Mandag 10. desember 2018
FLANKERT AV FASTE MUSIKERE: Bob Dylan med Charlie Sexton på den ene siden og Tony Garnier på den andre. Her fra The Hollywood Palladium i L.A. FOTO: KEVIN WINTER/GETTY IMAGES
Residens: Mellom 23. november og 1. desember holdt Dylan med band fort i ærverdige Beacon Theatre på Broadway.
Den uendelige historien
Syv kvelder med Bob Dylan i New York, tretti år etter at hans fortsatt pågående Never Ending Tour startet. Vi var der.

Konserter

Det purpurrøde teppet går opp i det usannsynlig vakre og snart nitti år gamle Beacon Theatre på Upper Broadway. Scenen er satt, dunkelt opplyst av studiolamper à la 50-tallet. Frontfiguren står bak sitt svarte baby grand piano, vendt skrått mot publikum. Hans håndgangne menn er nylig trimmet ned til fire i tallet: trommer, bass, gitar og en multi-strengeinstrumentalist klar for hva det skulle være. Du ser det på dem – de mener alvor og ikke noe annet enn alvor. Det er Bob Dylan som har satt sin residens i New York, denne gang for hele syv kvelder. Ikke noen gang siden han først kom ramlende inn i byen vinteren 1961, har han hatt en lengre rekke med konserter her. Han er 77 år og vet at det ikke er noen garanti for at anledningen byr seg igjen, disse kveldene i et teater som på 1930-tallet ble brukt til kino og vaudeville, tradisjoner som ikke er fremmede for hovedrolleinnehaveren. Rammen er perfekt.

I’m a worried man with a worried mind, nothing in front of me, nothing behind – prologen er «Things Have Changed», passende nok i et gammelt filmteater, den Oscar-vinnende låta fra 2000, der intensiteten i framførelsen står i skarp kontrast til refrengets I used to care, but things have changed. Bare åtte av sangene Dylan brukte i Oslo i april i fjor, er med på høstens konserter. Nok en side i boka er bladd om, og vi er inne i en ny fase av det som på folkemunne har blitt kjent som hans «Never Ending Tour». Borte er sangene fra «den store amerikanske sangboka» – nå er det Dylans egen sangbok for alle pengene, et utsøkt håndplukket sett med låter fra både 60-, 70-, 90-, 00- og 10-tallet, både finstemte ballader, tøff blues, mystisk folk og swingende rock, kjente og mindre kjente sanger om hverandre.

Fakta

Never Ending Tour

• På folkemunne navnet på «turneen» som Bob Dylan påbegynte 7. juni 1988, som ruller videre og som i år altså jubilerer, uten at det markeres fra Dylans side av den grunn.

• Innholdet i Dylans live-sett endrer seg kontinuerlig, og denne høsten begynte han på et nytt kapittel, med blant annet syv konserter på Beacon Theatre i New York mellom 23. november og 1. desember.

• Neste sommer besøker Bob Dylan with His Band Norge to ganger, 21. juni spiller han på Koengen i Bergen og 29. juni spiller han i Oslo Spektrum.

• Artikkelforfatter Johnny Borgan er en av Norges og verdens fremste Dylan-eksperter. Han har sett Dylan live 174 ganger – foreløpig.

Og det var faktisk i Oslo, høsten 2013, at den forrige fasen av «Never Ending Tour» startet, dominert av materialet fra 1997 og framover, etter hvert utvidet med crooning av låter fra fjernere tider, der Dylan framførte, ifølge seg selv, de mest hjerteskjærende sangene som noen gang er skrevet. Ydmykhet er ikke alltid Dylans mest framtredende egenskap, men når det gjelder å løfte fram egne favoritter og forbilder, er han raus. Lytt bare til hans overveldende skattkiste med 101 radioprogrammer i serien «Theme Time Radio Hour», så skjønner dere hva jeg sikter til. Start for eksempel, siden vi er i desember, med juleutgaven.

Men selvfølgelig finnes det ingen «Never Ending Tour». Alt må ha en slutt, og Dylan turnerer og skaper hele tida i skyggen av dette faktum. Likevel – om én artist har lov til å bruke denne merkelappen, må det være Dylan, etter at han i 1988, etter å ha vært i villrede og vurdert å legge opp, gjorde en avtale med en mann nede i veikrysset og la ut på sin «Never Ending Tour». I 2018 ville enkelte artister ha benyttet anledningen til å feire trettiårsjubileet. Men ikke Dylan. Han feirer ved å kjøre på videre. Noen ville kanskje også ha brukt høstens konserter til å promotere sin store nye utgivelse, «More Blood, More Tracks» – de 87 blodige sporene som i sin tid ble snauet ned til «Blood on the Tracks» i 1975. Men ikke Dylan.

Han spiller riktignok «Simple Twist of Fate» disse kveldene, men denne har vært innarbeidet i settet i lengre tid, og inneholder, som flere andre sanger, endringer av tekster som noen ville tenkt var hogd i stein. Vi får nå vite hva som sto på lappen hun la igjen: You should have met me back in fifty-eight, maybe we could have avoided this little simple twist of fate.

Den første kvelden på Manhattan er konsert nummer 2980 (!!) siden starten på det enorme live-prosjektet i 88 – i snitt nesten hundre konserter i året, hvert år. Et av de soleklare høydepunktene hver eneste kveld er «Scarlet Town», for mange i publikum en av de minst kjente sangene. Men at Dylan på denne ene låten drister seg fram fra pianoet og danser en sakte slangetemmende tango med mikrofonstativet, midt på scenen, bidrar til magien og kveldens sterkeste visuelle øyeblikk, der Dylans manende håndbevegelser og pantomimefakter understreker dramaet i fortellingen om byen under the hill, der alt synes å være tillatt, og der det nå blåser en kjølig vind – det er mørkt, sørgmodig og mystisk.

