Klassekampen.no
Lørdag 8. desember 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Slaktekravet mot den samiske reineieren Jovsset Ánte Sara er et ekko fra fornorskingens likhetsideologi.
Det norske etnokratiet

Kronikk

Begivenhetene på Eidsvoll i 1814 har omsider nådd Finnmarksvidda. Det har tatt 200 år for den norske stat å få kontroll med den samiske reindriften, og resultatet kom i posten til den unge reineieren Jovsset Ánte Sara. Et brev fra Landbruksdirektoratet forkynte at han må redusere sin flokk til 75 dyr innen 31. desember. Referansen er Høyesterettsdommen som ga staten medhold i slaktekravet ut fra hensynet til «en bærekraftig utvikling» på vidda.

Saras reaksjon er at «Kravet snur mitt liv og min tenkemåte opp ned – både for meg og hele min familie». Hans kommentar gjør Erna Solbergs uttalelse om at «fornorskingen ikke lenger er aktuell politikk» til skamme, og representerer et alvorlig tankekors for det norske samfunn. For mens regjeringen synes å tro at fornorsking er noe som hører fortiden til, erfarer stadig flere at deres samiske levemåte er under økende press – deres «liv og tenkemåte» blir snudd opp ned.

Forklaringen på dette paradokset ligger langt på vei i den norske selvforståelsen, et nasjonalt bilde som ble meislet ut i takt med vår nasjonsbygging og som skapte en styringsform som hadde preg av etnokrati. Det er et styresett hvor alle maktposisjoner innehas av en bestemt etnisk gruppe og hvor dominansen opprettholdes gjennom diskriminering av andre etniske grupper. Den norske nasjonsbyggingen i nord tok for alvor til da Stortinget i 1851 vedtok å opprette et Finnefond som skulle effektuere fornorskingen av samer og kvener. Denne assimilasjonspolitikken ble utviklet i lovs form rundt århundreskiftet, og forsterket forestillingen om et nasjonalt og kulturelt fellesskap. Samtidig vokste det frem rasebiologiske teorier og forskning som bar med seg en rangordning med nordmenn øverst på rangstigen.

Disse årene representerer det norske etnokratiet i all sitt velde, det var norske verdier og maktposisjoner som utgjorde samfunnslimet. «De fremmede» hadde ingen plass i det nasjonale selvbildet, og heller ingen mulighet til å utforme sin egen samfunnsrolle. Både den lovgivende, utøvende og dømmende makt bygde på en stilltiende forutsetning om Norge som en etnisk homogen nasjon. Norge etter andre verdenskrig ble et ensartet samfunn. Jøder og «omstreifere» var ikke lenger en utfordring, og samer var omformet til «samisktalende nordmenn» i det offisielle vokabular.

Vår nasjonale fortelling ga bare rom for det regionale Norge, det var dialekter og distriktspolitikk som utgjorde innbyggernes referanserammer. Velferdsstatens fremvekst forutsatte ikke bare økonomisk likhet, den bar også med seg det gamle prosjektet om kulturell likhet. Etnisk mangfold ble omgjort til regional variasjon hvor norsk kulturkompetanse var et grunnleggende premiss.

Alta-Kautokeino-konflikten gjorde slutt på etnokratiets forutsetninger. Erkjennelsen av at Norge faktisk var tuftet på territoriet til to folk, slik kong Harald formulerte det, førte til et folkevalgt samisk organ og en lovgivning som skulle ivareta det som viste seg å være Norges folkerettslige forpliktelser. Siden da har samepolitikk vært ensbetydende med urfolkspolitikk, rammene er lagt gjennom en rekke internasjonale konvensjoner som etter hvert ble inkorporert i norsk lov og som skal ha forrang hvis det kommer til uenighet. Essensen er at samene som urfolk har en rett til sine landområder (ILO 169) og rett til å utøve sitt språk, sin kultur og sine tradisjonelle næringer (SP 27).

Dermed er vi tilbake til Jovsset Ánte og hans møte med den norske stat. Det er en stat hvor etnokratiets tankegods fremdeles synes til stede som premiss i forvaltningen. Det er en stat som til tross for sine konstitusjonelle forpliktelser fremdeles holder seg med en form for lovgiving, rettsutøvelse og forvaltning som gang på gang unngår de folkerettslige forpliktelser den har lagt på seg selv.

Urfolksbegrepet ble ikke tatt inn i lovteksten da Grunnloven ble revidert, og det er fremdeles ikke felt en eneste rettskraftig dom i favør av de folkerettslige regler Norge har forpliktet seg til å følge. Dermed har også forvaltningen et vidt spillerom, det være seg innen reindrift, Finnmarkseiendommen eller Mattilsynet, for den saks skyld. Alle begrunnelser er blinde for en samisk rettsoppfatning, uforstående til de konsekvenser dette har og uvitende om hva en samisk tilstedeværelse dreier seg om. Referanserammene er hele tiden nasjonalstatens rasjonale, innpakket i norske verdier og kategorier.

Sametingets forsøk på korreksjon blir møtt med reaksjoner: etnisk differensiert forvaltning er ikke forenlig med demokrati, det handler om «udemokratisk forskjellsbehandling basert på etnisitet», som Morten Strøksnes har formulert det på Facebook. Stadig flere synes å være enige: «samer er slett ikke urfolk og skal derfor heller ikke ha noen særskilte rettigheter» kan Bokmålsforbundet (!) fortelle (Ságat 02.12.2018). Tidligere justisminister Amundsen har som kjent sluttet seg til dette synspunktet. «I Norge skal alle behandles likt» lyder ekkoet fra fornorskingstidens likhetsideologi – et ekko som høres langt inn i regjeringspartiene.

Slik er bakteppet for Jovsset Ánte og hans strev med å brødfø seg og sin familie. Til tross for at hans reindrift er kringsatt av folkerettslige forpliktelser, får han nå i realiteten krav om å avvikle sin drift. Ifølge Høyesterett er reduksjonen fra 116 til 75 dyr nødvendig av hensyn til «en bærekraftig utvikling» og for å ivareta samisk kultur. Samiske synspunkter på situasjonen forblir «fremmede» og uten relevans – slik de alltid har vært. Og mens Jovsset Ánte får beskjed fra staten om å redusere reinflokken av hensyn til beitenes bæreevne, opplever han at staten selv reduserer de samme beitene han er avhengig av. Gruveutbyggingen i Kvalsund (Nussir) står for tur og vil få konsekvenser for ham. Men også dette inngrepet skjer av hensyn til samisk kultur, skal vi tro direktøren i Finnmarkseiendommen – en eiendomsforvalter som har et lovpålagt ansvar for å sikre grunnlaget for samisk kultur og reindrift, og å handle i samsvar med folkerettens regler om urfolk (§1 og §3).

Mye tyder på at det er etnokratiets oppfatning av reindriften som fremdeles gjelder – som representert ved riksadvokat Kjerschows ord fra 1922: «Men i og med dens stilling som en historisk overlevering der ikke i ringe grad virker som en hemsko på utviklingen av bedre berettigede og formålstjenligere samfundsinteresser, er grensene for dens krav givne. Og disse grenser må efter forholdets natur bli vikende».

ivar.bjorklund@uit.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.26