Lørdag 22. desember 2018
DE NÆRE TING PÅ RINGERIKE: Arne Paasche Aasen får hjelp til en dusj av kona Valborg Moe på hytta i Haugsbygd. FOTO: AAGE STORLØKKEN, NTB SCANPIX
Oppreisning
Bevegelsens dikter: Arild Bye viser hvordan Arne Paasche Aasen traff folket, i arbeideroppstand og i tryggheten ved radioapparatet.

ANMELDELSE

Arild Byes bok om Arne Paasche Aasen (1901–1978) er et viktig kulturhistorisk verk. Med dybde og perspektiv ser biografen Arbeiderpartiets epoke gjennom den populære dikterens liv, fra en gjærende kommunistisk revolusjon til arbeiderbevegelsens oppsmuldring.

Et av bokas mest oppsiktsvekkende funn er «hvor underlegne arbeider­partikretsene følte seg på kulturfeltet», midt i partiets glansperiode mot slutten av 1950-tallet. Biografien skildrer hvordan Hans Heiberg, lederen av Den norske Forfatterforeningen 1946–1965, bidro til å holde Paasche Aasen utenfor. Bye får fram underliggende motsetninger mellom arbeiderbevegelse og borgerlig konservatisme, spenninger som til dels fremdeles utspiller seg, for eksempel i høstens debatt om Alf Larsens status som forfatter. Privat fikk Paasche Aasen ros av Larsen. Men ikke offentlig. Og det var den sterkt Ap-kritiske «Tjømekjeften» og mer ukjente diktere som fikk stipendier. Paasche Aasen sto utenfor i lange perioder – et uttrykk for at han manglet kulturelitens anerkjennelse. Arild Byes biografi er en kompleks litteratursosiologisk framstilling av en epoke som fortjener mer oppmerksomhet.

Bye har tidligere skrevet biografier om Kristofer Uppdal og Ole Vig, begge med tilknytning til Trøndelag. Arne Paasche Aasens foreldre var engasjerte sosialister i Steinkjer. Seinere bor familien Aasen i Trondheim, som del av det trønderske grunnlaget for et revolusjonært norsk arbeiderparti, sammen med blant andre Martin Tranmæl. I skildringen trekker Bye veksler både på lokalkunnskap og arbeidet med foregående bøker.

Fakta

BIOGRAFI

Arild Bye

Arne Paasche Aasen.

Fra verdensrevolusjon

til de nære ting

Aschehoug 2018, 620 sider

Familien beveger seg mot større oppgaver i Oslo. Augusta Aasen (f. Paasche) er omreisende agitator, inspirert av den russiske revolusjonen, før hun blir drept i en ulykke i Moskva i 1920. Sønnen Arne fører arven videre. Han blir en nær venn av Rudolf Nilsen (1901–1929), og konkurransen dem imellom danner mønster for biografiens skildring av ulike forfatterroller i spennet mellom avansert poesi og leilighetsdiktning: Mens «Rulle» fra starten er en kresen arbeiderdikter med få utgivelser, velger Arne masseproduksjon for partiet, for aviser og etermedier.

Paasche Aasen framstår tidlig som en merkelig blanding av radikaler, dandy, bohem og aristokrat. Bye antyder at han manglet motstand, eller sans for å skaffe seg motstand gjennom diktning. Ikke dermed sagt at han var uten politisk brodd. Striden om Komintern splitter Arbeiderpartiet. Vennene, som også omfatter Einar Gerhardsen og Trygve Lie, er ennå overbeviste revolusjonære kommunister. Flere av dem blir arrestert og dømt for voldsagitasjon. Hvor mye som står på spill, blir tydelig i Paasche Aasens korte periode som redaktør for den tids Klasse­kampen, i 1921, hvor han beskriver den norske samtida som «borgerkrigens epoke».

Samme år debuterer han, tjue år gammel, med «Sigd og hammer». Han kunne valgt dikt som viste at han faktisk var en lovende poet, skriver Bye. «Men politikken rådde.» De mest kjente kampsangene, som «Frihetens forpost» og «Vi bygger landet», blir til i denne tidlige perioden. Herfra til 1970-tallet slutter Arne seg helst til rådende flertall i Arbeiderpartiet, nesten uten avvik, gjennom et tjuetalls diktsamlinger.

Vennskap behøver ikke å stå i veien for treffende kritikk: Rudolf Nilsen peker på viktige trekk i forfatterskapet allerede ved den første diktsamlingen. Arbeiderdiktere må vurderes etter vanlige standarder, ikke etter evnen til agitasjon, skrev Nilsen i «Mot Dag». Han kritiserer Paasche Aasens hurtighet og manglende selvkritikk. Boka viser hvordan et slikt dikterliv utfoldet seg, gjennom anslagsvis 4000 dikt, de fleste trykt under pseudonymet «Dorian Red», et spill med Oscar Wildes romanfigur «Dorian Gray». En kvalitet ved Byes framstilling er at han ikke bare skildrer diktningens kontekst, men gjengir diktene og kritikken av dem.

Arne Paasche Aasen gifter seg med Valborg Moe i 1926, men fortsetter å leve som bohem og til dels alkoholiker store deler av livet, ustanselig på turneer for partiet – fra basen, en toroms leilighet i Bentse­gata på Sagene i Oslo. I et barnløst ekteskap ble Valborgs oppgave å passe på ham. De mest kjente sang­tekstene er knyttet til familiens feriesteder på ulike kanter av Oslo: Diktet «De nære ting» ble lest og reddet fra glemsel av en fergemann over Glomma ved Disenå. Temaet i «Blåveis­piken» stammet fra området ved en hytte paret fikk bygget på Ringerike.

Ved siden av en jevn strøm av oppdrag ved partiets store anledninger, sørget slike dikt etter krigen for Paasche Aasens eventyrlige suksess som tekstforfatter til tidas pop-musikk, framført av Kurt Foss og Reidar Bøe, med spredning til alle lag av samfunnet, ikke minst gjennom NRKs «Ønskekonserten». Det er for slike sangtekster og petit-poesien i Arbeiderbladet at Paasche Aasen framfor noe huskes. Målt mot den yngre Alf Prøysens tekster, til dels publisert i samme avis, framstår han ikke som en stor poet, men i likhet med Prøysen benyttet Paasche Aasen seg i liten grad av modernismens frie former. Spørsmålet Byes biografi reiser, i tillegg til gode observasjoner av det kulturelle maktfeltet, er om han er blitt tilstrekkelig lest og forstått som en skildrer av norsk hverdagsliv i perioden.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.