Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
PÅ LOKALET: Magnus Broo (trompet), Fredrik Ljungkvist (sax), Ingebrigt Håker Flaten (for anledning med elbass) og Hans Hulbækmo (trommer) forbereder seg til konsert på Blå, på Øvingshotellet i Oslo 22. november.
Atomic: Neste år har den norsk/svenske kvintetten tjueårsjubileum, men bandet går ut av tenårene med full, fornyet energi.
Variasjonenes tematikk
Håvard Wiik ved partituret.
MUSIC MAN: Hans Hulbækmo intenst lyttende midt i anslaget. Med Ljungkvist, Broo og Håker Flaten i bakgrunnen.
På årets «Pet Variations» har de viet et helt album til fortolkning, fra Beach Boys og Garbarek til Messiaen og Varèse. Men Atomic låter fortsatt først og fremst som noe for seg selv.

INTERVJU

– Den dagen du ser meg med elbass på scenen med Atomic, må du bare daske meg rett ned, kommer det rimelig resolutt fra Ingebrigt Håker Flaten.

Ikke for det, den Austin-baserte bassisten fra Oppdal har etter hvert spilt elbass i et bredt knippe av de utallige prosjekter og konstellasjoner han har inngått i (og etter hvert også ledet). Og på en god bunke av de nærmere 200 plateinnspillingene han har medvirket på. Men med dette bandet? Det går greit til øvingsbruk, med et lånt klenodie med slående gråturkis/miamiblå kropp, men på scenen?

–That’ll be the day, synger saksofonist Fredrik Ljungkvist muntert, med smått ugjenkjennelig tonal relasjon til kildematerialet (Buddy Holly?).

Den norsk/svenske kvintetten Atomic må kunne kalles en formatbevisst gjeng. Riktignok står det et Nordlead digitalpiano her inne på Øvingshotellet på Schous Plass i Oslo, der de har leid seg inn for å gå gjennom materialet før kveldens konsert på Blå noen kvartaler unna. Men det gjør nytten som rotebord, med hauger av noteark stablet hulter til bulter, Messiaen, Varèse, Bley og originalkomposisjoner av både Ljungkvist og Håvard Wiik, som sitter borte ved vinduet ved ståpianoet – og som ikke skjønner noe som helst av ryktene som har gått i lokale jazzkretser om at kveldens konsert skulle gjennomføres på et Fender Rhodes elpiano. Nei, that’ll be the day, det også.

Fakta:

ATOMIC

• Jazzband dannet 1999 av bass-piano-tromme-trioen fra norske Element (Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love), opprinnelig sammen med saksofonist Håkon Kornstad.

• Svenske Fredrik Ljungkvist (saksofoner og klarinett) og Magnus Broo (trompet) var på plass innen albumdebuten «Feet Music» (Jazzland) i 2001. Kvintetten har siden sluppet et titalls studioalbum og (ofte fyldige) liveutgivelser, og turnert verden over jevnlig.

• Nilssen-Love ga seg i 2014, og ble ganske umiddelbart erstattet av Hans Hulbækmo (kjent fra bl.a. Broen, Skadedyr og Moskus).

• I november kom «Pet Variations» på Odin, et sted mellom deres trettende og femtende album avhengig av hvordan man teller, til gode kritikker (inkl. i herværende avis).

Format og kanskje også en slags grunnform var i og for seg gitt, og har bestått, helt siden Atomic oppsto tilbake i 1999, i møte mellom «grunnmuren» til det norske «kultbandet» Element, og den svenske blåserduoen bestående av Ljungkvist og Magnus Broo (trompet) – med et usedvanlig samstemt-men-dynamisk samspill i partiene der de to bryter ut i front, med så vel harmonisering som unison melodiføring, det siste noe av et varemerke med årene. Ja, Broo/Ljungkvist har en samklang av den typen man ellers kun finner hos vokalgrupper bestående av søsken som har vokst opp med å synge sammen.

