Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
Voksesmerter & hjertesmerter

Album

Alessia Cara

«The Pains of Growing»

Def Jam Recordings/Universal Music

HHHHII

På tross av en i utgangspunktet tydelig avsender, strever en av årets mest kritikerroste, rendyrka popplater med den musikalske identiteten – plassert mellom Taylor Swift, en klassisk 2000-talls retro-soul og den mer moderne, atmosfæriske minimalismen til The xx, som i det sedate høydepunktet «All We Know». Eller kanskje svakheten her ligger i kollisjonen mellom veldige popambisjoner og en motvilighet til å spille med på poppens premisser, med stort sett velskrevne låter som lander akkurat litt for anonymt litt for mye av tida.

Kanadiske Alessia Cara har blitt 22, og strengt tatt er vel den største skuffelsen på hennes andre soloalbum at hun fortsatt ikke klarer å overgå den Isaac Hayes-samplende «Here», outsiderhyllesten som hun singeldebuterte med i 2015. Riktignok fortsetter hun å plassere seg på outsiderlaget, litt weird og veldig girl next door, med tekster om en ung kvinne som prøver å finne sin egen vei i en verden av blomstrende kjærlighet som visner, en tidvis overhengnde følelse av ensomhet og anti-social media – såpass mye av et godt forbilde at hun burde være en av dem i mainstreamen som vi alle heier på.

For Cara er forbløffende lett å like – illustrert av hennes rolle på anti-selvmordslåta med Logic, «1-800-273-8255», og selve hit’en fra den mest sympatiske Disney-prinsesse-filmen av dem alle, «Vaiana». På «The Pains of Growing» dessuten med et slags overhengende tema synlig i de fleste små sprekker, der de fjorten låtene til slutt og mest av alt fungerer som et eneste langt argument for å være ... ordinær. Helt herlig umoderne, selvsagt, og egentlig et stort pluss før det ordinære siver fra det småsmarte tekstuniverset og over i musikken.

Cara er nemlig best med litt bitt, og særlig når hennes myk-hese popsoul-røst eksponerer det kritiker-nestor Rob Sheffield omtaler som hennes «touch of Billie Holiday» – aller tydeligst på den No I.D.-produserte og Daptone-aktige «Comfortable». Men selv dens 4:17 holder for mye igjen til å utnytte stemmen maksimalt, og er på tross av en grovkornet modenhet et stykke unna å frigjøre hva som potensielt sett bor i den. Det ligger nemlig noe betydelig her, bare Cara kan slå ut armene å fly. Slik man kan i pop, hvis man tror det nok.

eirikb@klassekampen.no