Klassekampen.no
Lørdag 8. desember 2018
LIVETS RARE SKOLE: Maj My Humaidan og mannen Kristian har tatt sine fire barn ut av offentlig skole og barnehage. De vil heller undervise barna selv hjemme. Sammen med Storm på ni år og Ilja på seks klipper hun i dag papirkroner.
Må alle barn lære det samme samtidig? «Unschooling» tar et oppgjør med den teorien:
ANSVAR FOR EGEN LÆRING
FAMILIELUNSJ: Til lunsj samles familien til et varmt måltid. Lillesøster Juno var utålmodig for at maten skulle bli ferdig, men til slutt kom skinke, potetstappe og kål fra kjøkkenhagen på bordet.
MATFATET: Lunsjen er over, og seksåringen Ilja tømmer matavfall i komposthaugen. Ved siden av er kjøkkenhagen, der salat og kål dyrkes. To griser hadde familien også, men en av grisene døde nylig.
SØSKENOPPGJØR: Det er mye rom for leik i Humaidans hjemmeskole, og hagen utenfor huset har både fotballmål og trampoline. Live prøver å score på storebror Storm.
: Storm og Ilja på trampolinen. De elsker fotball og liker å bytte på å nevne klubber og spillere.
HJEMMESKOLE: De fire barna til familien Humaidan går ikke på skolen. De blir undervist hjemme, så de selv får bestemme hva de vil lære og når de vil lære det.

Langt ute på den danske øya Ærø sør for Fyn åpner Kristian Humaidan døra. Hans seks år gamle datter dukker opp i døråpningen, stikker fram hånda og presenterer seg. «Live», sier hun og avslører et stort mellomrom akkurat der fortennene skulle ha sittet. De har akkurat falt ut, og mamma og pappa mener hun nå ser ut som en skikkelig opprører.

– Er du vov? spør hun og forklarer at det er ærøsk og betyr «er du syk?». Jeg rekker ikke å svare før hun tar meg med opp trappa til skolestua mens hun forteller at lillesøsteren Juno er «litt vov i dag» og derfor tar seg en lur.

I skolestua sitter 36 år gamle Maj My Humaidan i en blå buksedrakt og med langt løst hår og klipper papirkroner med de andre to barna, Storm på ni og Ilja på seks, Lives tvillingbror. På gulvet ligger biter av blått og oransje papir.

Det er onsdag formiddag, og selv om alle de fire barna er i skole- og barne­hagealder, er de hjemme. Det er de hver dag, for Maj My og Kristian har valgt å si nei til skole. De tror barnas utdanning er den samtalen de har med dem hele tida.

– Barna våre har to voksne til rådighet hele dagen, to voksne som vil gi dem de beste forutsetningene i livet, sier Maj My.

Hun er journalist og driver en blogg. Mannen hennes, Kristian, er musiker og var på 2000-tallet en del av hiphopgruppa Ufo Yepha. De har ikke noen store oppsparte midler, og en av grunnene til at de bor på Ærø, er for å holde utgiftene nede, slik at begge kan være hjemme med barna.

Fakta:

HJEMMESKOLE

• I USA går to millioner barn på hjemmeskole. I Danmark er det ikke så vanlig, og trolig får rundt 500 danske barn hjemmeundervisning. I Norge er tallet trolig rundt 400 barn.

• Antallet i Danmark har steget med 26 prosent siden 2015, og det er derfor et av de raskest voksende alternativene til vanlig skole.

• Ifølge Norsk hjemmeundervisnings­forbund doblet deres medlemstall seg for to år siden, og fortsetter å øke.

• I både Danmark og Norge er det ikke skoleplikt, men undervisningsplikt. Det innebærer at man kan informere kommunen om at man vil gi under­visning til egne barn. Deretter etablerer kommunen et tilsyn som løpende vurderer om hjemmeundervisningen gir gode nok resultater.

De tjener litt på foredrag og kurs for utsatte unge og gjør mye av arbeidet om kvelden, når barna sover, slik at de kan være sammen med dem om dagen. Slik har de levd i halvannet år.

– Er du aldri i tvil om dette er det beste for barna?

