Klassekampen.no
Tirsdag 4. desember 2018
Ghetto-swingeren

Det største privilegiet ved å være journalist, er nok at du har en helt unik mulighet til å treffe interessante mennesker. Det tenker jeg på, nå som «Babylon Berlin» går sin seiersgang også over norske TV-skjermer.

For 10 år siden var jeg selv så heldig å få tilbringe fire uker i Berlin, på språkkurs for skribenter som ønsket å friske opp sine tyskkunnskaper. Rett før avreisen hørte jeg som vanlig på ukens episode i Knut Borges og Lars Nilsens nydelige programserie: «Jazz og filosofi» på NRK P2- denne gangen viet swingjazz fra mellomkrigstidens Tyskland. Der dukket det opp et for meg ukjent navn, Coco Schumann; en legendarisk jazzgitarist som hadde overlevd fangenskap i så vel Theresienstadt som Auschwitz – og som visstnok skulle være i vigør fremdeles, godt og vel 80 år gammel.

Der og da tok jeg en beslutning: den mannen ville jeg møte når jeg kom til Berlin! Og via mange omveier; litt flaks, litt teft og en hjelpsom saksofonist med norsk kone i Schumanns faste orkester fikk jeg treffe ham i hans eget hjem, ikke langt fra Wannsee. Det var for øvrig der nazistene vedtok sin endelige plan for å utrydde jødene i 1942.

Coco, selv sønn av en jødisk mor, men verken spesielt opptatt av etnisk eller religiøs tilhørighet, var elskverdigheten selv og insisterte på å bli tiltalt kun ved fornavn. Besøket varte i mange timer. Han fortalte om sitt utrolige liv, om de ville årene i den dekadente og vanskjøttede hovedstaden, om frykten for nazistene og om fangenskapet i de to konsentrasjonsleirene som han mirakuløst nok kom fra i live – mye på grunn av sine evner som musiker.

Så spilte han noen swinglåter på gitaren for meg, deriblant sin signaturmelodi «Bei mir bist du schön». Han spanderte rikelig med romtemperert mineralvann og gikk gjennom høydepunktene i sine velfylte minnebøker. På topp tronet møtet med Louis Armstrong og Ella Fitzgerald. Og særlig stolt var han over medaljen som viste at han ble utnevnt til æresborger av Berlin; hjembyen som han forlot til fordel for Australia i en periode på nærmere 10 år – fordi han ble fysisk dårlig av å se hvor fort nazister og brakkebaroner fikk lov å innta framskutte posisjoner i etterkrigstidens Vest-Tyskland.

Coco døde i januar. Jeg tenker alltid på ham de gangene jeg er i Berlin, titter i biografien hans: «Der Ghetto-Swinger», oppkalt etter orkesteret som spilte forbudt, entartet swingjazz for så vel offiserer som menige voktere i to konsentrasjonsleirer – drittlei som de var av tysk ompa og pompøs nasjonalromantikk. Og jeg lytter nå og da, i ren og skjær takknemlighet, til de to CD-ene jeg kjøpte med ham og bandet hans etter vårt møte dere ute ved Wannsee, stedet hvor vår egen sivilisasjon ble påført et skammens og grusomhetens ulivssår som jeg aldri tror vi kommer til å bli kvitt.

johnny@klarogtydelig.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.45