Klassekampen.no
Onsdag 5. desember 2018
DEN NYE ALLIANSEN: Donald Trumps sikkerhetsrådgiver John Bolton har erklært Brasil og Colombia til USAs hovedallierte i striden mot den «tyranniske troikaen» Cuba, Venezuela og Nicaragua. Dette kan føre til en full militær konfrontasjon, skriver Vegard Bye. Her vifter Bolsonaro-tilhengere i Brasil med Trump.FOTO: MIGUEL SCHINCARIOL, AFP/NTB SCANPIX
Presidentene i Brasil, Colombia og USA leker med tanken om en regional storkrig i Latin-Amerika.
Den kalde krigen er tilbake

Kronikk

Da presidentene Barack Obama og Raúl Castro den 17. desember 2014 annonserte begynnelsen på normalisering mellom USA og Cuba, mente de fleste at den kalde krigen i den vestlige hemisfæren endelig var slutt.

Da president Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver John Bolton kom begeistret ut av møtet med påtroppende president i Brasil, Jair Bolsonaro, i forrige uke, gikk det for alvor opp for oss at den kalde krigen er tilbake og i verste fall kan ende med full militær konfrontasjon.

De to største landa på det amerikanske kontinentet deler nå for første gang siden det brasilianske militærdiktaturet både en sterkt anti-kommunistisk ideologi og en «geopolitisk» forståelse av tilstanden i Latin-Amerika. De fastslår at USA og Brasil nå vil ha en historisk mulighet til et strategisk militært og sikkerhetspolitisk partnerskap, og at Brasil vil støtte USA i presset mot Venezuela. Også felles opptreden overfor Cuba sto på dagsorden for dette møtet.

Boltons oppskrift for Latin-Amerika ble utdypet i en tale i Miami en måned tidligere, da han utnevnte Cuba, Venezuela og Nicaragua til en «tyrannisk troika» som utgjør «en simpel kilde til kommunisme i den vestlige hemisfære (...) Under president Trump vil USA gå til direkte «action» mot alle disse tre regimene for å forsvare rettsstat, frihet og grunnleggende menneskelig anstendighet i vår region.»

Bolton fikk endog lurt inn en referanse til den snart 200 år gamle Monroe-doktrinen i Trumps FN-tale i høst, med underteksten: Latin-Amerika er tilbake som vår bakgård, der fremmede makter (nå med henvisning til Russland og Kina) ikke er velkomne.

Det store spørsmålet er om denne gjenskapte geostrategiske kald-krigen på det amerikanske kontinentet varmes opp til en direkte militær konfrontasjon? Jokeren i dette spillet er antakelig Colombia, med sin 2200 kilometer lange grense mot den utpekte hovedfienden, Venezuela. Bolton har snakket i samme åndedrag om Iván Duque og Bolsonaro som USAs nye hovedallierte i Latin-Amerika. Trump har gjentatte ganger nektet å dementere at han har militære planer overfor Venezuela.

President Duque ble valgt på et program som er sterkt kritisk til den kolombianske fredsavtalen. Han presses av sin partifelle, eks-president Uribe, til å stille stadig mer uakseptable krav til den de-mobiliserte FARC-geriljaen. Samtidig vet vi at Uribe har nære bånd til USA-senator Marco Rubio, som på mange måter har forvaltet Trumps politikk overfor Cuba og Venezuela.

Duque gjør ingen hemmelighet av at han ønsker USAs aktive støtte til regimeendring i begge land, men aller mest i sine foreldres fødeland Cuba. Det tette militære og sikkerhetssamarbeidet mellom de to landene, som strekker seg tilbake til kuppforsøket mot Chávez i 2002, er her et tema: Cuba har flere tusen militære og etterretningsrådgivere i sentrale posisjoner i Venezuela, inkludert i presidentens krigsstrategi-rom (sala situacional). Venezuelas militærdoktrine er basert på den kubanske om ‘forlenget folkekrig’, med tanke på å mobilisere befolkningen i motstandsgrupper i tilfelle en invasjon.

Neste fase i fredsprosessen i Colombia var ment å være forhandlinger med den gjenværende geriljaen, ELN. Dette har Duque nå langt på vei sabotert, ved å forlange at Cuba skal utlevere en av ELN-lederne, Gabino (Nicolás Rodríguez) i stedet for å la ham delta i fredsforhandlingene i Havanna. Duque vet at dette kravet kan gjøre det umulig for Cuba, og dermed antakelig for Norge, å fortsette i sin fredsrolle. Om forhandlingen med ELN avlyses på grunn av Colombias konflikt med Venezuela og Cuba, kan det tilspisse hele den regionale konflikten.

I denne truende situasjonen er det paradoksalt nok de militære, både i USA, Colombia og Brasil, som kanskje kan holde tilbake. Trumps forsvarsminister er nok en hauk, men «he is not a fan of going to war», som en av hans gamle offiserskollegaer siteres på i Bob Woodwards beretning om Trumps galehus i Washington («Fear»).

I Colombia har militærledelsen, tidligere de øverst ansvarlige for massive menneskerettsbrudd, blitt de rene fredsengler gjennom forhandlingene med FARC. De har nylig avvist press fra Uribe-fløyen om å møte Venezuela på grensa med militære midler. Noe tilsvarende sies fra Brasil, der de militære ligger an til å få så mye som en tredjedel av statsrådspostene og kan utgjøre en fare for demokratiet, men «aldri vil gå med på en militær-aksjon mot Venezuela», som Thiago de Aragao, en sentral risikoanalytiker i Brasil sier til Reuters etter Boltons møte med Bolsonaro.

Det lekes nå med en regional storkrig i Latin-Amerika som vil ha grusomme konsekvenser. For Trump og hans mannskap dreier dette seg ikke om verken å avhjelpe menneskelig lidelse eller å sikre demokrati og MR. Det er en ideologisk kaldkrigsretorikk skremmende lik den som historisk har ligget bak USAs støtte til militærkupp, invasjoner og diktatur i Latin-Amerika. Duques veivalg både for Colombia og for kontinentet kan bli avgjørende, med så mange krigsgale menn rundt seg.

vegard@scanteam.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.42