Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
EL MAESTRO: Carlos Kleiber regnes som en av det forrige århundrets største dirigenter. FOTO: GABRIELA BRANDENSTEIN/DG
Konsertsalens Orfeus
Et konsertopptak med en nesten løssluppen Carlos Kleiber sender lyttingen på sporet av gresk mytologi.

applausens rus

La meg denne gangen begynne med slutten. For denne innspillingen av Beethovens fjerde symfoni er et konsertopptak der applausen er tatt med etter siste sats. Og det er på ingen måte noen måteholden applaus. Den er storslagen fra begynnelsen av, og blir stadig mer crescendoaktig, for å holde meg til musikkvokabularet. Det klappes og klappes og bravoropes. Det er som det ingen ende skal ta.

Og det er da jeg kommer til å tenke på «Menadene», en novelle av Julio Cortázar, forfatteren som litterært hørte hjemme i Argentina, selv om han ble født i Belgia og bodde det meste av sitt liv i Paris. I denne novellen fortelles det egentlig om Beethovens fjerde og Carlos Kleiber (1930-2004), selv om novellen handler om den femte symfonien og dirigenten kalles el Maestro. Og det fortelles om hva som skjer når framførelsen er overskridende, eller i hvert fall når publikum vil at den skal være det. For er det ikke sånn at vi som er i salen vil være med på noe stort siden vi tross alt er der? Sittende, lyttende til den store musikken dirigert av den store dirigenten, selv om vi ikke akkurat er der i denne novellen utgitt i Gyldendals Gule Serie i 1970 med tittelen «Seremonier», oversatt av Kjell Risvik.

Fakta:

Beethoven

«Symphonie nr. 4»

Live Recording

Bayerisches Staatsorchester, Carlos Kleiber (dir.)

Orfeo D’Or, 1982

Ettertraktet dirigent

Men det er en novelle om den optimale applausen etter den enda mer optimale konserten der begeistringen, for å si det forsiktig, tar overhånd. Forfatteren beskriver en fiktiv Carlos Kleiber. Som i likhet med den ikke-fiktive, og med Cortázar, er født i Europa men vokser opp i Argentina, for så å vende tilbake til Europa. Forskjellen er nok at Kleiber i økonomisk forstand var langt mer vellykket. Og det kanskje på grunn av sin vegring mot å dirigere, selv om han dirigerte bedre enn de fleste.

For det er sagt om Kleiber, av Karajan, at han bare dirigerte når fryseren var tom – når han trengte penger. Han forlangte alltid lang prøvetid, hadde et knippe verker på repertoaret og krevde skyhøye honorarer. Hver konsert med ham ble derfor en begivenhet. Eller måtte bli det, siden han dirigerte så sjelden og billettene var så dyre.

Rusa scenestormere

Cortázar skrev ofte om hverdagslige situasjoner som kom ut av kontroll. Språket var nøktern, krystallklart. Det er som om det fantastiske og overskridende framtrer tydeligere da. Som i «Menadene» der jegfortelleren forteller saklig om hvordan scenen stormes etter at en konsert avsluttes med Beethoven. Akkurat som menadene i gresk mytologi som slet i filler Orfeus, den store sangeren, fordi Orfeus, i én tolkning av myten, nektet å ha noe med kvinner å gjøre etter at han mistet sin Evrydike for andre gang.

Så de ble rasende, rusa som de jo var, siden de fulgte vinguden Bacchus. Og de som stormer scenen i denne novellen er vel lika rusa, først og fremst på musikk, men også godt hjulpet av et par drinker i pausen.

En mer ledig Kleiber

Utgivelsen av dette konsertopptaket med Bayerisches Staatsorchester har ikke oppnådd samme status som Kleibers innspillinger av Beethovens femte, eller Brahms fjerde, begge med Wienerfilharmonikerne. Hvorfor er vanskelig å si, for her møter vi Kleiber i konsertsituasjonen, situasjonen han egentlig foretrakk, eller riktigere sagt, mislikte minst. Så låter da denne tolkningen også spontan. Skjønt det er kanskje galt. Kleiber virker aldri spontan, men veldig kontrollert. Men litt mindre kontrollert her enn i «studioopptak».

I tekstheftet skriver Kleiber at dette er en versjon uten «kosmetikk», altså the real thing. Om det har vært gjort opptak under prøvene for å kunne mikses inn etterpå, vet jeg ikke. Jeg kan i hvert fall ikke høre det. For her møter vi Kleiber litt mer ledig enn vanlig. Kontrollen er der selvsagt, dette inntrykket lytteren får av at noe holdes tilbake, av at musikken ikke slippes helt løs. Og det er nettopp der uttrykket skapes. Det skjer ved at Kleiber ikke trekker ut melodilinjene i det uendelige. Han pensler ikke ut musikken som en Karajan eller Giulini gjorde. Kleiber er også stram rytmisk. Der Karajan og Giulini var romantiske dirigenter, var Kleiber opplysningsdirigent. Det er som om han sier: «så langt, men ikke lenger». Og det er kanskje det som skjer her. Stramt, kontrollert og vidunderlig. Men likevel litt mindre stramt enn ellers. Om ikke akkurat løssluppent, så litt mer menadeaktig. Det vil si at han lefler litt med menadene, men uten å bli revet i filler. For de stormer ikke scenen. Men de applauderer hemningsløst for denne konsertsalens Orfeus.

musikk@klassekampen.no

Mandag 15. oktober 2018
Horowitz, «den siste romantiker», spiller Scarlatti, langt unna høybarokken.
Mandag 1. oktober 2018
AlbumEldbjørg Hemsing«Dvorák: Violin Concerto, Suk: Fantasy & Love Song»Antwerp Symphony Orch., Alan BuribayevBIS/NaxosEldbjørg Hemsing er...
Mandag 17. september 2018
AlbumVilde Frang«Bartók Violin Concerto No. 1 & Enescu Octet»Orchestre Philharmonique de Radio France, Mikko Franc (dirigent) og diverse musikereWarner Classics