Månedens poet

Å gi det tid

MÅNEDENS POET

«GUDRUN»

Hver måned kårer Diktkammeret en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Poeten ønsker å være anonym.

– Gratulerer med å runde av dette året som månedens poet. Og det med et dikt som er like kort som det er fullt av historie. Hvordan skjønner man at et dikt er fullendt allerede etter ei linje?

– Takk! Jeg kan ikke si jeg skjønner sånt i det hele tatt. I dette tilfellet hadde jeg hatt det som ble tittelen, i bak­hodet en stund. Så begynte jeg på det jeg trodde skulle bli selve diktet. Og så skjønte jeg at jeg ikke trengte si noe mer. Trykket send, og det var det hele.

– Både formen og innholdet i diktet ditt gir uunngåelig assosiasjoner til Ernest Hemingways seksordnovelle – «For sale. Baby shoes. Never worn». I dag leser vi også kortere tekster og dikt på sosiale medier. Hva tenker du at denne kortheten kan gi?

– Det er klart det er likhetspunkt. Jo mindre som står, jo mer kan være i det for leseren. Men det kan også være livløst og platt. Jeg tror korthet er flere ting. Det ene er sånn fort lest, fort glemt, det andre er mer tradisjonelt for diktsjangeren, at man må gi teksten tid, grunne på den, smake på ordene, sove på det og lese det om igjen. I så fall er det ikke så mye korthet som langsomhet det dreier seg om. Det å være i en tekst, befinne seg i en stemning, et språk, et univers. Og da ligner plutselig den korteste av formene på den lengste; de mangebinds romanverkene, om de nå heter Napoli- kvartetten, «Juvikfolket» eller «Min kamp». En alternativ verden man av ulike grunner ønsker å tilbringe tid i.

Juryens kommentar

Å få svært korte dikt – nokre få ord, eit par linjer, eller som her, berre ei tittellinje og ei einaste påfølgjande diktlinje – til å samstundes vera omfattande og innhaldsrike, mangetydige, gripande, og faktisk famna om død, sorg og livskjensle, det er så vanskeleg og så sjeldan kost, at juryen meir enn gjerne vil løfta fram eit kortdikt som maktar alt dette.

Det er klart, at med så få ord og så mykje usagt, kan dette diktet opna for fleire ulike tolkingar, men her vil juryen hovudsakleg halde seg til éi oppfatning av diktet; nemleg at den som talar her, har bore ei fysisk tung og ei fysisk lett kiste til grava. Og då les me det slik, at den lette har vore vel så tung, fordi det var ei barnekiste.

Å miste nokon som er yngre enn ein sjølv, kjennest naturstridig og ekstra smertefullt. Å vite at eit liv ikkje vart fullbyrda, og at det vart avbrote i si byrjing, er i seg sjølv ei så sjokkerande påminning om det skjøre ved livet, at det gjer eit heilt spesielt inntrykk på dei som opplever dette, og som lever vidare med dette ufattelege.

Diktet oppnår å røre oss, mellom anna ved å halda så mykje tilbake. Det er det usagde som taler her: Lesaren må sjølv fylle ut: at den andre kista var lett, og at det var endå tyngre å bera.

Her er ikkje eit einaste kjensleladd ord i dette diktet. Likevel får poeten linjene til å dirre av sorg.

– Hvordan synes du det er å skrive på Diktkammeret?

– Jeg har ikke vært der så mye, men det begynte med et indre press. Enkelte erfaringer lar seg ikke uttrykke annet enn i en litterær form, og da en veldig nær venninne tok livet sitt, fikk jeg behov for å si noe om det. Jeg prøvde derfor i ulike – og lange! – former å sette ord på erfaringen, før jeg ga opp og begynte å sende inn svært spontane tekster i stedet. Jeg ser på Diktkammeret som en lekeplass. Noe paradoksalt kanskje, siden det begynte med død og vinnerdiktet handler om det samme. Men jeg har en tendens til for mye alvor ellers, både i skriften og livet, så det er befriende å kunne tøyse og tulle og sende fra meg noe som er uforpliktende og anonymt.

– Hvor henter du selv inspirasjon fra?

– Inspirasjon og inspirasjon, jeg leser mye og er særlig glad i maleri og klassisk musikk. Og jeg liker å sitte på kafé og glane, gjerne i fremmede byer. Men jeg vet ikke om jeg vil kalle det inspirasjon. At det er derfor jeg skriver liksom? Går en påvirkning fra verden til teksten? Tviler. Kanskje er det også omvendt, at jeg blir bedre til å se gjennom å beskjeftige meg med kunst. Eller begge deler. Sannsynligvis det, ja. Ja til alt.

Månedens dikt

To ganger har jeg båret en kiste

Den ene var tung

«Gudrun»

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.