I 2014 kom Hans Hulbækmo inn som «friskt blod», etter at originaltrommis (og trommis-original) Paal Nilssen-Love sluttet i bandet. Alt året etter kom «Lucidity», med «ungfolen» Hulbækmo på trommer. Albumet holdt stø kurs. Fortsatt med Ljungkvist og Wiik som dominerende komponistduo, med stadig tydeligere nikk gjennom årene til grenselandet mellom moderne klassisk avantgarde og jazz, særlig i Wiiks komposisjoner. Selve varemerket til Atomic er møtet mellom dette komposisjonelle avtrykket, fri improvisasjon og ... swing eller groove eller hva man skal kalle det. En groove som Hulbækmo fra første stund satte et personlige avtrykk i, samtidig som han forbausende raskt fant plass og endog har maktet å bevare den unike bass/tromme-presisjonen Håker Flaten og Nilssen-Love brukte et par tiår på å fininnstille.

Kanskje et bevis i seg selv, på at det innenfor denne strengt akustiske grunnformen er mye rom for fargelegging og sjatteringer. For Atomic er i grunnen en ganske fargerik gjeng på sitt vis, også helt bokstavelig talt – Broo, som nylig gjorde en sjelden «sideleder»-innspilling sammen med Hanna Paulsberg Concept på kritikerroste «Daughter of the Sun», sitter der med brun caps, lys blå hettegenser og irrgrønne sneakers med signalgule lisser, en klar kontrast til sidemann Ljungkvist med sine fornuftige, klassiske skinnsko, grågrønne jeans og en slags men-er-det-vintage mellomting mellom uniformsjakke og skjorte.

På den andre flanken Håker Flaten, nøytralt svartkledd, men altså med denne litt ubestemmelige fargen på basskroppen, og inne i hjørnet Hulbækmo, like eklektisk i klesveien som i det kresne, men brede utvalget av bandprosjekter han har markert seg i de siste årene, fra Broen og Moskus til Hanna Paulsberg Concept og Bjørn Marius Hegge Trio: brune kordfløyelsbukser, brun frikerlue og et burgunder skjerf over den røde statement-t-trøya med påskriften «Music Man». Ja, selv den atskillig mer normcore-nøytrale Wiik har en nokså frisk lilla farge på lua – vinterkulda slipper man ikke helt unna selv i de kommunale øvingslokalene.

Altså, det er lenge siden jazz og mote levde i forbausende tett symbiotisk samliv, vi snakker enda flere tiår enn disse har på ryggen som band (og som mennesker). Men likevel føles en slik liten gjennomgang som en bokstavelig synliggjøring av hvordan Atomic, med sin usedvanlig sterke kollektive identitet, også er et band med rom for den enkelte musikers personlige uttrykk.

Og på årets fortsatt ferske album «Pet Variations», som konserten på Blå senere denne kvelden fungerer som lett forsinket slippfest for, får både kollektiv formsikkerhet og ekspressiv improvisasjon litt å bryne seg på. Det er nemlig første gang i Atomics karriere at et helt album er viet eksterne komposisjoner, eller coverlåter om du vil. Fra nevnte Messiaen og Varèse, via den tyske friimpronestoren Alexander von Schlippenbachs «Inri» (skrevet 1966) og de sentrale amerikanske overgangsfigurene Steve Lacy og Jimmy Giuffre ... til det hele avsluttes med en komponistkreditering man neppe skulle trodd man ville få se på en Atomic-skive, bandet som tross alt i stor grad fra utgangspunktet ble oppfattet som en motreaksjon og/eller opposisjon til den såkalte «fjelljazzen». Men «Pet Variations» avsluttes altså med Jan Garbareks 1968-komposisjon «Karin’s Mode».

– Det som har skjedd er vel at noe har blir sagt i en eller annen sammenheng, og så har det vokst ut i en slags ... misforståelse, ønsker Håvard Wiik å presisere i den anledning.

Vi har satt oss ned med tre femtedeler av Atomic, ca. halvveis mellom øving og Blå, på den tradisjonsrike gamle bula Schouskjelleren. Der det nå står et skilt med «Spør oss om vårt utvalg i surøl» i baren, selv om inventaret er intakt, og det er vel en slags metafor for tidens gang dette også. Uten å dermed antyde noen form for jazzgentrifisering i Atomics tilnærming anno 2018, måten dette bandet forholder seg til fortid og kulturarv på er langt mer kompleks, og også i utvikling, slår det meg der Wiik utdyper:

– Det er vel helt klart at vi aldri ønsket å gå inn på en ... viss type ECM-vei. Vi har mye mer tradisjonelle røtter når det kommer til groove og frihet, enn den arketypiske «fjelljazz»-tingen. Men det er ingen ting jeg har noe imot. Man trenger ikke nødvendigvis like det, men respektere det gjør man jo. Og når man tipper førti er det lettere å se det store bildet.

