Klassekampen.no
Mandag 10. desember 2018
SIDEN 1971: Det var året 16 år gamle Nicky Siano begynte som disc jockey. På torsdag presenterer han sitt multimedieshow «Hallelujah Disco» i Oslo, sammen med Tracee Meyn og hennes gospelkor Traces.
Halleluja på discoen

Nicky Siano

Siste gjenlevende DJ fra discoens første New York-generasjon

Nicky Siano oppfant (kanskje) ikke discoen, men var definitivt der da bass­tromma smalt, og har overlevd for å fortelle historien.

INTERVJU

På torsdag spiller du på Jaeger i Oslo, med forestillingen «Hallelujah Disco», beskrevet som en «discomusical». Hva i all verden innebærer egentlig det?

– Discomusical er en ganske god beskrivelse. Det er en historie om klubbscenen, som begynner før klubbscenen fantes. Jeg forteller historiene, med visuals bak meg, jeg interagerer med klipp på en stor skjerm bak meg. Vi starter ved Stonewall-opptøyene i New York. Kjenner du til dem, hva de symboliserer og den årlig hendelsen over hele verden i dag som er direkte relatert til dem?

Tja, jeg er ikke ekspert, men jeg vet grunnrisset: en politirazzia på en «gay bar» ledet til opptøyer, som igjen ble starten på det som i dag heter Pride?

– Nettopp! Pride startet den natten, 28. juni 1969. Alt starter der, fordi opptøyene forandret loven i New York som sa at to mennesker av samme kjønn ikke kunne danse sammen, på et dansegulv. Og at den loven forandret seg, gjorde det mulig for David Mancuso å starte sin klubb, The Loft. Og gjorde det mulig for meg å starte min klubb, The Gallery. Og når vi gikk ut på disse stedene, gikk vi ut med våre beste venner, og møtte nye venner hver uke, og vi sto på dansegulvet sammen og sang alle disse låtene, ofte gospellåter, høyt mens vi så hver andre inn i øynene og smilte, mens hjertene og sjelene våre ble løftet opp i kjærlighet.

Hvordan kommer gospelmusikken inn i bildet i forestillingen – og hvordan forholder man seg til kontrasten mellom den seksuelle frigjøringskampen discoen representerer, og den seksuelle undertrykkelsen mange mener det religiøse budskapet er knyttet til?

– Mellom historiene fremføres gospeldisco-sanger av et kor, over instrumentaler som jeg har redigert for anledningen. Alt fra ren gospel som Dorothy Morrisons «Rain» – selve Sangen på dansegulvet da jeg begynte å gå ut – til gospeldisco som Clark Sisters, gospelinspirert disco som «Love Sensation», eller gospelhouse. Når det gjelder den andre delen av spørsmålet, er det kanskje en politisk «het potet», haha ... vet du hva, det der har aldri vært på min radar, jeg har faktisk ikke tenkt på det. Men som jeg alltid pleier å si; «Fuck ‘em if they can’t take a joke». Hahaha!

Hvor lytter du helst til musikk og hvor handler du musikk?

– Ni av ti ganger på internett, dessverre. Eller i en klubb, for jeg går til visse fester i New York, og pleier å høre på DJ-en som spiller før og etter meg når jeg selv spiller. Alle de store høydepunktene i mitt liv har vært når venner av meg har sagt «Har du hørt dette?» I dag skjer dette på nett, og så går jeg ut og kjøper låta selv. Oftest på Discogs.

Hva slags framtid har albumformatet?

– Det er trist, men det virker som det desintegrerer. Noen nye artister gir ut ordentlige album – jeg synes Ed Sheeran leverer hver gang, og blir bedre for hver gang. Men det virker som det beveger seg mot enkeltslipp. Og musikken blir mindre potent av det.

Hva er den neste konserten du skal på?

– Jeg så på billetter til noe i sted, men har ikke kjøpt dem ennå. Så akkurat nå har jeg ingen konkrete planer. Men det forrige jeg så, for to måneder siden, var Diana Ross. Jeg MÅTTE se henne!

Hvilken ny artist vil du skryte av?

– En ung sanger som heter Alice Merton, hun har chops og forstår hvordan man lager dansbar rock’n’roll. Hun har en låt som heter «No Roots», jeg har gjort en egen edit eller rekonfigurasjon av den, som jeg spiller mye ute for tida.

martinb@klassekampen.no

«Nicky Siano’s Hallelujah Disco» fremføres sammen med Traces Gospel Choir på Jaeger torsdag, etterfulgt av DJ-sett fra Nicky Siano og Daniel Gude.