Lørdag 8. desember 2018
:HASTVERK: Eivind Trædals bok om dagens debattklima bærer preg av at dette brenner nå. FOTO: MORTEN RØYR
Kulturkrigere søkes
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.

ANMELDELSE

2018: Redaktører på norske nettsteder erklærer «borgerkrigslignende tilstander». Debattanter med mørk hudfarge må gå med voldsalarm. Gata der kontoret mitt ligger, utropes til en no go-sone av twitterkrigere. Ragnarok er nær – men hvordan havnet vi her?

I en ny pamflett gjør Eivind Trædal et forsøk på å sette halen på den norske marsipangrisen. Han lover både å avsløre ytre høyres retoriske knep og en strategi for å stoppe dem. Jeg er nok ikke den eneste som har ønsket meg nettopp en slik strategi til jul, men boka gir meg ofte lyst til å skrike i frustrasjon.

Det begynner med tittelen. «Hvorfor ytre høyre vinner debatten» spiller på denne gjengens selvforståelse som usårlig. Som Trædal er inne på, er det en fantasi. Samtidig er det sant at ytre høyres syn, særlig på muslimsk innvandring, de siste åra har krøpet inn mot mainstream offentlighet og regjeringskontorene.

Jeg er altså stort sett enig med Trædals virkelighetsbeskrivelse her. Jeg er også enig med ham i at redaktører, politikere og store deler av venstresida ikke har vært på ballen. Boka beskriver godt ønsket om å «lufte ut» etter 22. juli, bringe grumset opp i lyset, som fikk bisarre utslag som at Bergens Tidende leide inn «Fjordman» for å anmelde en bok om høyre­ekstremisme.

Fakta

sakprosa

Eivind Trædal

Hvorfor ytre høyre vinner debatten. Og hvordan vi kan stoppe dem

Spartacus 2018, 186 sider

Dessverre brukes en del plass til å slåss mot stråmenn. Gang på gang går Trædal løs på ideen om at «troll sprekker i sola»: at forkastelige ideer bare må «vises frem». Men hvem mener det? Selv «ytringsfrihetsfundamentalisten» Knut Olav Åmås siteres på at slike meninger bør «diskuteres – og drepes». At det har vært dårlig med slike drap i norsk presse, er jeg for så vidt enig i.

Trædal etterlyser «ytringsansvar», en større vilje til å moderere og tøyle offentligheten. Samtidig må aktiv motstand til. Det er naturlig at Trædals egen debattstil her blir et tema. Boka åpner med hans sagnomsuste/beryktede deltakelse i NRK-programmet Dagsnytt 18, der han mistet kontrollen fordi redaktørene i Document og Resett fikk servere pyntet høyreekstremisme i beste sendetid. Han tar noe selvkritikk, men mener også at utblåsningen var nødvendig.

Den selvrettferdige tonen preger boka i altfor stor grad. Jeg skjønner at det må være fortvilende å være en av få som slår tilbake i en gjørmete og radikalisert innvandringsdebatt – og så bli anklaget for å være den som ødela den. Samtidig er det et åpent spørsmål hvor godt den nettaktivistiske linja fungerer, der folk henges ut og brungrums deles på sosiale medier som tråles av journalister på jakt etter kveldens skandale. Det er en strategidebatt som venstresida må ta nå, og jeg skulle ønske Trædal hadde brukt mer plass på den.

At sleipe åler på ytre høyreside bruker humor, antydninger og «hundefløyter» for å komme seg inn i varmen, mens de spyr ut hets og konspirasjoner på egne plattformer, er et stort problem, og noe folk bør lære seg å se. Men en mer analytisk og mindre insisterende tilnærming hadde fungert bedre. Boka er full av påstander og ladede premisser som gjør at det blir preking til (hyle)koret.

Trædals tese er at ytre høyre vinner fordi de konstruerer venstresida/islam/eliter som mektige og farlige fiender, som må bekjempes, koste hva det koste vil. Han går selv i fella når han skriver om motivene til ytre høyre, definert som et «løst nett­basert økosystem» med deler av Frp, ymse nettgrupper samt Document, Human Rights Service og Resett. Ytre høyre argumenterer «i ond tro», de «gleder seg over å få være et offer». Det stemmer nok for visse ideologer og provokatører, men er det en fair beskrivelse av hele omlandet? Det er vanskelig å se for seg noen tilnærming mellom bokas «vi» – «den liberale og solidariske majoriteten» – og bestemor som synes Resett har noe for seg av og til.

Boka er preget av en følelse av at dette brenner . Hastverket skinner også igjennom i redaksjonsarbeidet. Det er en del rot og slurvefeil; det er ikke Charles, men Douglas Murray som har skrevet «Europas underlige død»; å «kjøle ned debattklimaet» høres ikke ut som noen dum idé, men her menes nok chilling effect: at folk skremmes fra å delta. Boka hadde også hatt godt av en litteraturliste.

Pirk? Jo, men viktig, også fordi boka kan få en annen funksjon: som en logg over nettdebatten i de underlige dagene rett før verden ikke gikk under.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.27
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...
Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.