Det er for øvrig Ljungkvist som valgte nettopp «Karin’s Mode», i en prosess der de to hovedkomponistene i bandet også endte opp med å plukke «covermaterialet» til årets album. Ljungkvist liker Garbarek godt, han, og påpeker at det blant slike musikere som har holdt på et helt liv, alltid finnes mange ulike faser. Av disse liker man gjerne visse ting veldig godt, visse kanskje mindre godt. Yngstemann Hulbækmo, ennå ikke bikka tretti, plukker opp tråden:

– Og det man liker og det man misliker av disse fasene forandrer seg jo også hele tida. Jeg hørte sjukt mye på en plate med Jack DeJohnette som heter «Timeless» (med John Abercrombie og Jan Hammer, utgitt på nettopp ECM i 1975, journ.anm.) da jeg begynte å interessere meg for jazz. Som jeg nesten ikke har hørt på siden den gang. Men i det siste har jeg hørt på den jævlig mye! Alt går i bølger.

Og for å lage noe nytt, bli inspirert eller finne nye måter å spille sammen på, går man ofte tilbake og lytter, samtidig som man hører på det som skjer i nåtida. Det er hele tida en blanding, mener Hulbækmo. Det er kanskje også slik at man hører nye ting i de forskjellige fasene av et kunstnerskap eller en diskografi, avhengig av ens egen utvikling, både musikalske og som følge av hvor man står som menneske, undrer journalisten. Wiik er rask på responsen;

– Ja. En platesamling er alltid selvbiografisk!

Og man kan vel si at Atomic, tross sitt fortjente ry som liveband og fri-improvisatoriske fokus på musikk i nuet, også må kunne kalles et platesamlerband. Med en referanserammeestetikk som på snodig vis speiler den samplebaserte hiphopens cratedigger-ideal. Faktisk kommer det frem i løpet av samtalens gang at «Pet Variations» inneholder flere tilfeller av nær samplingaktige teknikker.

Du har den innledende tittelkomposisjonen «Pet Variations», platas ene originalkomposisjon, som i virkeligheten er et eksperiment fra Wiiks side. Det handler om å vri innmaten av popkomponist Brian Wilsons konstruksjoner med innsiden ut, og sette det sammen igjen fra bunnen av, til noe nytt, men med åpne, dels hørbare sitater. Før komposisjonen til sist glir inn i en direkte cover av den opprinnelige melodilinjen fra Wilsons «Pet Sounds».

Mindre åpenbart, men ikke mindre elegant, er den rytmiske grunnideen til Atomics versjon av Varéses «Un Grand Sommeil Noir», der Wiik ba Hulbækmo om å planke det karakteristiske trommegroovet til Eddie Blackwell fra åpningspartiet til Charlie Haden-komposisjonen «Chairman Mao», fra 1976-debuten til kvartetten Old and New Dreams. Støvete opplegg! Og som man kanskje skjønner, blant denne gjengen foregår de mange, ivrige samtalene om musikk og musikkhistorie på et minst like avansert nivå som selve musikken.

– Messiaen stammer jo også fra en late night hjemme hos Håvard, hvor vi satt og lyttet og tenkte «faen, det kunne vært kult å gjøre noe på det der,» forteller Ljungkvist, med henvisning til albumets andre innslag av «samtidsmusikk» fra forrige århundre, «Louange à l’Éternité de Jésus». Han fortsetter;

– Det er den eneste komposisjonen vi har spilt inn, noensinne, som ikke inneholder noe som helst improvisasjon. Men også innen rammene til den låten finnes det ... jeg skal ikke si at det er improvisasjon, men en dynamikk og samspill som blir en slags merkelig type improvisasjon likevel, på et Atomic-vis.

– Eller på et mer ... atomisk nivå?

– Det er et paradoks der. Jeg kjenner en utrolig frihet i å spille den, selv om den er veldig strikt. Låtene jeg valgte til albumet var kanskje litt mer basic enn Håvards valg, men jeg tenkte at om vi kjører disse låtene blir det Atomic enten vi vil eller ei.

