Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
Pauser i musikken, pauser fra musikken
DU FELA MI: Felespillere bør ikke være for lenge borte fra den. FOTO: MATEUS PORTUGAL/ WIKIMEDIA COMMONS

Gjestespill

I den vesle fjellbygda Tuddal i Telemark, der det før i tida var feler og spelemenn i nesten hvert et hus, bodde det en felespiller som drog ut på hvalfangst. Fela og bogen la han fra seg hjemme, han regna kanskje med at det ikke var alle hvalfangere, inneklemt i en båt på havet, som ville være bare glade for såre feletoner fra det høye innland.

Han var borte vel og lenge, og da han kom tilbake, sier soga at han var blitt en strålende dyktig spelemann.

Denne lille historien har jeg aldri kunnet glemme. Hvordan kan man bli dyktig av å ikke øve? Antakelig er saken at han nettopp øvde, selv om han ikke spilte fysisk. Musikken gikk sikkert i hodet, mer og mer, jo lengre tid det gikk uten instrument.

Stadig tydeligere ble det kanskje; tanker om strøk og forming av toner, flyt, driv, først litt frampå, jagende, med takten godt ned i bogehånda. Så litt avventende, ettertenksom, takten hengende på bogespissen. Han spilte slåttene inni hodet, om og om igjen, kjente suget etter å stryke over fela og høre lyden han forestilte seg, kjenne i kroppen hvordan det kjentes å forme det han bare hadde kunnet tenke. Det må ha vært godt å mønstre av og sette kursen mot hjembygda.

Akkurat slik var det kanskje ikke, men det kunne vært slik. I perioder jeg har vært uten instrument, kjenner jeg det litt på den måten. Og i tilfelle noen misforstår, så har jeg altså ikke vært på hvalfangst, og heller aldri vært så lenge borte fra fela, heldigvis.

Men av og til er det godt å gå til tankene sine, å være sluppet helt fri fra musikk, og så plutselig – uten at en har tenkt at en savner å spille, begynner plutselig musikken å gå i hodet. Det flyter ikke med en gang man kommer tilbake til instrumentet sitt etter et sånt avbrekk, en må sage litt hjelpesløst i starten, men så kjenner kropp og fele seg sjøl igjen ganske fort.

Jeg har aldri blitt en mester av å være borte fra instrumentet, men jeg har lagt merke til nye ting i musikken, og funnet små ting jeg kan gjøre som jeg ikke tidligere tenkte på.

Mye er sagt om pauser i musikk også – som at pausene er det viktigste. Det er kanskje litt overdrevet. Men pauser kan skape en helt egen nerve der det oppstår øyeblikk som dirrer av lydløs kraft.

På sommerens Førdefestival hørte jeg et av de utrolig virtuose ensemblene spille den ene halsbrekkende, vilt svingende låten etter den andre. Så startet de på en låt med en nydelig, meditativ og kraftfull linje. Linje og pause. Linje. Og pause. Stillhet i rommet. Linjen fikk spille inni hodet på lytterne, før den klang ut i rommet på nytt fra musikerne.

Ingen annen låt fra denne konserten, eller fra festivalen overhodet, kunne måle seg med dette øyeblikket. Pauser er fint.

musikk@klassekampen.no