– Jo. Når man tar et så kontroversielt valg, så er tvil en del av livet. Noen dager kan jeg være redd for at vi ødelegger dem ved å holde dem hjemme. Men den følelsen ville jeg også hatt hvis jeg sendte dem til institusjonene. Nå er jeg i det minste bare i tvil, sier Maj My.

– Dette livet er jo resultatet av en lang prosess, fortsetter hun.

– Det ikke så mange som over natta flytter ut på en øy og starter en hjemmeskole. Det var ikke noe jeg hadde planlagt da jeg ble mor. De tre eldste barna har gått i barnehage og på skole, og det tok meg sju år å innse at det ikke var riktig for dem.

Klaging er bra

Seks år gamle Ilja går fornøyd rundt med sin kongekrone på hodet. Imens klager ni år gamle Storm over at hans ikke ble bra nok. I stedet for å be Storm om å stanse surmulingen, gir Maj My ham en klem og sier at hun er stolt av at han klager.

– Gå ut i verden og klag, Storm. Det er nok å klage over.

Når Maj My er ute for å holde foredrag, introduserer hun seg som normkritiker. Med utgangspunkt i det hun kaller en ungdom med svart lakk på neglene og i opposisjon til alt mulig – har hun handlet og «tatt eierskap over livet», som hun uttrykker det. En viktig del av prosessen har handlet om å ta barna hjem og ut av institusjonene som hun mener «ødelegger mer enn de hjelper».

Hvorfor hun ser slik på det, vil hun fortelle om. Hun baserer seg på sine opplevelser fra årene hun gikk på skolen selv, og hun mener vi blir lurt til å tro at institusjonene spiller en avgjørende rolle for barnas sosiale liv.

Men før Maj My kommer i gang med å fortelle, blir hun avbrutt av Live, som vil at mor skal måle hodet hennes, og deretter Ilja, som vil snakke om onkelen sin, som er lam fra brystet og ned.

– Slik er det å ha fire barn hjemme, sier Maj My med litt høyere stemme, slik at vi kan høre henne.

– Det er aldri stille.

Når barna kan mer enn foreldrene

Barna er ferdige med prosjektet sitt. Storm og Live har blitt venner igjen etter å ha diskutert hvem som skriver de peneste g-ene. Både Kristian og Maj My måtte til slutt gripe inn. Nå kommer de to barna gående nedover trappa mens de roser hverandre.

– G-ene dine er faktisk veldig fine, Storm, sier Live og klasker store­broren på skulderen.

Jeg spør Maj My hva hun og Kristian gjør hvis barna sier de vil begynne på skolen:

– Da snakker vi om det og finner ut hvor dypt det stikker. Hvis de virkelig vil det, må vi respektere det og si «okay, vi har gjort så godt vi kunne», svarer hun.

– Hvis de vil fortsette å ha skole hjemme, hva gjør dere hvis de blir flinkere enn dere?

– Det håper jeg for det første at de blir! utbryter Maj My.

– Dessuten vil jeg forbeholde meg retten til å lære parallelt med barna. Noen ganger spør de jo om ting vi ikke kan svare på, sier hun.

Forleden spurte Ilja hva de ti vanligste språkene i verden er, og da måtte Maj My google. Det var da hun lærte at det finnes et språk som heter bengali. Og at det er det sjuende vanligste i verden.

Det er snart lunsjtid, og det er på tide å hente mat fra hagen. Storm setter seg på huk for å knyte skolissene. Han tar på fotballsko.

– Jeg har akkurat lært å knyte skolisser, sier han.

– Jeg ville ikke lære det først, men så plutselig ville jeg det, og nå kan jeg det. Bedre seint enn aldri, sier han.

– Jeg kan knytte dobbeltknute også. Vil du se?

Storms tilnærming til skolisser illustrerer undervisningssystemet til Maj My og Kristian Humaidan.

De er inspirerte av det som kalles unschooling. Det vil si at de sjelden setter seg ned og sier «nå har vi matematikk» eller «nå skal vi skrive diktat». I stedet skal læring finne sted overalt, og barnas motivasjon skal styre. Filosofien baserer seg på at barn lærer de tingene de trenger når de har behov for det. Og at barn er ulike og derfor lærer ting på ulike måter.

