Klassekampen.no
Lørdag 8. desember 2018
Litteraturdebattene bringer ikke klare svar, men de kaster nytt lys over lesningene.
Nye lesebriller

Oppunder jul hvert år arrangerer Norsk kritikerlag en panelsamtale for å diskutere bokåret. På årets arrangement på Litteraturhuset i Oslo på onsdag hadde de gjort en vri: I stedet for en diskusjon om årets beste bøker (eventuelle store skuffelser) dreide samtalen seg om årets mange etikk­diskusjoner i det litterære feltet: de etiske spørsmålene omkring den såkalte virkelighetslitteraturen, selvsagt, men også om hvorvidt både den debatten og metoo-bevegelsen har endret måten vi leser bøker på. Ser vi for eksempel Nabokovs «Lolita» i et nytt lys nå?

Jeg er blant dem som mener debatten om virkelighetslitteratur etter hvert går på tomgang, og heller ikke denne panel­samtalen brakte den særlig mye videre, men samtidig slo det meg hvor viktig slike diskusjoner er for lesningen.

Uavhengig av hvilket standpunkt man inntar, er nettopp det faktum at slike diskusjoner finner sted med på å utvide tankerommet og skape bevegelse i lesningene. Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen, som satt i panelet, illustrerte dette på en god måte ved å bruke seg selv og en av sine favorittromaner som eksempel: Han fortalte at han jevnlig gjenleste Philip Roths «Sabbath’s Theater», og at han i lys av de makt­kritiske og identitetspolitiske diskusjonene som ble ført i forbindelse med metoo- bevegelsen, nå kanskje så andre sider og nyanser ved romanen. Underforstått: ikke at boka nå virker dårligere, eller at tidligere lesninger og vurderinger ikke lenger er gyldige, men at forståelsen av den er blitt større.

«Trenger vi en lesningens etikk?» var overskriften for panelsamtalen, og svaret var kanskje som forventet – etter min mening i hvert fall som ønsket: Nei, ikke en etikk i betydningen fast rettesnor, regelverk eller lignende. Vi trenger gode lesninger, god kritisk dømmekraft fra de profesjonelle leserne, og det får vi gjennom et størst mulig tilfang av perspektiver, også etiske.

Det betyr imidlertid ikke at den kritiske vurderingen må innebære at man feller en etisk dom. Det betyr bare at etiske aspekter ved verket, ved handlingen eller ved hovedpersonen også kan være en del av forståelses­horisonten. Hvis metoo- bevegelsen har gitt oss mer kunnskap om maktrelasjoner knyttet til kjønn og alder, større forståelse knyttet til hva et overgrep kan være, så kan den også føre til bedre lesninger av «Lolita», uten at vi av den grunn ender med en moralsk fordømmelse av boka.

Lignende bevegelser i leseforståelsen har vi de siste årene sett på et område av litteraturen som ligger undertegnedes interessefelt nærmere:

I årene 2006–2010 gikk den svenske arbeiderlitteraturen etter manges mening inn i en ny gullalder parallelt med at man i politikken og samfunnsdebatten fattet fornyet interesse for klassebegrepet. I lys av årene som har gått siden da, er det lett å se at dette har ført til at man oftere ser kritiske lesninger som skjeler til politiske og samfunnsmessige aspekter ved ulike verk, også i Norge. Lesninger gjennom klassebriller gjør at man ser andre sider ved alle typer bøker, slik metoo-­brillene også synliggjør andre aspekter ved det vi leser.

Dette er også noe å tenke på når vi snakker om bindestrekslitteratur, enten det er arbeider-, innvandrer- eller kvinne-litteratur – eventuelt barsellitteratur, som også har vært gjenstand for en av årets debatter. Slike merkelapper kan selvsagt virke reduserende – som skylapper som skygger for andre sider ved verket – men om vi bruker dem som supplement til andre former for lesebriller, kan de også åpne for å se nye ting ved litteraturen og samfunnet.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.27