Klassekampen.no
Torsdag 6. desember 2018
ÆRE ELLER DØD: Platon formurte begrepet thymos – den delen av oss som streber etter anerkjennelse og verdighet. I tidligere tider var det først og fremst de av oss som var krigere som var opptatt av å følge thymos, skriver Bjørn Vassnes. Her fra mosaikk av Aleksander den store. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
Glemmer vi det menneskelige behovet for anerkjennelse, blir det vanskelig å forstå politiske kamper.
Sjelens glemte side
Hva har antikkens krigere og dagens Trump-velgere til felles?

statsvitenskap

Det er vel ikke å ta for hardt i å hevde at dagens politiske forståsegpåere har tabbet seg ut med hensyn til hendelser som Trumps valgseier og Brexit. Dersom et mål for kunnskap er evnen til å forutsi begivenheter, kan man vel si at ikke mange besto disse eksamenene. Hvordan kan det ha seg at de som burde forstå slikt, og som har som jobb å opplyse oss legfolk, er så fullstendig i villrede?

Fakta:

Fukuyama og Platon:

• Hva motiverer menneskers personlige og politiske valg? I boka «Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment» går Francis Fukuyama tilbake til Platon for å argumentere for at menneskesjelen ikke kun består av rasjonalitet og instinkt, men også av thymos – behovet for verdighet og anerkjennelse.

• Thymos-begrepet kan hjelpe oss å forstå moderne identitetspolitikk, mener Fukuyama.

Motivasjon

Ifølge Francis Fukuyama, en av altfor få statsvitere som faktisk lever opp til tittelen, er det blant annet fordi man har et for enkelt begrep om menneskesjelen. Ja, du leste riktig, men her er det snakk om «sjel» i en mer filosofisk enn religiøs betydning. Han går tilbake til Platons dialog Staten, og til en diskusjon mellom Sokrates og et par unge aristokrater, Glaukon og Adeimantus. Her snakkes det om hva det er som driver, eller motiverer, menneskene.

Sokrates nevner et eksempel: en mann som er tørst og som gjerne vil drikke, men som klarer å la være fordi han skjønner at vannet er forurenset. Her ser vi to av sjelens deler som står mot hverandre: den instinktive driften, som blir stanset av fornuften. Så langt er dette i overensstemmelse med den klassiske økonomiske modellen av menneskelig atferd, der vår atferd, i hvert fall om vi er voksne, styres av rasjonelle kalkulasjoner av hva som tjener oss best.

Slik har ikke bare økonomer, men også politiske forståsegpåere ment at vi mennesker oppfører oss. Derfor har man ikke kunnet forstå hvordan mange mennesker, som fattige hvite i USA og UK, kunne stemme på måter som objektivt syntes å gå imot deres økonomiske egeninteresse. Men det man da har oversett, sier Fukuyama, er at menneskesjelen også har en tredje side, som opptrer relativt uavhengig av driftene og den rasjonelle fornuft. Denne siden, som Sokrates viser til i Staten, kalles på gresk thymos, som på engelsk oversettes (dårlig, ifølge Fukuyama) med «spirit», og som på norsk er blitt forsøkt oversatt med de like dårlige begrepene «temperament» eller «sinnelag».

Anerkjennelse

Om vi skal følge Sokrates – og Fukuyama – er thymos den delen av oss som streber etter anerkjennelse og verdighet. Det er thymos som stritter imot når noen tilbyr oss penger for å gjøre noe vi egentlig ikke liker, noe vi ikke er stolt over. Det er thymos som reagerer når vi føler vi ikke blir behandlet som mennesker med egenverdi. Det er thymos som kan få oss til å utføre handlinger som kan synes irrasjonelle, men som vi likevel tyr til, fordi vi ikke liker å bli tråkket på, eller oversett.

I tidligere tider var det først og fremst de av oss som var krigere, som var satt til å forsvare kollektivet, som var opptatt av å følge thymos. En ærefull død var bedre enn et liv i feighet. De fleste andre hadde nok med å overleve, følge flokken og dens ledere. Det var først etter reformasjonen at vanlige mennesker ble ansett for å ha verdighet, og en viktig faktor var at Luther og andre protestanter la vekt på enkeltmenneskenes indre selv, det at vi selv måtte ta ansvar for vårt eget liv og dermed vår frelse. Dette var ifølge Fukuyama kimen til den moderne forståelsen av identitet, som filosofer som Rousseau og Kant utviklet videre, men da i ikke-religiøs retning.

Hvem er jeg?

Her kan nok filosofer og idéhistorikere diskutere hvordan dette egentlig utviklet seg, men uansett havnet vi etter hvert i en situasjon der folk – fordi de nå hadde mulighet til det – begynte å forholde seg til, og tenke over, sin egen identitet. Hvem er jeg, og blir jeg respektert og verdsatt for den jeg er? Dette – ofte mer enn rent økonomiske betraktninger – lå bak framveksten av en rekke gruppers kamp for anerkjennelse og medbestemmelse: som arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, og alle de rundt i verden som ble styrt og utbyttet av andre makter. Deres kamp var ofte drevet fram av thymos – av erfaringen av å ikke bli sett, ikke bli respektert.

Men lenge ble for eksempel arbeidernes kamp sett på først og fremst gjennom økonomiske briller, som en kamp for rettferdig lønn for strevet, og økonomisk uavhengighet. Det samme gjaldt også til dels kvinnekampen: lik lønn og økonomisk selvstendighet. Men livet handler om mer enn dette: Det handler også om å bli sett, om anerkjennelse og respekt. Og dersom man glemmer dette, kan man ikke forstå hvorfor for eksempel den hvite arbeiderklassen i det amerikanske Midtvesten gjør som den gjør: stemmer republikansk og til og med på milliardæren Trump.

Eliteforakt

Fukuyama refererer til en studie av denne gruppen velgere, gjort av Arlie Hochschild. Disse velgerne føler seg sett ned på av den meningsbærende eliten (politikere og mediefolk). Hochschild fremstiller deres opplevelse slik: vanlige folk som tålmodig har stått i kø for å komme inn en dør merket «The American Dream», bare for se at andre folk plutselig slippes foran dem i køen – heiet fram av de samme elitene som ignorerer dem. Og en venstreside som nå mest bryr seg om forskjellige små minoriteter: immigranter, transkjønnede, og så videre.

Både den nye hvite underklassen (som har sakket mye akterut i de senere tiårene) og de nevnte minoritetene er preget av det samme fenomenet: den såkalte «identitetspolitikken», som har tatt over for den «gamle» klassekampen. Kampen for anerkjennelse og respekt er blitt minst like viktig som kampen for økonomisk likhet – selv om disse tingene henger sammen: Er du fattig, er du også «usynlig». Ifølge Fukuyama kan også den nye nasjonalismen, den «arabiske våren» (som startet fordi en tunisisk grønnsakshandler følte seg nedverdiget) og islamismen forstås ut fra det samme: kamp for anerkjennelse.

Mer enn kalkulatorer

Dette forklarer selvsagt ikke alt som skjer i dag, men påpekningen av betydningen av thymos, viser hvor viktig det er for samfunnsvitenskapene å ha gode modeller for hva som motiverer mennesker. Vi er mer enn kalkulatorer som kun tenker på å maksimere vår økonomiske situasjon. Vi trenger også å føle oss verdsatt og anerkjent – av samfunnet – for å kunne ha respekt for oss selv.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.37