Klassekampen.no
Lørdag 8. desember 2018
Bonusmateriale: Portrett av forfatteren som ung ­bladfyk – Karl Ove Knausgård fyller 50 år.
KAMPSTART
SPISSA OG NYANSERT: I avisa Fædrelandsvennen fikk disse to artiklene skrevet av Knausgård mye oppmerksomhet. FAKSIMILE: FÆDRELANDSVENNEN 89.DESEMBER 1986
DRØMMEN: Avisa Sørlandet bidro til å bygge opp karakteren Karl Ove Knausgård. FAKSIMILE: SØRLANDET 31. JANUAR 1986

23. januar 1986 spilte bandet Simple Minds konsert i Norge. I «Min kamp» forteller Karl Ove Knausgård at han reiste med tog til Drammen, og gikk på konserten alene. Neste dag hadde han en viktig samtale med Unni, farens nye kjæreste:

Det hadde jeg ikke sagt til noen før, fordi jeg ikke hadde tenkt det, ikke rett ut. Men nå bare kom det over leppene mine. Jeg har lyst til å skrive, jeg har lyst til å bli forfatter. (MK4)

Forfatterdrømmen, et av roman­verkets helt sentrale motiver, formuleres her for første gang som et eksplisitt ønske hos hovedpersonen. Vinteren 1986 er Karl Ove Knausgård 17 år gammel. Han er ennå ingen forfatter, men han er allerede en skribent som flere avislesere i Kristiansand må ha lagt merke til.

Tatt i betraktning at «Min kamp» i høy grad er historien om en forfatters tilblivelse, kan det forundre at Knausgård legger så liten vekt på de mer enn hundre journalistiske tekstene han faktisk skrev og publiserte før han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1998. Avisarkivet forteller en litt annen historie enn «Min kamp», og Knausgårds reaksjon på Simple Minds-konserten kan tjene som eksempel på hvordan romanverket neglisjerer interessante vitnesbyrd om den unge skrivende Knausgård. Romanen er taus om det faktum at Karl Ove en uke etter konserten lar sin frustrasjon over Simple Minds få fritt utløp i lokalavisa. Under den retoriske og generaliserende overskriften «Har rocken stagnert?» stiller skribenten Knausgård seg særdeles kritisk til bandets stadig mer kommersielle utvikling. «Simple Minds dukket opp på slutten av 70-tallet som et av de mest livskraftige post-punk-banda. De som var rockens nye håp, har endt opp som rockens nye dinosaurer. Faktisk ikke så langt unna Yes eller Genesis», skriver han.

Fakta:

KARL OVE KNAUSGÅRD:

Forfatter Karl Ove Knausgård er født 6. desember 1968.

Knausgård gikk på Kristiansand Katedralskole i årene 1984–1987. I denne perioden publiserte han mer enn 80 avistekster. I «Min kamp» utgjør gymnastida ca. 10 prosent, totalt 346 sider.

Henrik Keyser Pedersen er fast skribent i Bokmagasinet, fagreferent ved Universitetsbiblioteket i Oslo og ansvarlig for en Karl Ove Knausgård-bibliografi på nettstedet www.bibliografi.no.

Denne teksten er en forkortet versjon av et essay publisert i litteraturtids­skriftet Vagant på www.vagant.no.

Knausgård satt i Vagant-redaksjonen i årene 1999–2001.

Bemerk at Knausgård presenteres som en lokal autoritet. Denne 17-åringen er ingen hvemsomhelst. Bildeteksten lyder «Karl Ove Knausgård, vår faste plateanmelder, går kraftig ut mot toppartister som a-ha, David Bowie og Simple Minds». På bildet ser Karl Ove avisleseren rett i øynene. Tekstens personlige henvendelse åpner ikke mindre appellerende: «Alle dere sørlendinger som var tilstede under Simple Minds gudstjeneste i Drammens­hallen».

