Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
Earl Sweatshirt: Endelig tilbake, like kryptisk og kortfattet som alltid.
Gensersesong
NATURTALENT: Bare 16 år da hans daværende rapkollektiv Odd Future slo gjennom. Her fra minnekonsert for nylig avdøde Mac Miller i høst – 2018 har vært preget av tap for Earl. FOTO: KEVIN WINTER/GETTY IMAGES

ALBUM

Earl Sweatshirt

«Some Rap Songs»

Tan Cressida/Sony Music

HHHHHI

Det ser ut som om Earl Sweatshirt er i ferd med å gå ut av dette tiåret, preget som det har vært av strømmealderens slippfrekvenser, særlig innen rapmusikken, med godt under to timer musikk gitt ut, sparsomt fordelt på tre album og en ep. Det ville vært karrieremessig selvmord for nær sagt enhver annen rapper av hans generasjon, men på tross av åpne trusler om slikt, er det neppe det som har vært intensjonen. Og effekten har snarere vært det motsatte.

Å følge karrieren til Earl innebærer å omstille synet på rap, fra flyktige, tilfeldige ord som flyr forbi omtrent fra før de har sluppet ute av munnen. Til ord verdt å veie og fordøye grundig, ord med vekt, verdighet og en uuttalt viktighet. Ja, slik kan også noen rapsanger oppfattes, fortsatt og enn så lenge.

Når det kommer til innhold er Earl Sweatshirts første album siden 2015 preget av tolv måneder som vært en intens tid på hjemmebane. Faren, den anerkjente sørafrikanske poeten og ANC-veteranen Keorapetse Kgositsile som var fraværende i hele oppveksten, døde plutselig rett over nyttår, like før en planlagt reise med sikte på familieforsoning.

Det gir en ekstra dybde til de jevnlige små dryppene med referanser til komplekse familieforhold (som i noen tilfeller glir over i metaforer for interne mekanismer i det nå definitivt oppløste Odd Future-kollektivet). Men som tittelen antyder er «Some Rap Songs» minst like mye en rendyrket formøvelse.

Der produksjonene (ofte ved Earl selv) med disiplinert hell utforsker hvorvidt det er mulig, i dagens klima, å lage minimalistisk, samplebasert, streng rapmusikk som likevel låter friskt og særegent. Det ville jeg nok være langt mer skeptisk til å svare positivt på, om det ikke var for det fortsatt udiskutable og stadig mer fullmodne, for ikke å si etter hvert fullvoksne, naturtalentet til rapperen Earl Sweatshirt som holdt det hele sammen.

Blood in the water, I was walkin’ in my sleep / blood on my father, I forgot another dream / I was playin’ with the magic, hide blessings in my sleeve.

Heter det i det knappe, åtte takter lange verset som gjentas med hypnotisk effektivitet tre ganger på rad på «Red Water», tilsynelatende med referanse til farens død, men visstnok er albumet spilt inn før dødsfallet,

Det ser jo nesten ut som poesi, selv svart på hvitt, men det er altså i syntaksen og den musikalske sammenhengen den virkelige poesien ligger. Som i all god rapmusikk.

Selve musikken på «Some Rap Songs» befinner seg et sted mellom Merzbow og Madlib. Knappe små loops hentet fra i utgangspunktet stort sett forutsigbart kildemateriale, klassisk soul, funk og jazz. Som deretter manipuleres langt ut i det lo fi-ekstreme, med en så nedskåren rytmikk at det låter som det er i ferd med å gå i oppløsning eller opp i sømmene når som helst.

Albumets både mest inderlige og mest konvensjonelt vakre øyeblikk er likevel den avsluttende instrumentalen «Riot». Der Earl manipulerer en melankolsk loop som glir inn i en kort samplet trompetsolo av en familievenn og filleonkel, den afrikanske jazzgiganten Hugh Masekela.

martinb@klassekampen.no