Klassekampen.no
Lørdag 8. desember 2018
La meg fortelle hvordan det er

SELVMORD

Mens pasienter og pårørende har forsøkt å få politikernes oppmerksomhet til forebygging og behandling av selvmordsatferd, ser det ut til at medias fokus måtte til. Ikke overraskende, for det er et dystert tema. Men vi må innse at det finnes, og erkjenne at dagens håndtering ikke er tilstrekkelig.

«Den vet best hvor skoen trykker som selv har hatt den på,» heter det. Så la meg fortelle hvordan det er. I det øyeblikket du blir pasient, har du ikke lenger noen stemme. Psykologen kan være den første til å erkjenne at hun bare er et menneske og kan gjøre feil. Men hvis du forsøker å påpeke denne feilen, er sannsynligheten stor for at du har fått din siste behandling. Hendelsen journalføres gjerne som at «pasienten er bedre» eller «pasienten er behandlingsresistent», og på vaktrommet omtales du som «håpløs» og «kverulerende». Tror du meg ikke? Jeg har vært der selv – både på vaktrommet, og i pasientstolen.

Som pasient kan du kontakte helsevesenet når du ikke orker å leve mer. Du tenker at det er galt å ta livet sitt, så du forsøker så godt du kan å la være. Men problemene forblir uløste, og med tiden blir du så sliten at du ikke orker mer. «Søk hjelp,» sier venner. Men la meg fortelle hvordan det er. Er du heldig får du kanskje time til poliklinisk utredning ved DPS om et par måneder. Har du mindre flaks, går du bare fra legen med en boks antidepressiva.

Så kommer dagen. Du legges inn på medisinsk avdeling for å få motgift. Du er utslitt, men det er umulig å sove på grunn av alt som skjer rundt deg. De neste tyve timene stirrer du i veggen. Rikelig med tid til å tenke over alle nederlag. Ensomt? Definitivt.

«Nå blir du ivaretatt,» tenker venner. Men la meg fortelle hvordan det er. En lege titter innom og sier du snart vil få tilsyn fra en psykiater. Er du heldig, titter psykiateren innom. Har du mindre flaks, blir du liggende enda noen timer før du får beskjed om at det ikke blir noe av, likevel. Det er bare å reise hjem. «Psykiateren gir da helsehjelp,» tror venner. Men la meg fortelle hvordan det er. Psykiatrisk tilsyn er en rask vurdering av evne til egenomsorg og spørsmål om konkrete selvmordsplaner. Svarer du nei, er du klar til utskrivelse. Svarer du ja, kan du være heldig og få en natt eller to på akuttpsykiatrisk.

«På akuttpsykiatrisk sengepost får du vel hjelp,» tenker velmenende venner. Men veggene er like tomme. Du fratas eiendeler. Det er bra å ikke kunne skade seg selv – men i en slik situasjon, hva annet kan man foreta seg enn å dunke hodet i veggen?

Du kan sitte alene timevis på fellesstua. Samtidig som fire-fem ansatte sitter sammen i gangen og skravler. Ensomt? Definitivt. Dagen etter får du kanskje en legesamtale. Men samtalen varer bare noen minutter, og du får aldri anledning til å legge frem problemet ditt. Etter samtalen føler du deg verre. Etter to søvnløse netter skrives du ut. Du føler du har sluppet ut til frihet. Ut til verden. Ut til ... Når gledesrusen har lagt seg, ser du at du står på akkurat samme sted. Et par dager senere er du tilbake på medisinsk observasjonspost. Og runddansen er i gang.

Slik er det. Men slik trenger det ikke være. I min forholdsvis korte reise i psykiatrien, la jeg merke til en rekke anledninger som fint kunne blitt brukt til forebygging og behandling, selv uten tilførsel av flere ressurser. Jeg har forsøkt å fortelle deg hvordan det er – og jeg håper at du vil lytte.

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.26