Klassekampen.no
Onsdag 5. desember 2018
UNNSKYLD: Forfatterforeningen, her ved leder Heidi Marie Kriznik, har uttalt at avgjørelsene om ekskludering av Alf Larsen i 1945 «ble gjort ut fra sviktende skjønn og på feil grunnlag». FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
Forfatterforeningen beklager æresdommen Alf Larsen mottok. Men var dommen virkelig en ufortjent «uhyrlighet»?
Prinsipp eller følelser
REHABILITERT RYKTE? Alf Larsens (1885-1967) uttalelser om Hitler og jøder under krigen var mildt sagt friske – men nå har Forfatterforeningen beklaget at de stilte ham for æresrett. FOTO: LINDGAARD
STADIG I VANÆRE: Rolf Jacobsen (1907-1994) er blant forfatterne som fortsatt ikke har mottatt noen unnskyldning fra Forfatterforeningen. Han var ekskludert mellom 1945 og 1953. FOTO: HUGO WICKMAN

«Full forvirring etter Forfatterforeningens beklagelse til antisemittisk poet,» het det i overskriften til Klassekampens siste oppslag om Forfatterforeningens beklagelse av sin æresrett etter krigen (17. november). I samme sak fortalte leder Heidi Marie Kriznik at foreningen ikke hadde «gått inn og vurdert enkeltsaker eller rehabilitert forfatterskap». Siden denne presiseringen har Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl, sentrale premissleverandører for foreningens jubileumsutspill, rykket ut med en presisering (21. november). De to peker på at dikteren Alf Larsen ble dømt på grunn av meninger uttrykt under krigen, ikke på grunn av antisemittisme. Forfatterforeningen har siden lagt innlegget ut på sine nettsider. Som skulle det være siste ord.

Det bør det ikke være. Forfatterforeningens behandling av egen unnskyldning gir grunn til ytterligere refleksjon. Det handler om noe så vanskelig som hvordan vi forvalter historien.

Umiddelbart kan Forfatterforeningens siterte utsagn virke fornuftig. Problemet er at det ikke var slik saken opprinnelig ble kommunisert. Og det er heller ikke slik den synes å ha blitt oppfattet, selv ikke av de sentralt involverte ved lanseringen. Med sin sene insistering på at unnskyldningen kun handler om det «prinsipielle», kan det virke som om ledelsen i Forfatterforeningen ikke har forstått den logiske bristen ved sin framgangsmåte, og heller ikke bristens konsekvenser.

Fakta:

Forfatterne og krigen:

• I anledning Den norske Forfatterforenings 125-årsjubileum ble det sagt unnskyld til 17 forfattere – blant andre Alf Larsen.

• I etterkant av den tyske okkupasjonen opprettet Forfatterforeningen en såkalt æresrett hvor medlemmer med NS-tilknytning ble ekskludert og/eller nektet publisering for en periode.

Om forfatterne:

• Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye er alle forfattere. I denne teksten retter de kritikk mot Forfatterforeningens begrunnelse for beklagelsen til Alf Larsen.

Da Kriznik framførte unnskyldningen under seminaret i Forfatterforeningen 15. november, het det at den gikk til 17 forfattere som «ble rammet». Foreningen ville beklage «den urett forfattere ble utsatt for gjennom avgjørelser der det ble handla ut fra følelser, uriktige opplysninger og direkte feil». Kriznik leste deretter opp navnene «vi har fått framskaffet, navnene på dem som ble anklaget og seinere dømt av æresretten på feil grunnlag». I løpet av sin korte tale var Forfatterforeningens leder stadig innom ordene «feil» og «feilaktig». I dekningen av seminaret på foreningens nettsider gikk det i «rystende», «skamplett» og «uhyrlighetene».

Det er sterke ord om det antifascistiske flertallet av norske forfattere som stilte seg bak Æresretten i 1945. Mener styret i Forfatterforeningen at det i prinsippet var illegitimt å ekskludere eller refse medlemmer som hadde brutt med foreningens formålsparagraf og direkte eller indirekte støttet krefter som forbød en rekke av medlemmenes bøker og innførte forhåndssensur for utgivelser?