Landsdekkende medier hadde en fyldig dekning av Simple Minds besøk i Norge. Det er trolig ukas viktigste musikkdiskusjon Knausgård gir en høyst personlig sammenfatning av når han advarer mot tendenser til kommersialisering i poprocken og insisterer på at det finnes kvalitetskriterier hinsides salgstall. Kritikken er i seg selv ganske konvensjonell, men å framføre den i en avis i Kristiansand var antakelig langt mer dristig enn å gjøre det i en musikkavis som Beat eller Puls. En måned senere er det heavy metal-sjangeren Knausgård begraver i en kritisk kommentar. «Heavy metal – levende musikkform?» er spørsmålet han stiller – og besvarer. Etter en svært subjektiv oppsummering av sjangerens forholdsvis korte historie lyder den 17-årige anmelderens selvsikre og brutale dom: «Heavy metal avgikk ved døden for mange år siden.»

I bind fire av «Min kamp» forteller Knausgård om hvordan ideen om å anmelde plater oppstår og realiseres i løpet av høsten 1985. «En dag gikk jeg ned til Nye Sørlandet og ba om å få snakke med den som var ansvarlig for avisas musikkdekning.» (MK4). Knausgård blir tilbudt å skrive tre prøveanmeldelser, uka etter ansetter musikkredaktøren Steinar Vindsland ham på stedet. «Det var for bra til å være sant. Jeg var fast plate­anmelder i ei avis. Seksten år gammel!» (MK4). Men det var ikke for bra til å være sant. Nasjonalbibliotekets arkiver kan bekrefte Knausgårds versjon. Til sammen har jeg funnet 90 tekster av og om Knausgård fra perioden 1985–1987, over halvparten er plateanmeldelser trykt i avisa Sørlandet, resten er artikler om musikk og ungdomsstoff trykt i Fædrelandsvennen. Man kan datofeste debuten. 1. november 1985 har Knausgård sin første tekst på trykk, en anmeldelse av artisten Stings nye plate «Fortress around your heart».

Smaksdommeren

Anmelderen Knausgård er ekstremt produktiv fra første dag. Fra 1. november 1985 til 4. juli 1986 skriver han 54 plateanmeldelser. Etter den første anmeldelsen, av Sting, fortsetter det med store internasjonale artister som Simple Minds, Tom Waits, Iron Maiden, The Clash, Echo and the Bunnymen, Rolling Stones, Elvis Costello, Van Halen, Prince, Depeche Mode, Peter Gabriel, Roxy Music, Queen, Lou Reed, Ozzy Osbourne. Han anmelder også en del norske band som The Beste, Creation, Jon Eberson Group, Act, Stage Dolls og Babij Jar. Jeg har ikke lest så mange tekster av 16-åringer, men det forundrer meg ikke at redaktøren hyrer ham på flekken. Knausgård har et stort ordforråd, han er morsom, og han viser til tider omfattende bakgrunnskunnskaper om bandene han anmelder. Dommene er for det meste modne og klare. Smaken er selvstendig og åpen for flere stilarter. Han skriver simpelthen godt. Særlig underholdende er tenåringens nådeløse og skråsikre slakt av norsk pop. Popduoen Creation («de to fløteguttene fra Larvik») får følgende ord med på veien:

«Christmas time» er deres forsøk på å lage en julesang, og de går i alle de feller det er mulig å gå. Resultatet er blitt en klissen suppe med barnekor og henvisninger til Santa Claus. «My present» kommer helt sikkert til å finne veien under manges juletrær, særlig i hus hvor det er tenåringsdøtre. Musikken kan umulig ha appell til andre.

Under artistnavnet «Beranek» var Espen Beranek Holm kjent som popartist på 1980-tallet. Knausgårds anmeldelse av plata «Daylight in the Dark» viser at forfatteren tidlig behersker den tabloide språkbruken og frasene som ofte forbindes med sjangeren: «[L]åtene på denne plata virker ihjelskrevne […]. Alt i alt er dette ingen stor lp, men som ofte ellers når det gjelder norske utgivelser havner den i båsen: Bra til å være norsk.» Knausgård avslutter gjerne anmeldelsene med forbrukerorienterte konklusjoner. Om plata «Sun City» fra Artists United Against Apartheid heter det: «Kjøp denne plata. Liker du den ikke, så kjøp 10 og gi dem bort!». En anmeldelse av gruppa W.A.S.P. ender slik: «Det finnes kun et lyspunkt på ‘The Last Command’ og det er singelkuttet ‘Blind in Texas’. Resten er ‘bare ræva’. Har du respekt for deg selv, så ligg unna denne plata.»

