Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
TRENGER STØTTE: Den kongolesiske gynekologen Dennis Mukwege og irakiske Nadia Murad, som ble solgt som sexslave av IS, får i dag Nobels fredspris for sitt arbeid mot seksualisert vold i krig. FOTO: AFP/NTB SCANPIX
Å krige mot voldtekt

Nobels fredspris

Seksualisert vold pågår i de fleste konfliktområder der Norge stiller militære styrker. Med utdelingen av Nobels fredspris til Denis Mukwege og Nadia Murad har temaet fått nytt gehør. Ekstremister som Isil og Boko Haram bruker systematisert seksualisert vold mot sivilbefolkningen. Lovnader om ‘koner’ ligger i rekrutteringsstrategier, og jenter selges for å finansiere ekstremistene. Seksuelle overgrep brukes som en del av krigføringen for å spre frykt. I sin verste form er seksualisert vold et ledd i folkemord. Voldtekter foran familien er ekstremt virkningsfullt når målet er å forgifte sosiale strukturer.

FNs sikkerhetsråd beskriver derfor voldtekt som en trussel mot global fred og sikkerhet.

Kan man krige mot seksualisert vold? Fredsoperasjoner har som mandat å beskytte sivile, også mot fysisk vold. Lite har imidlertid forandret seg på bakken. FN vektlegger behovet for en sektorovergripende respons, som også forplikter militære styrker til å bekjempe seksualisert vold.

Her trekker mange i tvil militærets rolle som en beskyttelsesaktør. Å stoppe vold gjennom maktbruk er et paradoks. Militæret er heller ikke trent på kriminalitetsbekjempelse eller voldsofferhåndtering. Men hvem kan forhindre voldshandlingene?

De som har mer ekspertise innen forebygging og bekjempelse av seksualisert vold – humanitære aktører og politiet – er ikke alltid tilstede der brutaliteten finner sted. Områder kan være så sikkerhetsmessig utfordrende at det blir for risikofylt for humanitærarbeidere og for ressurskrevende for politiet. Volden utføres ofte av militante grupperinger med kapasiteter som overgår politistyrkers håndteringsevne.

Seksualisert vold forekommer dermed i et vakuum der ingen opererer. Det å sikre en befolkning har derfor også blitt en oppgave for militære styrker.

Militæret, politiet og humanitære aktører har ulike tilnærminger for å beskytte sivile. Hjelpeorganisasjoner har ofte en behovsbasert tilnærming, mens de militære har en trussel-basert tilnærming. De humanitære har særlig kunnskap om de som utsettes for vold, og de militære om utøverne.

Når seksualisert vold er en del av en krigstaktikk, så betyr det at den kan bekjempes. Militæret kritiseres ofte for å være for fiendefokusert, men kanskje er dette profesjonens unike bidrag. For når seksualisert vold planlegges av militante grupperinger så betyr det at kontratiltak i teorien er mulig. Da må vi ha innsikt i hvem overgriperne er, hvordan de opererer og hvorfor de bruker vold.

Militære styrker er trent på å imøtegå voldelige handlinger med kontrollert makt. Straffefrihet rundt seksualisert vold er et omfattende problem. Militæret kan signalisere at overgrep får konsekvenser, ved å for eksempel innta en sterk positur, slå ring rundt en befolkningsgruppe som trues og dermed avskrekke voldsutøvere.

For å bekjempe vold så kan man ikke bare fokusere på selve episoden hvor den fysiske skaden inntreffer. Effektiv bekjempelse må sees som en kjede av preventiv- og responstiltak. Oppfølging av overlevende innebærer både fysiske og psykososiale helsetiltak, mens oppfølging av voldsutøvere inkluderer arrest, varetekt og eventuell straffeforfølgelse. Forsoningsarbeid er sentralt for å skape en tilstand hvor vold er unntaket og ikke regelen. Ingen beskyttelsesaktører er i stand til å bekjempe seksualisert vold alene.

Årets to fredsprisvinnere har vist mot og styrke i sin kamp for de mange som har overlevd seksualisert vold. Nå må deres arbeid støttes med konkret handling. Mange aktører jobber med voldsdempende arbeid. Et minimum bør være å bli bedre kjent med hverandres fagtilnærminger, og fagkunnskapen må deles. Det skylder vi de som er fanget i konflikt.

siholen@fhs.mil.no