Skulle det være slik at foreningen har «gått inn i enkeltsaker» og vurdert dem skjønnsmessig, slik man først ga inntrykk av, har man i alle tilfeller et forklaringsproblem. Aller mest gjelder det Alf Larsen. Går man inn på Æresrettens mandat, og vurderer dette opp mot foreningens påstand om «følelser, uriktige opplysninger og direkte feil», kan man komme til å lure på hvor forbrytelsen ligger skjult.

Følelser rett etter en krig kan vanskelig elimineres, og rett skal være rett, Æresrett kan virke som et pompøst ord, og den kan ha innbudt til sladder og bakvaskelser. Men i behandlingen av Alf Larsen stammer de «uriktige opplysninger og direkte feil» først og fremst fra Larsen selv.

Mannen Solhjell og Dahl karakteriserer som «denne konservative og særegne lyriker», ble i Æresretten kritisert for sine redaksjonelle kommentarer i tidsskriftet Janus. Noen utvalgte eksempler på Larsens ytringer må duge.

I 1941 hadde Larsen skrevet at «Den som ikke kan se at diktaturet i dag er en verdenshistorisk nødvendighet, men bare hyler op om sin tapte frihet og undertrykkernes skjendighet, han har ingen betingelse for å danne en ny menneskerace.» Allerede høsten 1940 hadde han erklært at pressen hadde misbrukt sin frihet, og derfor ikke hadde grunn til å klage på pressesensuren. «Men så vit da at der var flere enn de som nu gjør revolusjonen der så den frem!», utbrøt han. Han tok selv ansvar: «Jeg ønsket denne verdens fall, fordi jeg så dens elendighet og hadde loddet dens tomhet til bunns.»

Larsens tenkning var i det hele tatt preget av et syn på apokalypsens nødvendighet. Da representanter for det kulturelle og politiske Norge ble satt inn på Grini, skrev han at «Nu faller hoderne for den nye guilliotine, og hvem tør si at de faller med urette?» Larsen mente at «den gamle ‘intelligentia’» fikk som fortjent. Dessuten ville Hitler vinne krigen. Med «førerprinsippet», foreslo den såkalte «Tjømekjeften», ville «det enkelte individ atter komme mer til sin rett». Av den «store tyske revolusjon» med sitt «blodige nilslam», kunne det kan hende oppstå «en ny tidstanke». Da Larsen etter okkupasjonen noterte seg at Hitler nok har «tjent en høiere hensikt», konstaterte han at han under okkupasjonen hadde fått reaksjoner nettopp på slike ytringer: Det gjaldt flere personer som på «rad billedlig talt spyttet mig i ansiktet». Enkelte av disse utsagnene var ikke tilgjengelige for Æresretten i 1946. Men de må sies å bekrefte dens konklusjon.

Også utover de offentlige ytringene uttalte Larsen seg friskt. Forleggeren Henrik Groth fikk i 1941 beskjed om at «Nazismen er jødedommens største, jeg hadde nær sagt endelige seir i verden.»

Larsens høyreradikale og antroposofiske posisjon føyde seg ikke inn i krigens vante hjemlige motsetninger. Men han var langt fra en som hadde inntatt et «strengt jøssingstandpunkt», som han presterte å formulere det i sin «Redegjørelse til Norges Kunstnerråd». Han mente for øvrig at han fortjente en påskjønnelse for sin særegne motstandsvirksomhet. Kan Larsens diverse utsagn virkelig ikke tenkes å ha «svekket foreningens anseelse»? Er Æresrettens konklusjon på vesentlig vis basert på «feilaktige opplysninger»?

I tilfellet Larsen var Æresrettens dom temmelig mild. Man vurderte det slik at hans offentlige ytringer var «egnet til å svekke den moralske motstandsvilje og kunne tas til inntekt for fienden». I konklusjon nøyet man seg med bare å beklage «hans holdning til kulturkampen, for eksempel hans artikler i Janus årgang 1940, s. 213 f.f. samt side 330 f.f.». Det overordnede Kunstnerrådet opprettholdt reprimanden, da den beklaget at Larsen hadde «fremkommet med uttalelser som måtte svekke den norske kulturfront og den hårde kamp denne førte». Nå har Forfatterforeningen altså valgt å unnskylde denne beklagelsen. Slikt sender signaler, ganske sikkert også ufrivillige.

