Lørdag 15. desember 2018
UT MOT VERDEN: Anne Karin Elstads (1938–2012) bøker ble lest av titusener. FOTO: RUNE PETTER NÆSS, NTB SCANPIX
Et eget rom
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.

ANMELDELSE

Anne Karin Elstad var en av Norges mest leste forfattere. Bøkene hennes ble gjenstand for stridige diskusjoner om litterær kvalitet. Romaner med kvinnelige hovedpersoner som kjempet for frihet fra undertrykkelse, skapte gjenkjennelse og leselyst hos tusener av kvinner. Men gjenkjennelse og realisme sto ikke høyt i kurs som litterære kriterier da hun debuterte i 1976 med «Folket på Innhaug». Det ble likevel starten på eventyrlige salgssuksesser, både når det gjaldt de første historiske romanene, samtidsromanene om Lena og om Maria, og firebindsverket om Julie. Nå har Hilde Hagerup skrevet biografien om henne.

Hvor begynner en fortelling? Og hvor begynner et forfatterskap? Hvorfor begynte trebarnsmoren Anne Karin Elstad å skrive? Hun var lærer, gift, bodde i Levanger, var engasjert i nærmiljøet, var festglad, levde et hektisk og godt liv.

Hagerup skriver at det avgjørende valget trolig skjedde under besøket hos faren i 1975, hjemme på gården i Valsøyfjord. Hun lyttet til fortellingen hans om tippoldeforeldrene som var kommet over fjellet. Faren sier de ordene hun har ventet lenge på: Du må skrive denne historien. Eller, som hun skriver et annet sted, kanskje var det allerede da hun var tretten år at forfatter­drømmen ble til, året etter hun mistet moren, da framtiden for en stund ble tatt fra henne, fordi hun måtte slutte på skolen og arbeide full dag i fjøs og på kjøkken, og være mor for de yngre søsknene. Drømmer og lengsler vokste fram, næret av dikt, bøker, ambisjoner, selvfølelse og stolthet.

Fakta

biografi

Hilde Hagerup

Som hennes dager var. Et portrett av Anne Karin Elstad

Aschehoug 2018, 296 sider

Anne Karin Elstad lyttet til farens stemme, gransket historiske kilder i arkiver, brukte sin fantasi og forestillingsevne. Hun fikk etter hvert et eget rom, et sted hun kunne skrive og tenke. Det var livsviktig for henne.

«Jeg har hatt et fint liv, spennende og helt vanlig», uttalte hun i et intervju. Helt vanlig var det i den forstand at hun som så mange kvinner i sin generasjon var dobbeltarbeidende, klemt mellom krav fra familie og arbeid. Men hun var, viser Hagerup, på mange måter et uvanlig menneske, med en sjeldent stor arbeidskraft, en sterk egenvilje, en utrolig livsvilje som gjorde at hun reiste seg igjen og igjen etter alvorlig angrep på kroppen: hjerneslag og kreft. Å skrive kostet henne ekteskaps­kriser og skilsmisser. Så hvorfor skulle ikke hun, som hadde mange titusentalls lesere, få den anerkjennelsen hun fortjente i den litterære offentligheten? Hagerup refererer anmeldelser som er arrogante, ned­latende, både fra kvinnelige og mannlige kritikere. Hennes egne vurderinger er forsiktig positive, og virker alltid rettferdige. Jeg spør likevel om det ble for mye type­tegning hos Elstad, for forutsigelige konflikter, eller er dette, sammen med miljøskildringen, selve grunnlaget for denne typen realisme og gjenkjennelighet som hun skaper?

Hagerups metode er å veksle mellom liv og verk. Livet framstilles med varsomhet og respekt. Hun er selv forfatter, og bruker ofte sceniske framstillinger, mest inntrykksfullt helt til sist, der biografen lar oss se den 76 år gamle forfatteren i den blå lenestolen, med kryssord i hendene, det er den siste dagen i hennes liv, 4. april 2012: «Ansiktet hennes er vendt mot verden utenfor. Sånn finner de henne. (…) Så er hun ikke mer.»

«Det elskelige mennesket fra Valsøyfjord», utbryter Hagerup et sted. Bildet som trer fram etter endt lesning er likevel mer sammensatt. Elstad er noen ganger i «overkant rett i ryggen», «distansert». Slik jeg ser henne, gjennom Hagerups følsomme og sobre fram­stilling, var hun, i likhet med så mange av sine hoved­personer, en som ville ha seg frabedt at andre definerte hvem hun var, ja, at andre snakket om henne bak ryggen hennes. Dette kommer tydeligst fram i «Maria, Maria», der Elstad har gått tett på det å oppleve hjerneslag. Fratatt alle muligheter til å kommunisere var det en pine å høre at de andre snakket om henne, ikke til henne. Det fylte henne med avmakt og raseri. Fra denne hjelpeløse tilstanden mante hun på underfullt vis fram bilder som i romanen blir til fortellingen om barnet Maria. Her er det leseren kommer nærmest Elstads dikteriske kilde. Hagerup må ha forstått Elstads motvilje mot å fanges inn i én sannhet om henne. når hun flere steder klokt insisterer på at alt «man skriver om andre menneskers liv, er tolkning».

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.