Klassekampen.no
Tirsdag 4. desember 2018
Krigstidens Norge er et stort paradoks. Hvordan skal vi forstå hvordan nordmenn tenkte under okkupasjonen, nå når helteglorien har falmet?
Avmaktens krigsnasjon
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

26. november 1942 hadde «Casablanca» verdenspremiere i New York. Filmen utspiller seg i en by stappfull av folk på flukt fra Hitlers tyranni i Europa. Påfallende nok er to av heltene som kjemper mot nazistene, norske, blant andre Ingrid Bergmans karakter Ilsa Lund.

Samme dag som 532 jøder ble deportert fra Oslo til Auschwitz, ble altså Norge holdt frem for amerikansk publikum som et symbol på det frie Europas kamp mot nazismen. En nærliggende tanke er at manusforfatterne lot seg inspirere av den norske motstandskampen våren 1942, samt av kronprinsesse Märthas medievennlige fremtoning.

I dag har Norges helteglorie falmet. Det har blitt stadig tydeligere at motstandskampen ikke var så innbitt eller omfattende som tidligere antatt. I lys av debatten rundt Marte Michelets bok «Hva visste Hjemmefronten?» er det på høy tid å se den norske krigserfaringen i et større perspektiv. Hva motiverte folks handlinger under okkupasjonen? Krigstidens Norge er et stort paradoks: En heltenasjon som var en hjørnestein i Hitlers Stor-Tyskland. Hvordan skal vi forstå hvordan nordmenn tenkte den gang? Her er et forslag i form av syv knagger å henge krigen på.

1. Matmangel, arbeidsledighet og gjeld. I april 1940 hadde Norge erfaring med verken fascisme eller krig på egen jord. Enkelte lot seg oppildne av finnenes tapre kamp mot Sovjetunionen, men da tyskerne angrep, ble iveren etter å slåss raskt dempet – først og fremst av minnene fra første verdenskrig og mellomkrigstiden.

Fakta:

Den norske motstandskampen:

• 9. april 1940 ble Norge invadert av tyske tropper. Den norske motstanden har blitt hyppig fremstilt i film og bøker.

• Denne høsten har Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» skapt krass diskusjon om motstandsbevegelsen.

• Denne teksten er skrevet av historiker og filmskaper Bjørn Godøy, aktuell med sakprosaboka «Okkupert: De fem lengste årene i Norges historie». Godøy ser nærmere på nordmenns opplevelse av okkupasjonen og dens inngripen i norsk økonomi og samfunnsliv.

Under første verdenskrig sultet og frøs folk. Straks krigen var over, slo spanskesyken til. I løpet av tre intense måneder høsten 1919 tok influensaepidemien livet av mer enn 10.000 nordmenn – like mange som døde av krigshandlinger under andre verdenskrig.

Deretter fulgte mellomkrigsår med arbeidsledighet og en uutholdelig gjeldsbyrde. Før 9. april hadde tidene bedret seg. Men nøden lå ikke mer enn 5–6 år tilbake i tid.

De fleste nordmenn ønsket å kaste tyskerne ut av landet. Men knapt noen kunne sette makt bak ønsket. Derimot kunne man forhindre at matmangel og elendighet bredte om seg på ny. Da måtte arbeidslivet fungere, og i så fall måtte man tilpasse seg okkupasjonsmaktens ønsker. Det gjaldt «å holde hjulene i gang».

2. En folkerettslig okkupasjon. Først etter krigen ble det tydelig hvor uhyrlig Hitlers regime hadde vært. Da Norge ble okkupert, fremsto Stalin som like ille. Nordmenn kunne ha kjølige følelser også for det selvhevdende, imperialistiske Storbritannia. At europeiske stormakter tok seg til rette på bekostning av mindre og svakere nasjoner, overrasket ingen. Det nye ved 9. april var at det skjedde i Skandinavia.

Tysklands okkupasjon av Norge fremsto til å begynne med som folkerettslig akseptabel. Få snakket om 9. april som et kriminelt angrep. I stedet kunne folk lese utlegninger i avisene som forklarte hva folkeretten sa om situasjonen. Kort fortalt hadde tyskerne rett til å styre som de ville, mens nordmenn pliktet å etterkomme deres pålegg.

Allerede under krigen ble biskop Eivind Berggrav kritisert for sin ekskursjon med ropert på Krokskogen, der han oppfordret sivile norske ungdommer til å legge ned våpnene. Men Berggrav gjorde ikke annet enn å ta folkeretten på alvor. Geriljakrigere kunne bli henrettet ved standrett, og få var i tvil om at tyskerne ville gjøre dette. I 1914 hadde tyske styrker tross alt massakrert 6000 sivile belgiere som de mistenkte for geriljavirksomhet. Ganske snart innså de fleste nordmenn at Berggrav hadde et poeng.