Sånn i etterpåklokskapens lys, skulle gjerne Ljungkvist ha tatt med en svensk komponist også, Jan Johanssons «A+B» slår ham som en som kunne funket – kanskje litt farget av at intervjuet foregår midt under femtiårsmarkeringen av den store pianisten og komponistens død. Men det viktigste er å kunne tilnærme seg materialet med bandets integritet intakt. I grunnen ikke så ulikt måten de tilnærmer seg egen katalog og historie. For ideen om å gå tilbake i fotsporene og tolke album fra egen katalog har faktisk blitt luftet, nylig i offentligheten i et Ljungkvist-intervju på den nye, ukentlige norske jazzbloggen Now’s The Time, men også internt i bandet.

– Det har blitt nevnt, ja. I så fall kanskje en uke på et sted, et album om kvelden, skisserer Wiik forsiktig, og altså ganske hypotetisk enn så lenge.

– Om vi skulle gjort noe sånt noe, ville vi uansett ikke gjort det helt likt som før, det ville ikke vært interessant for oss å gå tilbake på den måten.

– Men jeg tror ikke det ville vært så veldig annsleis enn å spille den musikken vi spiller nå, eller den musikken vi har spilt etter at jeg har vært med i bandet, mener Hulbækmo.

Som har et sterkt forhold til den musikken Atomic spilte også i (ti)årene før han selv inntok trommekrakken, skiver han gjerne lånte på biblioteket på cd da han selv begynte å interessere seg for jazz, et sted mellom ungdomsskolen og videregående. Det er jo fortsatt Håvard og Fredrik som skriver mesteparten av musikken, så den er ganske lik sånn sett, mener Hulbækmo. Men hvor annerledes ville det hørtes ut, med ham selv på trommer i stedet for den minst like karakteristiske Nilssen-Love?

–Det ville vært annerledes. Sånn som den «Boom Boom» (tittelkuttet på den Spellemannprisvinnende andreskiva fra 2003, journ.anm.), det er jo et slags signaturgroove Paal har, det er noe jeg i så fall må jobbe med.

For det har blitt noen år på ryggen. Undertegnede forbinder ikke minst Atomic med uforglemmelig intense konsertkvelder i de tidlige årene til det den gang jazzfokuserte utestedet Blå, gjerne med en høyst tilstedeværende og høylytt kommenterende Bjørnar Andresen (fra Svein Finnerud Trio) i publikum. Det føles som i forgårs, men Andresen gikk bort i 2004, Blå går i disse dager ut av sitt tjueårsjubileumsår samtidig som Atomic går inn i sitt, og fra scenen senere denne novemberkvelden kommer bandet fram til at de faktisk ikke har spilt her nede ved Akerselva siden 2005, til allmenn forbauselse og en viss «er det så lenge siden?»-forskrekkelse som heldigvis avbrytes av lyden av glass som går i gulvet et sted i salen.

– Men det där minns man ju, kvitterer Ljungkvist lynkjapt fra scenen, og så er det inn i neste sang og inn i nuet igjen, i et sett hvor materialet tolket på «Pet Variations» får menge seg med gamle og nye Atomic-originaler.

Likevel vil jeg, fra salen, påstå at de denne kvelden aldri høres mer ut som seg selv enn på Varése-tolkningen «Un Grand Sommeil Noir». Enda så atypisk den på mange måter er, for gamle Atomic-lyttere. Selv innrømmer de da også til Musikkmagasinet før konserten at en låt som dette hadde vært umulig å gjøre med Nilssen-Love, som ganske bombesikkert hadde nektet å spille samme groove i syv minutter. Slik sett et eksempel på hvor reelt fornyende Hulbækmos tilnærming til trommene har blitt for bandet.

Men mer enn det. Det slår meg der de spiller den purunge Varéses forbausende sarte toner fra 1906, denne kvelden enda mer neddempet og subtilt enn på plate. For på tross av det komplekse vevet av referanser – til tradisjoner, spesifikke komposisjoner eller grooves – er dette musikk som ikke kunne vært spilt av andre enn nettopp disse fem, nettopp her og nå. Det er en klisjé, noe man kunne sagt om nær sagt ethvert band, så klart. Det er derimot ikke så ofte det faktisk er sant. Men Atomic er et sånt tilfelle.

martinb@klassekampen.no