I nesten samtlige av de anmeldelsene Karl Ove Knausgård skriver, opptrer det et tydelig «jeg» eller en referanse til «min mening». Musikkviteren Hans Weisethaunet har omtalt rockkritikken som et «felt, hvor symbolsk makt ikke vinnes uten en sterk selvprofilering». Ved å intervjue bladets nyansatte anmelder, gi ham kommentarspalteplass og i tillegg illustrere det hele med store portrettfoto, bygger avisa Sørlandet opp under den nye skribentens autoritet. Og den 16-årige Knausgård lar seg ikke be to ganger. Man må beundre den selvsikre attityden bak henkastede utsagn som: «Jeg kan ikke tenke meg en mer urban artist enn Lou Reed», «Julian Lennon er ennå en umoden artist, på så mange måter», «Jon Eberson Group har stagnert». «Vi har ikke bruk for en norsk Bryan Adams-kopi», lyder dommen over Stage Dolls. «I et land der Monroes og Åge Aleksandersen selger 200.000, burde Act selge en million!»

En undersøkelse av Knausgårds slagferdighet og sans for det tabloide kan med fordel starte her. Da vil man oppdage at forfatteren som var drøy nok til å gjenbruke Adolf Hitlers «Min kamp»-tittel, med alt hva det innebar av oppmerksomhetsmedvind, selvsagt ikke var noen novise på overskriftenes og spissformuleringens felt. Det går en tabloid nerve gjennom hele forfatter­skapet, særlig det essayistiske, naturlig nok, men Knausgårds mange morsomme onelinere drukner lett i de utflytende tekstflatene som også er forfatterens kjennemerke.

Forunderlig nok er Knausgård fremdeles den eneste som har skrevet noe om hans nittitallstekster. Når han i bind fem av «Min kamp» omtaler sin tid som litteratur­anmelder på nittitallet, refererer han lakonisk til «slakter i Klassekampen» (MK5). Her er det stoff å hente for litteraturhistorikere, for har man for eksempel først lest Knausgårds nedsabling av Jan Kjærstads roman «Erobreren», er det vanskelig ikke å anse den som en av hovedkildene til sistnevntes Knausgård-skepsis. Knausgårds plateanmeldelser fra åttitallet skal ikke stiliseres til «slakter i Sørlandet», men jeg tror det kan være interessant å se åttitallets musikkritikk i sammenheng med nittitallets litteratur­kritikk. Dels fordi de musikkjournalistiske tekstene utgjør en slags estetisk forskole til resten av forfatterskapet, dels fordi de belyser hvordan Knausgård agerer som kritisk autoritet, hvordan han fra første stund synes å stortrives i rollen som suveren offentlig smaksutøver.

Forsinket ungdomsopprør

«Selv hadde jeg bare skrevet tre plateanmeldelser […] Da hadde jeg forsøkt å være saklig, samtidig som jeg også hadde vært hard og avfeid den ene plata med et par ironiske kommentarer på slutten. Det var den nye Stones-plata, dem hadde jeg aldri likt, de var forferdelige, bortsett fra Some Girls-albumet, det var ikke så verst. Nå var de over førti år og så patetiske som man kunne bli», skriver Knausgård i «Min kamp». Men det stemmer ikke helt. Her overdriver den voksne Knausgård sin ungdommelige nedlatenhet. Anmeldelsen av The Rolling Stones er faktisk svært positiv. «Rollings Stones beviser med sin nyeste LP at de gamle fortsatt er eldst […] ekte rock’n roll slik bare gamlegutta kan det», skriver han i en tekst som bærer overskriften «Trofaste Rolling Stones». I «Min kamp» karikerer den førtiårige Knausgård til en viss grad den 17-åriges opposisjon til farens generasjon, de førtiårige. Sammenfatningen «Nå var de over førti år og så patetiske som man kunne bli», sier nok langt mer om forfatteren enn om hovedpersonen. I praksis forholder det seg nemlig helt omvendt. Knausgård er i denne perioden utelukkende positiv til de rockestjernene over førti som han anmelder: Pete Townshend («Utrolig frisk»), John Lennon («djevelsk god»), Lou Reed («igjen på toppen») og Paul McCartney («McCartney tilbake»).

