Klassekampen.no
Torsdag 6. desember 2018
UKJENT: Dei innfødde på Sentinel-øya har levd isolert i 60.000 år. Biletet visar ei anna undergruppe av andamanesarane, som lev i området og her jaktar skilpaddar. 8FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
Et nyleg misjonærdrap viser ulike dilemmaer ved kulturell kontakt.
Evangeliet til urfolk

Den amerikanske misjonæren John Allen Chau blei nyleg drepen med pil og boge av dei innfødde på Sentinel-øya, som tilhøyrer India. India har i årevis forsøkt å etablera kontakt med stammen, som teknologisk er på steinaldernivå. Men sentinelane ønsker ikkje kontakt, og India har verna øyfolket med totalt innreiseforbod. Media melder likevel at Chau var på øya tre gonger dei siste fire åra, før han til slutt blei drepen.

Chau meinte at sentinelane måtte få høyra om Jesus og få høve til å ta imot evangeliet. Dette var viktigare for han enn folket sitt ønske om å få vera i fred, og viktigare for han enn deira risiko for sjukdom gjennom kontakt med omverda. Det var også viktigare enn hans eiga sikkerheit. Fordømminga frå verdssamfunnet har vore stor, ein har kalla Chau respektlaus, arrogant og egoistisk.

Det siste Chau skreiv i dagboka si før han døydde, var: «Ikke bli sint på dem eller på Gud hvis jeg blir drept. Det evige liv til denne stammen står på spill, og jeg kan ikke vente med å se dem lovsynge Gud rundt hans trone i himmelen på sitt eget språk». Det er Vårt Land som melder dette, i ei nyheitssak 24. november der norske representantar for misjonsorganisasjonane Ungdom i Oppdrag og Wycliffe, som begge fokuserer på å nå «unådde» folkeslag, avviser at Chau hadde noko med dei å gjera. Dei er tydelege på at Chau har opptredd feil og respektlaust, og at folk som ikkje ønsker kontakt, også skal sleppa det.

Agnes Lid i Wycliffe Norge framhevar likevel i same avissak at misjon overfor unådde folkeslag kan gjera minoritetar betre rusta til møte med kommersielle krefter i vår globaliserte tid, og at deira misjonsverksemd vedkjenner og vernar lokal kultur, etnisitet og særpreg. Dei sikrar lokale språk vern ved at dei utarbeider skriftspråk og lese- og skrivekunne gjennom Bibelomsetjingar, meiner ho.

Misjon, migrasjon, utdanning og utvikling er store felt som involverer ulike krefter, interesser, historier og fagtradisjonar. Å innsjå kva skadeverk som har blitt gjort mot ulike folk gjennom kolonialisme, er likevel ikkje det same som å fella ein eintydig dom over misjon, sjølv om mange ser det slik.

Folk har misjonert overfor kvarandre i tusenvis av år, mindre motstandsdyktige religionar og kulturar har bukka under i møte med dominerande krefter. Norge blei til dømes kristna i tråd med kongemakta sine behov. Samane blei kristna i fornorskingsprosessen, medan den kristne retninga læstadianismen oppstod som ei vekkingsrørsle samar i mellom, og nådde ut over samiske grupper til andre grupper og land.

Mange vil meina at det var bra at kristendommen blei innført her nord, om enn metodane var forkastelege, medan andre vil meina at (det delvise) tapet av norrøn og samisk kultur og religion var tragisk, og atter andre vil ta ein mellomposisjon.

Når folk nokså unisont blir fortørna over Chau sitt individuelle misjonsforsøk, er det jo fordi sentinel-folket blir oppfatta som høgst sårbart og verneverdig. Dei er færre enn hundre menneske, med steinalderteknologi, og har gjentatte gonger vist at dei slett ikkje vil vita av besøkande. Men er det sikkert at alle sentinelar vil vera i fred?

Kanskje er det høvdingen og mennene med pil og boge som ikkje vil ha kontakt, medan kvinnene gjerne ville hatt kulturutveksling og utreise? Er kulturar heilskaplege storleikar med krav på vern, eller gjeld individet sin fridom, slik Menneskerettane tar utgangspunkt i?

«Ståløkser til steinalderfolk» er eit velkjent antropologisk døme på omveltande, kulturell kontakt, der misjonærar si utdeling av ståløkser til alle i folkegruppa yir yoront i Australia på 1920-talet, ikkje førte til udelt glede og velstandsauke, slik misjonærane vel hadde trudd. Samfunnet blei snudd på hovudet, normer og reglar gjekk fullstendig i oppløysing. Før var det berre vaksne menn som hadde fått eiga og handla med steinøkser, plutseleg hadde både kvinner og barn tilgang til ståløkser, og respekterte ikkje lenger mennene og dei eldre.

At folkegrupper skal få ha trua, kulturen og teknologien sin i fred, er eit respektfullt utgangspunkt som utløyser store dilemma: Kva viss den eigne religionen og kulturen seier at nokre har mindre menneskeverd enn andre? Kva viss nokre i folkegruppa ønsker kontakt og endring? Kven skal vernast mot kva?

anne.kalvig@uis.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriv om religion i Klassekampen kvar torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.36