Klassekampen.no
Lørdag 8. desember 2018
En outsider til å leve med

Frp

At velgerne ikke lenger gir sin støtte til samme parti ved valg etter valg, har tradisjonelt store partier over hele Europa fått erfare. Når partiene har tapt oppslutning, har man i flere land fått overraskende samarbeidskonstellasjoner slik vi så det i Tyskland i 2013 da Angela Merkels konservative parti CDU/ (CSU) fant sammen med sin i alle år største motstander, SPD (sosialdemokratene). Ved valget til den tyske Forbundsdagen fire år senere, gikk begge partiene kraftig tilbake.

Sverige kan denne uken få en ny sentrum-venstre regjering bestående av sosialdemokrater og liberalere. Som i Tyskland er det tale om at partier med svært ulike syn i sentrale spørsmål søker sammen for at landet i det hele tatt skal få en regjering. Om de skulle finne sammen, er det ikke usannsynlig at også disse partiene vil bli straffet av velgerne ved neste korsvei, med utsikter til en enda mer kompleks politisk situasjon når den tid kommer. Utvist ansvarsfølelse (og også maktbegjær?) straffes i stedet for å belønnes. Mange velgere liker ikke at pragmatismen trumfer prinsippene. Vi ser i land etter land at velgerne i stedet setter sin lit til nye partier bygget på populisme, nasjonalisme og innvandrerskepsis.

Utviklingen i Europa er blitt mer uforutsigbar på bare få år. Verdier som har stått sentralt for oss i mer enn to århundrer er satt i spill. Vi europeere har tonet ned «innsalget» av disse til resten av verden og forsøker i stedet å konsolidere stillingen. EU bruker mye tid på å forsvare verdier vi trodde var mer rotfestet i vår del av verden. I Europa er vi blitt utfordret av økende kinesisk imperialisme, amerikansk proteksjonisme, masseinnvandring, nasjonalisme, utenforskap og arbeidsledighet. Utviklingen i flere EU-land går i uønsket retning. Polen, Tsjekkia og Ungarn, med Østerrike som haleheng, utfordrer EU innenfra.

Norge oppleves langt på vei også denne gang som «annerledeslandet», men også vi merker presset. Viktigst å trekke frem er kanskje at vi har valgt å føye kineserne for å få avsetning på norsk fisk. Nobels fredspris falmer.

Når vi i Norge ikke opplever intern splittelse og når verdier viktige for oss ikke er satt under enda større press, skyldes det flere forhold. Vi kommer heller ikke i denne sammenheng unna å trekke fram at styresmaktene har sluppet å måtte ta en del vanskelige valg siden den norske stat har så mye penger på bok. Tap av private arbeidsplasser kompenseres stadig av nye i offentlig sektor.

Sett i ettertid var også «timingen» perfekt da den frem til da spedalske i norsk politikk, Fremskrittspartiet, endelig slapp til ved Kongens bord. Det skjedde ett år før «flyktningkrisen» i 2014. Dersom ikke Frp den gangen hadde vært i regjering og dermed i posisjon til å sterkt begrense strømmen av flyktninger til Norge, er jeg rimelig sikker på at det også hos oss hadde vært mindre harmoni i rikspolitikken i dag og at styrkeforholdet mellom partiene hadde vært ganske annerledes enn det vi nå ser.

Man trenger ikke å sympatisere med partiet for å erkjenne at Fremskrittspartiet fyller en viktig rolle i norsk politikk. Partiets antipati mot politisk hestehandel og dets uforsonlige tilnærming til utspill fra de andre partiene har så langt blokkert muligheten for at det skulle dukke opp et parti til høyre for Frp. Frp har også en viktig funksjon i lokalpolitikken, fordi partiet gjerne legger vekt på andre forhold enn de andre når de nominerer kandidater til kommunestyrene. Dermed bidrar partiet til at politiske saker gjerne belyses bedre.

Frps annerledeshet er ikke lett for alle å bli klok på. Vi så et eksempel på det da ordførerkandidat for Høyre i Tromsø inntil nylig, Jens Johan Hjort, omtalte det som useriøst da Frp gjentok sitt klare nei til bompenger i Tromsø. Mange av oss som sokner til andre politiske partier har en tendens til ikke å godta at det skal være så vanskelig for Frp å gi etter i sine kjernesaker, mens vi tar det som en selvfølge at f.eks. KrF aldri vil jenke seg i abortsaken.

Vi trenger ulike stemmer i det politiske landskapet for at vi fortsatt skal kunne bevege oss framover i Norge, både nasjonalt og lokalt. Vi trenger også noen som stiller spørsmål når enigheten ellers er for stor i en tid der til og med partiet Rødt har funnet sin plass i folden og stadig oftere samarbeider tett med Arbeiderpartiet.

Det er viktig at alle blir hørt. I en tid med mye uro og uforutsigbarhet i verden rundt oss, opplever jeg det som trygt at de som sympatiserer med Frp ikke bare har noen til å tale sin sak, men vet at de kan stole på Frp. At ikke partiet når frem med sitt syn i alle sammenhenger er en annen sak og for så vidt av underordnet betydning. For Frps eksistens sparer oss for mange bekymringer. Vi bør alle kunne leve godt med folk som Siv Jensen og Ketil Solvik-Olsen. Og også med Sylvi Listhaug.

thrani@online.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.25