Om man, som Forfatterforeningens leder sier, faktisk ikke har «gått inn og vurdert enkeltsaker», handler dette bare om å unnskylde at Æresretten i det hele tatt fantes. Men da skulle problemet være åpenbart. Da bør Forfatterforeningen nemlig også beklage overfor de 16 NS-forfatterne som ble rammet av denne utenomjuridiske prosessen. At et NS-medlemskap skulle kvalifisere til livsvarig eksklusjon fra foreningen, er neppe mer rimelig enn at Æresretten beklaget at Alf Larsen kunne «svekke den moralske motstandsvilje». Nå har Larsen fått Forfatterforeningens unnskyldning, i motsetning til Rolf Jacobsen og Åsmund Sveen. Slik gir man uvilkårlig inntrykk av at man nettopp har gått inn i hver enkelt av de 17 sakene, og samtidig har Forfatterforeningen akseptert en side ved rettsoppgjøret etter krigen som gjentatte ganger er kritisert, at et medlemskap i NS, om enn aldri så passivt, i seg selv skulle kvalifisere for straff.

Solhjell og Dahl slår ganske riktig fast at Forfatterforeningens unnskyldning handler om «forhold som fant sted mellom 9. april 1940 og 7. mai 1945» (21. november). De mener dessuten at Larsen-saken har «de samme svakheter» som de andre sakene foreningen har beklaget. Igjen kommuniseres det at sakene har vært gjennomgått. Men selv synes Solhjell og Dahl å basere sin gjennomgang av Larsen-dommen utelukkende på Larsens selvforsvar, samt på Cato Schiøtz’ ensidige apologi for antroposofen Larsen. Thorvald Steen, som ledet Forfatterforeningens panelsamtale om Æresretten, har avslørt at han opererer med samme informanter (12. november). Ingen av de involverte synes å ha funnet tid til å gå til kildene, eller til Jan-Erik Ebbestad Hansens «En antisemitt trer frem», en bok som kunne virket opplysende.

Her står det større ting på spill enn forsnakkelser og dårlig saksforberedelse. På Dagsnytt 18 16. november nøyde Kriznik seg med å fortelle Ebbestad Hansen at «Cato Schiøtz har jo et annet syn, og så har du ditt syn». Schiøtz, en av frontmennene i lanseringen av foreningens unnskyldning, har uttrykt et mindre relativistisk syn på denne formen for historieskriving. Han slo ganske enkelt fast at «[Ebbestad Hansens] historieskriving er underkjent» (16. november). En tilsynelatende storfornøyd advokat konstaterte at «Forfatterforeningen har gått grundig inn i dette og ender altså opp med å dra teppet under hans tolkninger og analyser». Konklusjonen var både enkel og grei: «Larsen er nå rehabilitert.»

Mer absurd blir det kanskje ikke. Generelt er det ikke gjennom vedtak i Forfatterforeningen at historieskrivingens gyldighet vedtas. Ei heller i styret for Alf Larsens Litterære Stiftelse eller Antroposofisk Selskap. Den etableres og justeres gjennom argumenter, framlegging av empiri og hypoteser, gjennom etterprøving og faglig diskusjon, etter visse retningslinjer for hvordan en slik samtale foregår. Ikke minst er det derfor en sørgelig bivirkning av denne saken at Forfatterforeningen, gjennom et så lite gjennomtenkt utspill, har latt seg bruke.

Da Klassekampen dagen derpå konfronterte advokaten med hans egne utsagn, gjentok han at «Æresretten og dens dom var gal. Det mener jeg, og det mener Forfatterforeningen.» Igjen handler det ikke bare om Æresretten, men også om dommen, og dermed om en vurdering av «enkeltsaker». I samme sak uttalte Kriznik at foreningen ikke hadde «rehabilitert forfatterskap». Noen kan umulig ha snakket sammen.

Vi mener at både presiseringer og revurderinger fra Forfatterforeningen kan være på sin plass. Slikt forventer man fra en forening som, slik Alf Kjetil Walgermo formulerer det i en relatert kommentar i Vårt Land, «ikkje primært er opptekne av festtalar» (15. november).

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.42