Klassekampen.no
Torsdag 6. desember 2018
FRAMTIDA BYGGES NÅ: I Frankrike bygges nå en testreaktor for termonukleær fusjon, kalt ITER. Om vi sprøyter inn 500 milliarder fra oljefondet her, vil det fremskynde utviklingen av en ren energikilde betraktelig, skriver Lars Tuset. FOTO: CHRISTOPHE SIMON, AFP/NTB SCANPIX
La oss ta initiativet mens vi ennå kan, og investere 10–20 prosent av oljefondet i termonukleær fusjon.
Uendelig mye ren energi

Kronikk

Klimaforskerne har brukt milliarder på å dokumentere at CO2-utslippet må halveres innen 2030 for å nå det kritiske 1,5-gradersmålet. Å spare seg ut av problemet løser bare noe på kort sikt. Ny teknologi må til. Industrialiserte land bør ta ansvar, og det hviler et særskilt ansvar på oljetunge nasjoner.

Norge har verdens største fond. For mange sitter det langt inne å bevilge 10–20 prosent av oljefondet selv på målrettede klimatiltak. Men om vi bruker pengene riktig, kan vi sannsynligvis gjøre en forskjell, samtidig som vi holder velferden intakt.

Oljefondet er ment for fremtidige generasjoner. En fremtid med tørke, flom, orkaner, sultkatastrofer, epidemier, artsutryddelse, flyktningstrømmer og ustabilitet?

Det er bare et tidsspørsmål før det legges internasjonalt press på Norge om å svi av fondet på brannslokning og kostbare katastrofer. Forutsetningen for fondet var/er fossil forbrenning, skjønt vi har også mikroplast på samvittigheten, så vi ligger tynt an. La oss ta initiativ mens vi ennå kan, og bruke en flik av fondet på noe som også vil gagne oss selv.

Kilden til uendelig mye ren energi ligger i kontrollert termonukleær fusjon. I reaktorer smeltes noe så dagligdags som hydrogen og helium sammen under frigivelse av enorme mengder energi, uten farlig avfall, slik det skjer på solen og i andre stjerner. Der skyves imidlertid frastøtende kjerner sammen av tyngdekraften. Vi bruker magnetiske felt og fører kjernene sammen i en plasma som holder flere hundre millioner grader i smultringformede tokamaker.

Det rene science fiction, men en slik testreaktor er, i et prosjekt kalt ITER, under bygging i Frankrike finansiert med 20 millioner euro fra 35 land. Norge er selvsagt ikke med. Oljelobbyen har siden 1970-tallet motarbeidet alternativ energi.

Med en innsprøytning på 500 milliarder kroner ville vi tredoblet budsjettet til ITER, og kunne antakelig framskyndet full kommersialisering av ren kjernekraft til 2035, hvor forbrenningsovner i kull- og gasskraftverk verden over kunne byttes ut med fusjonsreaktorer. Skal elektrifisering ha noe for seg, må strømmen komme fra ren-energi-kraftverk.

Uendelig mye ren energi gir uante muligheter, blant annet irrigering av ferskvann fra saltvann inn i ørkener for matproduksjon, automatisering og robotisering av industri, mineralutvinning, rensing av CO2. Problemene kunne løses. Fremover er vi faktisk avhengige av langt mer ren energi enn i dag, fordi mangler vil akkumulere til kritiske nivå innen en rekke områder.

I en verden med uendelig tilgang på ren energi, og dermed på det meste, er ikke et fond verdt noe. Det er kun nyttig i overgangsfasen, for med et uendelig-mye-av-alt-scenario opphører etterspørsel, dermed også økonomi og penger. Ny-kommunistisk statlig/internasjonal fordelingspolitikk er da eneste løsning.

Videre burde vi spytte inn 1000 milliarder kroner på forskning på fusjon generelt, delvis gjennom støtteprosjekter til ITER. Det fins også andre varianter, blant annet minireaktorer basert på laserpulsfusjon, der strøm produseres direkte uten å gå veien om turbiner. Google bruker milliarder på å simulere fusjonsreaktorer, og til dette burde vi konstruere kvantecomputere som tar oss inn i en ny dataepoke.

Norge kunne etablere institusjoner rundt om i landet som jobber bredere med energiproblemet, fra divisjoner i grunnforskning til eksperimentelle team som tester teoriene. Vi kunne vært ledende i verden på fusjonsenergi, tatt ansvar, pushet, fått en viktig rolle og nytt stor anerkjennelse. Næringslivet ville ha profittert voldsomt. Nå holder vi økonomien kunstig i live med forurensende byggeboom.

Tradisjonell fisjonsbasert (ikke fusjon) kjernekraft fikk en trang fødsel med våpenkappløp og atomvåpen, og ulykker som Tsjernobyl og Fukushima forverret status. Skepsis mot alt som heter atomkraft er forståelig, og har skapt et utidig press, ikke minst fra velmenende miljøorganisasjoner, om å nedprioritere selv fusjonskraftforskning. Dette kan vi ikke tillate oss.

Forskningen innen naturvitenskap og respekten for og støtten til realfag under den kalde krigen ga oss lasere, halvledere, transistorer, computere og satellitter. Sånn sett kan man si at Manhattanprosjektet og Apollo-programmet, styrt av politiske giganter som Roosevelt og Kennedy, løftet oss fram selv om drivkreftene kunne vært mer noble. Men man hadde vyer og gjennomføringskraft. Finner vi politikere av en slik støpning i dag?

Og hvordan står det til i utdanningssektoren? En trist affære i en velstående råstoffnasjon må man vel kunne si. Vi trenger inn i materie som krever mer realfag. Men «soft» forskning er tydeligvis tingen, og i håpløs konkurranse med dette, får realfagene, tross festtaler, tommelen ned. Fire av våre universiteter har ikke engang egne matematiske institutt. Dette kan ikke forsvares.

Vi kan faktisk gjøre noe med situasjonen uten at det smerter. Når vi likevel ikke gjør det, annet enn fasadebygging, må man spørre seg om vi egentlig tror på klimaforskernes dystre prognoser.

larst@oslomet.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.37