I og med sangens forankring i 1600-tallsballaden «Barbara Allen» blir den også, midt i settet, et passende omdreiningspunkt for disse konsertene, der kunstneren står i absolutt fokus som både tradisjonsbærer og fornyer, som nobelprisvinnende lyriker og som gudbenådet formidler. Jeg registrerer at mange ikke helt visste hva som traff dem, bare at det var en stor opplevelse. Det motsatte av nostalgi.

Ikke for det – det kommer også eksempler som tenderer mot nettopp nostalgien. Før høstens konserter er «Like a Rolling Stone» kun spilt to ganger siden 2012. Det tar imidlertid litt tid før også denne er til å kjenne igjen, arrangementet er nytt, og fungerer, bevisst eller ubevisst, som en type call-and-response-kommunikasjon mellom Dylan og salen, mer og mer hver kveld. Effekten kommer av at Dylan dropper tempoet vesentlig og nesten resiterer linjene før det velkjente refrenget. Etter hver linje jubler publikum, reiser seg og klapper, før de joiner inn på refrenget med de evig grunnleggende spørsmålene: DO you WAAAAAAANNA MAAAAAAAKE A DEEEEEAAAAAL? How does it feeeeeel? How does it feeeeel? Dylans hang til publikumsfrieri er generelt meget begrenset; det betyr imidlertid ikke at han unnlater å kommunisere med sitt publikum. Med denne versjonen blir det et veldig vakkert møte. Dylan klarer ikke å skjule at han koser seg stort, og kaster noen knapt synlige latterkuler bakover mot Charlie Sexton på gitar.

Høstens største åpenbaring er likevel den usannsynlig vakre versjonen av «Don’t Think Twice, It’s All Right», en fantastisk sang, mye brukt, men etter min mening en sang som aldri har blitt løftet til de største høyder live. Ikke før nå. Det sukkes og snufses fra benkeradene – ingen har hørt den som dette før, viklet inn i blått, i levd liv, i etterpåklokskap, i sorg, i smerte, i den dype kontrasten mellom ordene og det som ligger mellom dem, alt det som skulle vært sagt, den endelige avsløringen av at nei, det var jo overhodet ikke all right, dette. Munnspillsoloen den ene kvelden fyller hele teateret og alle hjertene, og minner til slutt mer om et kirkeorgel enn et munnspill. Storslagent.

Bandet rocker for fullt løs mot slutten med «Thunder on the Mountain» og den totalt omskrevne versjonen av «Gotta Serve Somebody», som slett ikke bare har med religion å gjøre. Rytmeparet Tony Garnier og George Recile er tøffere enn toget, Charlie Sexton skinner nå i det store rommet han har fått etter at Stu Kimball ble takket av, og Donnie Herron kompletterer bildet med strengeleker av alle slag: banjo, mandolin, steel, pedal steel, fiolin osv. Dylan styrer dem med ørsmå nikk og håndbevegelser, og de er alle på tå hev med blikket stivt festet på kapteinen, for hele tida å være obs på eventuelle endringer og innfall han måtte komme med, slik han har for vane. Selv står han så bredbeint ved pianoet at spagaten virker faretruende nær, mens han hamrer løs på de svarte tangentene og smiler introvert.

De to siste kveldene erstattes en ny, kul reggaeversjon av «All Along the Watchtower» med «It Takes a Lot to Laugh, It Takes a Train to Cry» som første ekstranummer. En tung, langsom blues, med gnistrende gitarspill fra Sexton, der Dylan bruker de siste årenes ubestridte crooner-kompetanse og legger seg vokalt på toppen og synger følsomt og sørgmodig ordene: If I don’t make it, you now my baby will. Til slutt stiller Dylan de retoriske spørsmålene i «Blowin’ in the Wind» én gang til, 55 år etter at han sto på samme podium som Martin Luther King Jr. under March on Washington. Og man føler med ham, den Dylan som påpekte i et intervju med Rolling Stone i 2012 at USAs manglende oppgjør med rasismen har vært en åpenbar bremsekloss for republikkens utvikling: «If slavery had been given up in a more peaceful way, America would be far ahead today.» De siste årene må sies å underbygge analysen. I en tid der løgnen har blitt hard valuta og gangbar mynt, på begge sider av Atlanteren, er de strie motstemmene viktigere enn noen gang. Dylan er og blir en av disse, marsjerende til lyden av en helt egen tromme, fortsatt sydende av integritet, weltschmerz og ungdommelig energi.

En stri strøm av kjendiser er å treffe i gangene disse syv kveldene – musikere, journalister, skuespillere, komikere – Paul McCartney er der første kvelden, Ringo noen dager senere. Det er også en god del ungdommer på plass, og man kan anslå at aldersspennet går fra 15 til 85, alle lyttende til en motvillig talsmann for mer enn én generasjon.

Syv dager i New York. En kongerekke av konserter, men slett ingen avslutning. I forrige uke ble billettene til et par Norgesbesøk lagt ut for salg, samtidig som en megakonsert med Neil Young planlegges i Hyde Park. Det er som han selv synger: I ain’t dead yet, my bell still rings. Sånn er det.

musikk@klassekampen.no

Mandag 11. februar 2019
Mens strømmetallene stiger i India og Latin-Amerika, mister USA og England jerngrepet om globale hitlister.