Klassekampen.no
Lørdag 8. desember 2018
INNBLIKK: Ingrid Grønli Åms bok er grundig og nøktern, men forfatteren forblir litt i bakgrunnen. FOTO: JOHN TRYGVE TOLLEFSEN
Politikk: Ingrid Grønli Åms bok om Frankrike og EU er kunnskapsrik, men mangler tydelig retning.
Til pumpene!

Det er mulig jeg er treig, men det var først med den franske aksjonen mot økte drivstoff­avgifter, de såkalte gule vestene, at jeg virkelig begynte å reflektere over hvorfor nettopp bensinpriser i mange år har vært en så drivende sak for Fremskrittspartiet. Få andre steder enn ved bensinpumpen blir man minnet så konkret på at penger betyr makt og frihet. Om man har råd til å tanke for to hundre eller for seks hundre kroner avgjør hvor langt man kan komme seg. Og jo høyere literpris, jo kortere avstand. Å gjøre slike utregninger er ikke en akademisk øvelse – under aksjonene fra de gule vestene har man kunnet lese flere reportasjer om vanlige franske arbeidsfolk som kan fylle for tjuefem eller tretti euro i uka. For dem betyr en ti prosents økning i drivstoff­prisen forskjellen på å kunne besøke slektninger en søndagsettermiddag eller å måtte bli hjemme.

Utgivelsen av Ingrid Grønli Åms kunnskapsrike bok «Hjelp, vi er i EU!» er usedvanlig godt timet. Selv om man med en litt ond tunge kan hevde at det er lettere å treffe en fransk politisk krise enn å bomme på den, viser dagens fastlåste situasjon tydeligere enn mange tidligere konflikter de store motsetningene mellom småfolket og eliten, eller regionene og hovedstaden.

Fakta:

Sakprosa

Ingrid Grønli Åm

Hjelp, vi er i EU! Den franske venstresidas uløste dilemma

Forlaget Manifest 2018, 206 sider

«Hjelp, vi er i EU!» er gitt ut i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser, men der de tidligere utgivelsene konsentrerer seg om enten partier (Syriza, Podemos, Enhedslisten) eller personer (Jeremy Corbyn, Bernie Sanders), er Åms bok viet en problemstilling, nemlig hvordan EUs utvikling har gjort livet vanskelig for politikere med andre ambisjoner enn markedstilpasning. I denne fortellingen er La France Insoumise, bevegelsen som nesten førte den radikale Jean-Luc Mélenchon til andre runde i fjorårets presidentvalg, henvist til en viktig, men slett ikke enerådende rolle.

Åm starter sin fortelling i 1981, det året François Mitterrand kommer til makten som den første sosialistiske presidenten i den femte republikken. Forventningene var skyhøye, men det gikk bare kort tid før de mest radikale prosjektene ble ofret til fordel for deltakelse i det europeiske valutasamarbeidet. Og her ble tonen satt. Radikale bevegelser er nødvendige når makten skal erobres, men gjerne de første som ofres når den skal beholdes.

Åms historiske gjennomgang er grundig, og boka tegner et nyttig bakteppe for den som er ute etter bedre å forstå Frankrikes forhold til EU. Som leser blir man likevel til tider frustrert, når teksten på en underlig måte oppleves som både svært detaljert og samtidig litt overfladisk. Det kan være fordi forfatteren ikke helt har bestemt seg for hvilket grep hun skal ta for å skrive ut den kunnskapen hun opplagt har, men det kan også være fordi hun vegrer seg for selv å ta noe særlig plass. Ambisjonen er muligens å legge frem saksforholdene på en nøktern måte – en tilnærming jeg har sympati for – men som leser får man dermed også mindre innsikt i hva som egentlig står på spill. Vi får for eksempel vite mye om hvilke konflikter som finnes mellom muligheten for nasjonale og strategiske investeringer på den ene siden, og EU-kravet om maksimum tre prosent budsjettunderskudd på den andre – men hvorfor disse konfliktene har oppstått, og hva de egentlig består i, forblir ganske uklart. De gangene forfatteren selv trer frem og fører ordet, er hun både journalistisk nøyaktig og analytisk god, så hvorfor ikke gjøre det oftere?

Også mangelen på beskrivelser og analyser fra bakkeplan er et stort savn. Skal man tro takkelisten bakerst i boka, har Åm tilbragt mengder med tid både i Frankrike og med medlemmer av La France Insoumise, men denne tilstedeværelsen mangler nesten helt i teksten. I stedet hviler den i overveldende grad på gjengivelser og synteser av uttalelser som er gitt til franske medier (eller skrevet i en av de mange politiske debattbøkene som gis ut i Frankrike). Fokuset forblir dermed på det politiske spillet og prosessene bak avgjørelsene, og lite på hva det spilles om, og jeg sitter igjen med en sterk følelse av at forfatteren godt vet hvordan det ser ut på innsiden av Frankrike og La France Insoumise, men at jeg som leser blir stående på utsiden og se inn ei dør som står litt på gløtt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.27