Klassekampen.no
Tirsdag 4. desember 2018
«Historikerstriden» om jødeforfølgelsene i Norge gir ny innsikt.
Motstand og moral

Denne høsten har det rast en viktig debatt i kjølvannet av Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?». Michelet hevder i boka at sentrale folk i motstandsbevegelsen fikk varsler om de norske jødedeportasjonene høsten 1942 tidligere enn det som har vært kjent. Diskusjonen om når og hvordan motstandsbevegelsen ble varslet vil fortsette også etter denne boka. Michelet viser at eksilmiljøet i London og illegale aviser som Bulletinen viet «jødespørsmålet» relativt liten plass.

Det samme gjaldt mange av miljøene som bygde opp den sivile motstanden de første krigsårene. Jødene ble ikke sett på som en integrert del av det norske samfunnet, og antisemittiske stereotypier var utbredt også blant mange som sto sentralt i motstandskampen. Til slutt problematiserer hun det som kanskje var en av de største bragdene i historien om jødeforfølgelsene i Norge: Carl Fredriksens Transport, som i løpet av seks uker, to ganger om dagen, fem kvelder i uka, fraktet jøder med lastebil over til Sverige. Michelet påpeker at mange av jødene ble avkrevd til dels store summer for å bli med på transportene, mens motstands­bevegelsens folk ble prioritert uten å måtte betale.

Boka har vakt motforestillinger og flere historikere har påpekt feil og mangler ved den. Blant dem som har reagert sterkest, er Bjarte Bruland, som har skrevet standardverket «Holocaust i Norge», og Mats Tangestuen ved Jødisk Museum. Svært mange andre har også deltatt i diskusjonen.

En av hovedinnvendingene mot Michelets bok, spesielt framhevet av Bruland, er at hun driver «moralsk historieskriving», altså at hun leser historien med dagens briller og ikke i stor nok grad ser den ut fra datidas forutsetninger. «Forfattaren lèt for sterke moralske føringar skine gjennom», og «ho overdramatiserer for å få fram sine synspunkt», skriver Bruland i Dag og Tid.

Det er mulig. Likevel synes jeg boka gir et godt bilde av hvordan motstandsbevegelsen tenkte og arbeidet. Dens store oppgave var å mobilisere en breiest mulig front mot Quisling-styret, og de første krigsårene lyktes den overmåte godt med dette, blant annet da prestene og biskopene nedla sine embeter og lærerne meldte seg ut av det nazifiserte lærersambandet. Men mobiliseringen mot nazi-styret viser også at jødene ikke var en integrert del av den nasjonale fortellingen. I mange av motstandsheltenes memoarer etter krigen er jødeforfølgelsene viet oppsiktsvekkende liten plass. Jødene ble i stor grad ble oppfattet som «de andre». «Nordmenn generelt mislikte intenst jødeforfølgjinga, men identifiserte seg ikkje med offera», har motstandsmannen Ragnar Ulstein påpekt.

Verken i eksilmiljøet i London eller i det sentrale motstandsmiljøet ble det regnet som «taktisk lurt» å løfte fram jødespørsmålet. Her var de offer for egne fordommer, men først og fremst tok de utgangspunkt i det de oppfattet som rådende holdninger blant nordmenn. Likevel bør det ikke underspilles at svært mange også gjorde sitt ytterste for å hjelpe jødene.

Marte Michelet balanserer dette stort sett veldig bra i boka. I sluttordet skriver hun at hun i arbeidet med boka, «paradoksalt nok, har fått større respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden. Det er mulig å holde fast ved den respekten og samtidig akseptere at mange av de samme menneskene verken evnet eller ønsket å mobilisere for jødene». Jeg har selv fått svært mye å tenke på etter å ha lest boka og fulgt debatten i dens kjølvann. Dette skal nå følges opp med et større historikerseminar 20. desember. Boka og debatten reiser mange viktige spørsmål som også er relevante for vår egen tid.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.44