Den 17-årige Knausgård utmerker seg innen ulike sjanger. Han skriver sitt sannsynligvis første leserbrev («En kaktus til prost Birkeland») en måned etter sin debut som plate­anmelder. Vi er tilbake i en av åttitallets store verdidebatter: Kan rock og kristendom forenes? Kan kristne danse til rockemusikk? Skal rockemusikken tolereres i kirken? Slike spørsmål ble diskutert med stor heftighet for 30 år siden. Knausgårds leserbrev er et forsvar for rock i kirken, og et svar til Paul Gerhard Birkeland, prost i Flekkefjord, som i et innlegg to uker tidligere hadde kritisert kristenrocken og kalt den «en selskapsdans importert fra hedningeland». Knausgård demonstrerer stort polemisk talent og overskudd, særlig kostelig er det når ateisten Knausgård uttrykker sin bekymring for kirkens framtidige popularitet. Den slagferdige avslutningen er suveren.

Ikke bare står det urelevante bibel­steder i innlegget, men han finner på noen selv i tillegg. («I dag vil kirkens herre si: Gjør ikke min kirke til en rockehule»). Dette kan jeg også. I dag ville vår Herre si: La alle rockeelskere komme til meg!

Karl Ove Knausgård (17)

Sissel Kyrkjebø

Den alltid ambisiøse Karl Ove går snart fra den lokale avisa Sørlandet til Fædrelandsvennen, den største avisa i Kristiansand, og i den forbindelse må han skifte sjanger. Jobben som plateanmelder var nemlig allerede tatt av et kjent navn; NRK-veteranen Sigbjørn Nedland. I «Min kamp» omtales overgangen som en «forfremmelse». Igjen er Knausgård ytterst produktiv. Han publiserer 25 lengre artikler på et halvt år, mest konsertanmeldelser og bandintervjuer. Det er verdt å huske på at han fortsatt går i 3. gym.

Den første teksten han skriver for Fædrelandsvennen, «Hvorfor selger Sissel?», publiseres 9. desember 1986, og er nevnt over to sider i Min kamp. Sissel Kyrkjebø var på åttitallet like populær og storselgende som Knausgård er i dag, så det svarer jo til at noen skriver: «Hvorfor selger Karl Ove?» Selvfølgelig er den nå 18-årige Knausgård veldig skeptisk til at 17-årige Sissel utnytter sitt gode utseende til å selge plater. Artikkelen er likevel mindre raljerende enn Knausgård antyder i «Min kamp», han leverer faktisk en velskrevet kultursosiologisk mini­analyse av årsakene til artistens popularitet.

I «Min kamp» er det ikke selve teksten, men konsekvensene av den som står i sentrum. Dels utløser teksten en sarkastisk kommentar fra Onkel Gunnar – «Er det ikke verdensmesteren» – dels setter den i gang en mindre debatt i byens to aviser, der Knausgård til slutt bidrar med et motinnlegg, noe han for øvrig ikke nevner i romanen. Men han forteller at han nyter sin nye status som offentlig kommentator: «Jeg elsket det, endelig hadde navnet mitt blitt rykket ut fra de anonymes skare, ikke mye, men heller ikke lite.» Det spørs imidlertid hvor ny denne statusen er. Sissel-teksten er tross alt skrevet et år etter hans første plateanmeldelser og musikkommentarer, og når han selv tar til motmæle i Sissel-debatten, er det tredje gang at det før omtalte bildet av ham står på trykk i avisa.

Journalisten

Musikk er Knausgårds spesial­kompetanse på åttitallet, men i en håndfull artikler om unge, åpenbarer forfatteren også nye sider av sitt skrivetalent. Han demonstrerer journalistisk instinkt og sans for den gode historie, og han viser at han i tillegg til polemikken behersker en nøytral rapporterende stil. Et slående eksempel på akkurat det er den dobbelt så lange artikkelen Knausgård har på trykk rett over Sissel Kyrkjebø-harselasen. Også denne teksten handler om en ung 17-årig kvinne, men kontrasten til det nasjonale ikonet og lerkefuglen Kyrkjebø kunne knapt vært større. «En av høstens mest debatterte temaer har vært innvandrerproblematikken. Slike debatter har ofte en tilbøyelighet til kun å dreie seg om prinsipielle spørsmål. Men hvordan er det egentlig å vokse opp som fremmed i ‘kalde’ Norge?» heter det i Knausgårds ingress.

