Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
DRAKSLER: 31-åring fra Kranj, utdannet i Ljubljana, Groningen, Amsterdam og New York. FOTO: FRANCESCA PATE
«Swinger» på sitt vis: Piano- og rytmeledet slovensk-svensk-tysk jazztrio.
Nervøst grasiøst

Album

Kaja Draksler / Petter Eldh / Christian Lillinger

«Punkt.Vrt.Plastik»

Intakt Records

HHHHHI

For en stund tilbake kom jeg over en nettdiskusjon mellom bekjente hvor temaet var de yngre generasjonene jazzmusikere, om de i det hele tatt øver på «klassikerne» og i hvilken grad dette er nødvendig. En deltaker mente at, jo, det er nødvendig, men var også overbevist om at de fleste ikke gjorde dette lenger, og konkluderte derfra med at det var derfor han opplevde at så få ung-jazzere swinger.

Nå er det lett å riste på hodet av utsagnet og avskrive vedkommende som en vår tids «moldy fig», fanget i fortiden og ute av stand til å se at kunst må og vil utvikle seg. Og hvorfor, av alle virkemidler, må akkurat «swing» være i en slik særposisjon? Nå kan kanskje dette musikalske virkemiddelet oppleves som vanskelig å definere, men om man tar i betrakting for eksempel Store Norskes (gode) forsøk, blir det kanskje lettere å se på dette som et verdifullt element også for moderne musikk. Lett omskrevet, er swing et spenningsforhold mellom musikkens grunnrytme og ulike forskyvninger av den, slik at man opplever at musikken beveger seg. At den får liv.

Nå «swinger» kanskje ikke musikken på «Punkt.Vrt.Plastik» i en tradisjonell forstand. Og dette nye, alt annet enn sedvanlige pianotrio-albumet til Kaja Draksler (piano), Petter Eldh (kontrabass) og Christian Lillinger (trommer) vil nok heller aldri kunne tilfredsstille tradisjonalister. Men musikken beveger seg i aller høyeste grad; den er kinetisk, nervøs, rykkende heller enn myk eller sløy, og kanskje ikke direkte smidig, men likevel grasiøs på sitt vis. Og definitivt energisk.

Eksempelvis åpningen «Nuremberg Amok», der Drakslers venstrehåndsspill legger seg opp mot Eldhs avkortede og sprettende basstoner. Stundom fungerer de som et tohodet bassmonster der hun spiller dype toner i pardans med bassisten. Effektfullt i låtens smått ulmende driv, aksentuert av Lillingers lette og breakbeat-pregede tromming. Samtidig som det er imponerende tatt i betrakting de myldrende, blinkende tonene hun spiller med den andre hånden høyere opp i pianoets register, fremført med en ganske annen rytmisk «feel» enn den Eldh legger opp til, og beveger seg inn og ut av låtens øvrige rytmiske kretsløp.

«Evicted» åpner duvende, med instrumenter som trekkes i litt ulike retninger: bassen urolig, trommene virrende, mens Draksler spiller lange, vedvarende toner, før hun lener seg mot det disharmoniske og får fritt leide i et mørkt solospill. «Body Decline» åpner også i et dystert landskap, men nærmest i trass mot låttittelen bruser den opp midtveis i vigorøse byks og sprett.

Noe lysere og lettere, men med en liknende lett urolig, dirrende nerve, finner vi «Punkt Torso», hvor Draksler legger opp til et mer strømmende, dryssende pianospill over det rykkende, hoppende, smått irregulære drivet som preger trioens rytme.

Denne rytmen har et visst slektskap med elektronisk og programmert musikk à la Aphex Twin, og i jazzsfæren kan den også minne om Steve Lehman sin hypermoderne (og formidable) post-boptrio. Ikke rett fra bebopens swing-lærebok noen av disse, rett nok, men hva gjør vel det når resultatet dirrer med en egen, høyst livlig energi.

musikk@klassekampen