Så i stedet for å gjøre det til et problem at Storm først i en alder av ni år har lært å knytte skolissene, har Kristian og Maj My akseptert at han ikke har vært motivert før nå. Og det er helt greit at han ikke viser den store interessen for å skrive.

De har derimot latt ham dyrke de tingene han er opptatt av, noe som innebærer at han vet usedvanlig mye om edelgasser, verdensrommet og modellfly.

Ifølge Maj My betyr det at man må vise barna tillit. Det livet krever, vil de lære i sitt eget tempo.

– Kristian og jeg arbeider for eksempel hver dag med oss selv for ikke å bedømme hva som er læring, og hva som ikke er det, sier hun.

En typisk dag

Utenfor er det noen som spiller fotball mens andre går i kjøkkenhagen. Live har fått nye støvler, som hun omtaler som både flotte og praktiske mens hun tråkker rundt mellom kål og salat. Kristian forteller om sin spesielle dyrkingsmetode, men Live avbryter og vil heller snakke om grisen som døde.

– Vi hadde to griser, sier hun.

– Vi hadde vært av gårde et sted, og da vi kom hjem, fikk vi se en film om andre verdenskrig som var ganske god. Imens gikk far ned til grisene og så at den ene var død.

– Det er riktig, Live, sier Maj My.

– Den var levende da dere dro på fotball, og den var død da dere kom hjem. Den hadde nok fått hjertestans. Eller en hjerneblødning, kanskje.

Seks år gamle Ilja ser opp på moren.

– Eller hva med krybbedød? spør han.

– Det er et fint forslag, Ilja, men grisen var over krybbedødsalderen, sier Maj My og forklarer barna hva som plutselig skjedde med krybbedød­statistikkene da man begynte å la spedbarn sove på ryggen.

En rød katt går gjennom grønnsaksbedet. Den heter Ulla-Karle-Nush.

Inne i huset har Live omvisning. Første stopp er badet, der hun finner mors sminkepung med smykker i.

– Dette halskjedet er i hvitt gull, og den har en ekte diamant. Det har tilhørt oldemor, og jeg skal få det når jeg blir – kanskje ni år, sier hun.

Neste stopp er soverommet, hvor to dobbeltsenger er satt i forlengelse av hverandre, slik at det er plass til at alle kan sove i samme seng.

– Men det pleier ikke jeg å gjøre, sier Live.

– Jeg vil heller sove i min egen. Den er her inne, sier hun og viser rommet hun deler med tvillingbroren Ilja.

Innsida av døra er dekket av fotballplakater. Blant annet en av den franske fotballspilleren Mbappé, som hun kysser god natt hver kveld før hun legger seg.

– Hvordan er det å ha skole hjemme?

– Det er utrolig kult! sier Live.

– Hvorfor?

– Fordi jeg nettopp har mistet to tenner … Altså, ikke bare derfor. Man er fri når man har skole hjemme. Og så kan vi stå opp når vi vil, sier hun og ramser opp ting hun liker.

– Engelsk, håndball, fotball, dyr, å skrive, å score mål og familien min.

Ingen vekkerklokker

På kjøkkenet er Kristian i gang med lunsjen. Det er skinke i ovnen og stuet hvitkål på komfyren. Mens han rører i potetstappa, forklarer han hvordan en typisk hverdag fungerer.

– For det første har vi ikke noen vekkerklokker, sier han.

Barna blir aldri vekket, men får ankomme hver morgen i sitt eget tempo. Deretter får de leke til det er frokost. Så går de ut, før det er «undervisning», der familien går i skolestua og leser, skriver, maler eller snakker.

Til lunsj er det varmmat, og så er det siesta i et par timer, der barna sitter med puslespill, lego eller en lydbok. På slutten av ettermiddagen drar barna typisk på håndball og fotball eller møter venner.

Det høres ut som om dagene mest av alt går med til lek, og det gjør de også, forteller Maj My. Hun tror barna hennes lærer både bedre og mer av det enn hvis de hadde sittet seks timer i et klasserom.