Under overskriften «Jeg må bedra foreldrene mine» forteller andre­generasjonsinnvandreren Saida sin gripende historie til Knausgård. Som muslimsk jente føler hun seg «klemt mellom to kulturer». Hun befinner seg i en «uutholdelig» konflikt mellom foreldrenes tradisjonelle religiøse verdier på den ene siden og på den andre siden de etnisk norske ungdommenes livsstil, som ifølge Saida er preget av et ganske så liberalt konsum av alkohol, sex og musikk. «Saida følte dette presset om å være ‘normal’ så sterkt at hun ga etter, og begynte å leve som sine jevnaldrende. Hun gikk på diskotek, sjekket gutter, røykte og drakk. Kort sagt hun ble norsk, både på godt og på vondt», skriver Knausgård. «Jeg skifter personlighet straks jeg går inn døra hjemme», bekjenner Saida, som lever et dobbeltliv: «Blir Saidas nåværende livsstil oppdaget av familien hennes, vil de ikke lenger ha noe med henne å gjøre.»

Knausgårds reportasje er på­fallende balansert. Han avdekker intoleranse på begge sider av kulturkløfta. Norsk ungdom får for eksempel denne kommentaren fra Saida med på veien: «Toleransegrensen til ungdom her i landet er sa° forferdelig lav. Avvikere fra det normalt aksepterte blir noksa° hensynsløst frosset ut.»

Artikkelen om Saida fikk i likhet med Sissel-saken et fyldig publisistisk etterspill. To uker senere følger Knausgård opp med «Historien om Saida vekker sterke reaksjoner», der han blant annet intervjuer 18-årige Sheela Ahmed, som kan fortelle at mange innvandrerjenter føler det samme som Saida, men at emnet samtidig er svært kontroversielt: «Det er tydelig at Saida stakk ha°nden i et vepsebol. Mye ville være vunnet dersom man ville innse at det Saida forteller faktisk er daglig kost for svært mange. Jeg ha°per av hele mitt hjerte at denne saken ikke blir forbigått i stillhet», sier Sheela.

I norsk journalistisk kontekst er artiklene om Saida og Sheela antakelig pionertekster innen sin sjanger. Det er ikke utenkelig at Knausgårds temavalg er inspirert av Khalid Hussains roman «Pakkis» (1986), den første norske innvandrerromanen, som hadde blitt lansert bare noen få uker tidligere. Men der «Pakkis» handler om den unge pakistanskfødte mannens kulturkonflikt, velger Knausgård å fokusere på et antakelig enda mer tabubelagt emne, nemlig innvandrerjentenes kulturklemme. Skal vi driste oss til å kalle det en feministisk vinkling? I hvert fall får de muslimske jentene en stemme, og Knausgård gjør det tydelig at innvandrerjentene forvalter familiens ære på en måte, som har langt større konsekvenser for dem enn for guttene.

Mange lesere av «Min kamp» har nok sittet igjen med en følelse av at hans ungdomstid i høy grad var preget nederlag – «forsmedelsen og den stadige fornedrelsen ved tidlig sædavgang», som det heter i bind seks. En 50-årsfeiring kan være en fin anledning til å dykke ned i arkivet og hente fram fortrengte oppturer i form av journalistiske bragder. Hvorfor nevner han ikke leserbrevskribenten, musikk-­kommentatoren eller ungdomsjournalisten som klokt formidler innvandrerjentene Saida og Sheilas skjebne? Skal man etter denne faktasjekken på død og liv laste Knausgård for et eller annet, må det være at «Min kamps» fortelling om gymnasårene inneholder en pen porsjon suksessfraskrivelse. Det er da ingen skam å ha en fortid som skrivende vidunderbarn.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.27