte vond å lese, særlig i skildringen av det økende rus­­mis­bruket. Sjansene for et internasjonalt gjennombrudd blir gang på gang sløst bort. Samtidig skaper Pushwagner noen av de mest sentrale bildene i moderne norsk maleri, og står fram som en av våre fremste utøvere av pop art. Mejlænder bokfører det ene personlige forliset etter det andre, der det heller ikke er til å unngå at vi også får rystende innblikk i livet til personer som sto Pushwagner nær. Til tider kan dét nesten bli i overkant.

Petter Mejlænder har uansett gjort et voldsomt arbeid her. Dette er en bok med stigende spenningskurver, med dramatikk fra side til side, og med en til tider upålitelig hovedkilde. Pushwagner ble etter hvert sin egen mytolog, som heller fortalte en god historie enn sannheten. Og som kanskje også mente at «sannheten» ikke nødvendigvis hadde noe med fakta å gjøre.

Det dukker opp små unøyaktigheter her og der, men de skygger aldri for den store historien som Mejlænder har gått inn for. Litt pompøst uttrykt kan vi si at «Hariton Pushwagner. Biografien» ikke bare forteller historien om et uvanlig menneske, men også sier noe vesentlig om hva et menneskeliv kan være. I tillegg øser Mejlænder av sine kunn­skaper som kunst- og kultur­skribent, der analysene av de viktigste verkene er noe av det mest interessante i boka.

Også de siste ti årene av Pushwagners liv og virke, der han plutselig blir en stigende stjerne, er godt dekket. Mejlænder frikjenner Morten Dreyer i stor grad i striden om rettighetene til bildene, som endte med rettssak i 2009. Forfatteren tegner et rørende, men også realistisk bilde av de alternative miljøene som tok Pushwagner inn i varmen i tida da han levde som uteligger og rusavhengig.

Bildematerialet i boka er dessverre skuffende, med for mange halvgode privatbilder og for lite fokus på kunsten. Det bør Kagge Forlag rette opp ved senere opplag. Det fortjener både Pushwagner og hans biograf.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.