Klassekampen.no
Tirsdag 4. desember 2018
SER DET MØRKT UT? Det globale klimasamarbeidet har vært under press siden Parisavtalen, skriver Vegard Tørstad. Her opplyses Triumfbuen i Paris med ordene «Parisavtalen er ferdig!» for å feire første dag av Parisavtalens iverksettelse i 2016. FOTO: PATRICK KOVARIK, AFP/NTB SCANPIX
Ukas klimatoppmøte er siste frist for verden til å bli enig om hvordan Parisavtalen skal overholdes.
Nå skal regelboka skrives

Kronikk

Denne uka åpner årets toppmøte (COP24) under FNs klimaforhandlinger i Katowice, Polen. COP24 er det viktigste møtet i klimaforhandlingene siden Paris i 2015, fordi det er siste frist landene har til å bli enige om regelboka til Parisavtalen. Tekniske, men viktige spørsmål om rapportering og måling av utslippskutt, tap og skade og finansiering må avklares: Fordi selve Parisavtalen er et ganske løst rammeverk er avtalen helt avhengig av en tydelig regelbok for å kunne være effektiv.

For eksempel trengs et felles målesystem, fordi kvaliteten i data på utslippskutt varierer drastisk mellom land. Mens industrilandland som Norge, EU, og USA deler ganske detaljerte og forholdsvis presise oversikter over sine utslipp, er det både mangel på politisk vilje og kapasitet i andre deler av verden.

Hvor troverdig er egentlig Kinas klimaplan hvis landet ikke vil dele detaljerte data om sine utslippskilder? Eller skal vi ta regnskoglandet Kongo seriøst når dets sjefforhandler sier at landets utslippsmål er satt «litt tilfeldig»?

Måling og rapportering er sentralt for ethvert internasjonalt samarbeid, om det så dreier seg om nedrustning, handel eller klima. En av de viktigste beslutningene under Parisavtalen er den såkalte «globale opptellingen» av landenes innsats, som går ut på at statene skal rapportere sin innsats og se hverandre i kortene hvert femte år.

I en ideell verden vil denne prosessen bidra til en positiv spiral av gjensidig tillit og økt ambisjon. I verste fall kan vi se regnskapsjuks, spill for galleriet og fingerpeking. Forskjellen på disse to scenarioene kan være en detaljert regelbok som alle enes om.

«For å være ærlig, så er vi ikke klare for Katowice», sa Fijis statsminister tidligere i høst. Det globale klimasamarbeidet er under press, ettersom forhandlingene på langt nær har vært noen dans på roser siden Paris. For eksempel har USA trukket seg fra Parisavtalen, Kinas utslipp har begynt å øke igjen, og Brasil har valgt en president som planlegger å øke avskogingen av Amazonas drastisk.

Som om ikke disse nyhetene var nok, så tar i tillegg en ny konflikt mellom utviklingsland og industriland form i forhandlingene. Denne gangen handler det om Parisavtalens artikkel 9.5. Konflikten kan noe forenklet summeres opp på følgende vis: hvem skal betale, hvor mye, og når?

Kjernen av problemet er som følger. Parisavtalen sier at industriland skal overføre finansielle midler til utviklingsland for å hjelpe disse med utslippskutt og klimatilpassing.

Utviklingsland, med Afrika-gruppen i spissen, ønsker tidsskjemaer med informasjon om når de skal motta disse finansielle overføringer fra industrilandene. Dette er forståelig nok, fra et planleggingsperspektiv: hvem vil ikke helst ha greie på beløpet, og dato for at pengene som er lovet skal komme på bok?

Problemet er imidlertid at industriland ikke nødvendigvis kan love verken noe spesifikt beløp eller tidsskjema for overføringene. En enkel grunn til dette er at i et demokratisk land kan ikke en regjering uten videre binde landet til å overføre penger lenger frem i tid enn den selv er valgt.

Et annet problem er at Parisavtalen ikke definerer hvem som teller som industriland og utviklingsland. Dermed er vi i den spesielle situasjonen at industriland har lovet økte overføringer til utviklingsland, uten at vi vet verken hvilke land som er industriland eller når utbetalingene egentlig kan komme.

Slik kan altså forhandlingene låses fast i et teknisk spørsmål om finansiering. Det finnes også andre liknende eksempler. Det store bildet her er at skillet mellom utviklingsland og industriland igjen hjemsøker forhandlingene, til tross for at Parisavtalen nettopp forsøkte å viske ut skillet mellom disse to typer land.

Denne tendensen er urovekkende fordi vi vet fra tidligere forhandlingsrunder – og fra klimaavtaler som Kyotoprotokollen – at et skarpt skille mellom utviklingsland og industriland som regel ikke er særlig produktivt i det lange løp. I stedet gir det grobunn for polarisering, gruppetenkning og konflikt.

Likevel: til tross for disse utfordringene er det grunn til å tro at Parisavtalen vil ha en operativ regelbok innen neste helg. Klimaforhandlere har en egen evne til å skape og gjenskape den samme spenningen hvert år, med en dramaturgi som går ut på at mange vanskelige problemer må løses på altfor kort tid. Men forhandlerne har tross alt en egen evne til å finne kreative løsninger, og som regel lykkes de med arbeidet til slutt.

La oss håpe at den vante dramaturgien løser seg denne gangen også – for klodens skyld.

vegard.torstad@eui.eu

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.45