– Min egen skoletid var ikke konstruktiv, sier hun.

– Veldig mye av tida var bortkastet. Skolen fungerer på en gammeldags måte, der læring bare går én vei – fra lærer til elev – og alle de 28 barna skal lære de samme tingene noenlunde samtidig. Jeg var veldig flink til å skrive, men jeg var ikke flink i naturfag og matematikk. Og i stedet for å jobbe videre med skrivingen, brukte jeg 80 prosent av ressursene på de fagene jeg ikke var flink i, sier Maj My.

Hun snakker høyt og veksler mellom banneord og ord med patos.

– Det skadet selvfølelsen min. Og siden den gang har jeg vært forferdelig redd for at skolen ville ødelegge barnas medfødte nysgjerrighet.

– Er det barna eller de voksne dere gjør dette for?

– Vi gjør det for både barn og voksne. Barna gir uttrykk for at de vil være hos oss, og jeg hadde vondt i magen hver gang jeg leverte dem i barnehagen. Jeg har aldri tenkt at det var bra for dem å være der. Jeg visste at nå kjøpte jeg meg på en måte fem timer for meg selv på bekostning av den tida vi kunne hatt sammen.

Gir motstand

Juno kommer inn på kjøkkenet og spør om de har laget pommes frites?

– Nei, vi lager potetstappe, og det er skinke i ovnen, svarer Kristian.

Juno stiller seg foran komfyren og stirrer på skinka.

– Er den ferdig snart? spør hun.

– Snart, svarer Maj My.

Juno står utålmodig og tråkker seg litt på tærne. Så slår hun etter moren.

– Juno, det er ikke noe som blir bedre av at du slår meg, sier Maj My.

– Er det det med skinka?

– Jeg vil ha den ut nå! sier Juno med gråt i stemmen.

Maj My bøyer ned seg og gir henne en klem.

Siestaen går med ulike aktiviteter. Noen lager grønnkålchips med Kristian på kjøkkenet. Juno hører «Nysgjerrige Nils» på lydbok, Storm går opp og holder på med modellflyet sitt, og Maj My setter seg ned et øyeblikk.

– Drømmer du aldri om mer tid uten barna?

– Ikke egentlig. Selvfølgelig kan jeg synes de er irriterende, og det kan føles som om kjærligheten blir kokt inn til en kraft som gjemmer seg et sted langt unna. Men det går raskt over, sier hun.

– Jeg er mer bekymret over at vi har skapt en kultur der mange foreldre gleder seg til mandag morgen, slik at de kan sitte på en kontorstol og slappe av. Det er ikke uttrykk for noe sunt, sier hun.

– Men jeg vil ikke at det skal høres ut som jeg er frelst. Jeg har også levert barna til andre og trodd at det var best for alle. Jeg kritiserer ikke det enkelte mennesket, men jeg vil gjerne gi en nødvendig – om enn smertefull – motstand til et samfunn som har sporet av. Vi voksne går rundt og har vondt inne i oss, mens barna våre lever i en merkelig parallellverden der alle er trøtte om kvelden når vi skal ha såkalt kvalitetstid.

Maj My er ambivalent når hun snakker om dette. Familieliv er noe av det mest sårbare man kan snakke om, fordi det er så lett å tråkke noen på tærne. Og selv om hun egentlig drømmer om å leve som et ensomt lite dyr i skogen, som Astrid Lindgren en gang skrev i dagboka si, kan hun ikke slutte å snakke.

– Jeg sier ikke at alle skal legge om livet radikalt og flytte ut på en øy. Jeg vil bare at folk tar stilling til livet sitt. For døden kommer en dag, og derfor må vi tenke på hvordan vi bruker vår tid på jorda, sier Maj My.

Barndommens narrativ

I skolestua sitter Storm med datamaskinen sin. Det er ingen spill på den, og den er ikke koblet til internett. Men det er et flysimulatorprogram på den. Én gang i uka møter Storm en flokk eldre menn i en idrettshall og flyr med modellfly. Resten av uka trener han på datamaskinen. Han velger et corsairfly som er favoritten hans.

