Klassekampen.no
Torsdag 6. desember 2018
Om de store kulturelle endringene som hjemsøker vårt land.
Kjønnsfestraseri

Kaffekoppen er viktig for å komme i gang på mørke morgener, men ofte er det nyhetene på P2 som virkelig får blodpumpa til å slå. Tirsdag morgen var intet unntak. Lent over brødskiva samt en sindig lederkommentar fra min egen sjef (som gratulerte den tradisjonsrike avisa Nationen med 100-årsjubileet), hørte jeg sivilisasjonens sammenbrudd bli varslet over statskanalen: En trendforsker kunne melde at babyshower ikke lenger var nok for vordende foreldre i kongeriket Norge – nei, siste skrik var gender reveal party.

Mange kjenner sikkert begrepet ‘babyshower’ fra amerikanske fjernsynsserier – en privat gave­seremoni der man gir den vordende mor nyttige gaver til spedbarnet. ‘Gender reveal party’ er også importert fra USA. Det er et nytt fenomen og dertil himmelropende tåpelig: Man inviterer til fest for å røpe kjønnet på det kommende barnet. Hvorfor? NRKs intervjuede trend­forsker mener det henger sammen med ønsket om synlighet på sosiale medier – der fenomenet har oppstått og spredd seg.

Innslaget var antakelig ment som en artig nyhetssak i kategorien ‘kuriosa’, men jeg ble ikke munter: Radioinnslaget fikk meg til å tenke i språklige baner som vi ikke setter på trykk i Klassekampen.

Jeg kjenner for tida ingen vordende mødre og heller ingen som noensinne har arrangert gavedryss eller kjønnsfest i forbindelse med nært forestående fødsel. Dette hadde altså ingenting med meg eller mine omgivelser å gjøre, så jeg måtte gå i meg selv og spørre: Hvorfor blir jeg så inni granskauen forbanna? Ikke blidt ironisk eller mildt overbærende, men rasende?

Bruken av engelsk språk der norsk ville vært mest naturlig, altså i Norge, er i seg selv en vedvarende kilde til misnøye, men her er det fenomenene i seg selv som irriterer. At et spedbarn viser seg å være enten en gutt eller en jente, er såpass vanlig at det er liten grunn til feiring. Derimot anerkjenner jeg behovet for å markere et nytt liv i emning – fødselsriter av ulike slag finnes i alle kulturer. Nei, det som provoserer, er nok at et fjollete påfunn fra sosiale medier ikke bare blir tiet i hjel, slik man etter sunn fornuft burde.

Småbarnsforeldre har bruk for mange nye ting, så et gavedryss er kanskje ingen dum idé, men saken er: Vi lever ikke i en amerikansk fjernsyns­serie. Jeg har ennå ikke forsont meg med tilstedeværelsen av en angloamerikanske feiring som Halloween, en tradisjon som – helt uten kontekst eller meningsinnhold – også er blitt importert til Norge via populærkulturen, og jeg blir fortsatt utelukkende irritert over kostymene og den heslige estetikken. Og nå altså en «kjønnsavsløringsfest» – på engelsk, med glorete ballonger med enten «boy» eller «girl» påskrevet – i rosa eller lyseblått, for å fjerne alle rester av nagende tvil hos slekt og venner.

Men altså, hvorfor så sinna? Bare fordi det er så dumt og smakløst? Er det bare at jeg sitter blant bok­hyllene i mitt middelklassehjem og får vondt i min kulturelle dannelse? Eller: Når Facebook og Instagram kommer med Halloween og Valentine’s Day og invaderer den kulturen jeg er oppvokst med og kjenner til – føler jeg rett og slett den samme sorgen og uroen som enkelte kjenner når det dukker opp mennesker med fremmed­artede gevanter og skikker i nabolaget? I temperatur står ikke mitt eget kjønnsfestraseri tilbake for et gjennomsnittlig kommentarfelt.

Jeg tror kjernen i sinnet ligger omtrent her: Mens sosiale medier på den ene siden raser over orientalske skaut på åpen gate, åpner de samme mediene norsk kultur på vidt gap for hemningsløst kommersielle amerikanske trender, nesten uten protester.

Jeg savner julebukkene.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.36