– Vannflyet er også fint å fly med, for vingene på det sitter høyt. De andre har lett for å tippe over, sier Storm.

– Syns du det er greit å ikke gå på en vanlig skole?

– Det er fint. Det er bra å ha skole hjemme, for det er mer fritt. Jeg må gjøre skoleting minst en halvtime om dagen, men jeg kan bestemme selv når jeg vil gjøre det.

– Hva har du lært i dag?

– Det er vanskelig å svare på. Jeg har sittet i sofaen og lest Donald. Andre dager ser vi i skolebøker eller så går mamma rundt og snakker engelsk.

I første etasje har Maj My gått i gang med å pakke. Snart skal hun ta ferja til byen Svendborg på Fyn og holde foredrag om å bryte ut og om å ta stilling til livet. Juno vil ikke at hun skal dra. Det hjelper litt på humøret at hun får bake en sjokoladekake med pappa.

– Men jeg vil ikke ha grønnsaker i, sier hun bestemt.

Jeg spør også Maj My hva hun mener barna har lært i dag. Jeg spør hvilke fag hun vil si barna har vært innom.

– Det aner jeg ikke, svarer hun.

Hun gir uttrykk for at jeg har en gammeldags oppfatning av hva som er læring.

– Jeg blir ofte overrasket over hvor barna henter kunnskap og hva de plutselig trekker fram igjen og bruker i sammenhenger jeg ikke hadde forestilt meg.

I bakgrunnen går Ilja rundt og forteller søsknene om den danske fotballspilleren Preben Elkjær.

– Er du aldri redd for at barna går glipp av sosialiseringen på skolen og i barnehagen?

– Jeg synes det er for mye fokus på hva de går glipp av. Hvorfor ikke snu på det og spørre hva barn går glipp av når vi sender dem vekk? Vi må huske at institusjonene aldri ble skapt for barnas skyld, slik at de kunne bli sosialisert. De ble opprettet for at mor og far skulle gjøre karriere, sier Maj My.

– Og jeg opplever at venner har blitt en unaturlig stor del av barndommens narrativ. Foreldre er skrevet helt ut av litteraturen og fjernsynsprogrammene. Men vi må som foreldre ta lederskapet i stedet for å gi barna til de jevnaldrende og til pedagoger og lærere som stadig blir skiftet ut.

– Men er det ikke viktig at barna på skolen for eksempel blir vitne til mobbing og ser lærere gripe inn, eller gjør noe galt og lærer å si unnskyld?

– Jeg tenker at hvis man kommer ut av den skolen vi har nå, som et menneske som er vant til dialog, som viser tillit til mennesker og stoler på seg selv, så er det en historie som er verdt å fortelle. Jeg tror barn skal fylles opp av så mye godt som mulig. De skal ha så sterke og nærværende rammer som mulig. Og mobbing er jo ikke en naturlig del av det å være menneske. Mobbing er noe som oppstår når vi er under press, sier Maj My med ettertrykk.

Hun tenker litt og sier:

– Men jeg kan godt forstå at man trenger den fortellingen om at skolen trengs for at man skal klare seg sosialt. Vi må bare være ærlige nok til å si at skolen ikke er noe godt sted å være. Veldig mange barn og unge sliter med stress og angst og depresjoner. Det er ikke bra.

– Skolen er garantist for at veldig mange jevnaldrende hver dag samles mange timer i et relativt lite lokale. Og hvis det kan oppstå noe positivt i det, er det et mirakel.

Ikke for alle

Maj My er overbevist om at man kan skape et mye mer helhetlig og framsynt skolesystem ved å kaste ut alle gamle ideer om læring og endre alt fra undervisningsformer til syn på barna.

– Ikke alle skal være hjemme, men alle barn fortjener en skole som ikke deler opp elevene i gode og dårlige, vanskelige og enkle, og i stedet lar barnas medfødte lidenskap for å lære gå foran i en levende og innovativ dannelse.

Maj My kysser familien farvel.

– Jeg kommer til å savne dere, men jeg lover at jeg kommer hjem igjen, sier hun fra døråpningen.

modernetider@klassekampen.no

©Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.25