3. Det svake Tyskland. Nazistisk propaganda skapte tidlig en forestilling om Tyskland som en uimotståelig krigsmakt. Et påfallende trekk ved norsk okkupasjonshistorie er imidlertid den stadig tilbakevendende antakelsen om at Tyskland befant seg på kanten av stupet, at de allierte var like ved å invadere Norge, og at Hitler snart kom til å trekke styrkene sine ut av landet. Tidlig i 1943 var domprosten i Oslo så overbevist om et snarlig tysk nederlag, at han ble rent bekymret for sikkerheten til de tyske soldatene i hovedstaden.

Og hvorfor ikke? Tyskland hadde nylig tapt en verdenskrig, og i 1941 svekket Hitler seg ytterligere da han gikk til krig også mot Sovjetunionen og USA. Spørsmålet var bare hvor lenge han kunne holde ut. Sett fra et norsk perspektiv virket det mest fornuftig å avvente den internasjonale utviklingen. Før eller siden kom krigen til å ta slutt. Jo færre krigshandlinger som fant sted på norsk jord, desto sterkere ville landet stå rustet for freden.

4. Nasjonal Samling som hovedmotstander. 1942 har blitt stående i okkupasjonshistorien som det store motstandsåret. Gjennom sivile aksjoner ble Quislings regime tvunget i kne. Mindre snakkes det om at tyskerne stort sett holdt seg unna feidene. Kritiske røster hevdet at hjemmefronten gjøv løs på en fiende som tyskerne skjøv foran seg for selv å gå fri.

Josef Terboven gjorde i hvert fall sitt for å skjerpe de norske frontene. Ved Statsakten 1. februar 1942 sa han lite om Quislings evner til å lede Norge. I stedet langet han ut mot mannen som nest etter kong Haakon var den ubestridte gallionsfiguren for norsk motstand, Biskop Berggrav. Quisling fulgte opp med politiske tiltak, og i kampen som fulgte, ble 9. april knapt nevnt. Alt handlet om 25. september 1940, dagen da Terboven ga Nasjonal Samling makten i Norge.

Målet med den sivile motstandskampen var å fravriste Nasjonal Samling sitt politiske privilegium, ikke å kaste tyskerne ut av landet. Det siste overlot man til de allierte stormaktene å gjøre.

5. Et passiv-aggressivt mannsideal. Den sivile fløyen av hjemmefronten kritiserte jevnlig militære aksjoner på norsk jord med den begrunnelse at de provoserte tyskerne til harde represalier. I 1942 fikk kritikken til dels bisarre utslag. Tidlig om høsten videreformidlet eksilmyndigheter i hele Vest- og Sentral-Europa et britisk ønske om mer sabotasje mot tyske okkupasjonsstyrker. Norge var eneste land der ønsket ikke ble kringkastet.

Litt senere, i kjølvannet av den feilslåtte Bittern-ekspedisjonen, tok hjemmefronten til orde for at spesialsoldater fra Kompani Linge måtte instrueres til ikke å skyte på tyske soldater. Ikke engang i selvforsvar skulle de løsne skudd.

Pasifismen sprang ut av flere forhold, men også i dette spørsmålet var biskop Berggrav toneangivende. Julen 1941 hadde hans bok «Mannen Jesus» vært en overraskende bestselger. Inspirert av den kristne bevegelsen «muscular Christianity» oppfordret Berggrav norske menn til å velge seg Jesus Kristus som sitt fremste maskuline ideal. En ekte mann, forklarte biskopen, henga seg ikke til overilte voldshandlinger. I stedet møtte han overmakten slik Jesus i sin tid hadde gjort, med stoisk ro. En god del menn og kvinner må ha flirt overbærende ved tanken på biskopens naive ideer om hvordan man kunne konfrontere nazi-regimet. Men det store flertallet av nordmenn oppførte seg nettopp slik Berggrav tok til orde for.

6. Et splittet samfunn. Når vi tenker på det norske folk under krigen, tenker vi på et folk som sto samlet mot en felles fiende. Men fiender fant nordmenn også i hopetall blant seg selv, og ikke bare blant lokale nazister.

På 1930-tallet hadde konflikten mellom borgerskap og arbeiderklasse vært så betent at det ble snakket åpent om borgerkrig. Fire år med regjeringen Nygaardsvold dempet motsetningene, men uten å fjerne dem. Forsvarets kollaps i 1940 kan ikke minst tilskrives det dårlige forholdet mellom offiserskorpset og soldatene fra arbeiderklassen.

Splittelsen i samfunnet ble ikke mindre av at en stor andel av befolkningen var unge voksne. Store barnekull i årene etter 1920 sørget for at 18 prosent av nordmenn var mellom 20 og 30 år gamle (i motsetning til 13 prosent i dag). Vi kjenner dem som den gråhårete krigsgenerasjonen. I 1940 var de unge mennesker som gjerne hadde vokst opp i fattigdom, og som var utålmodige etter å skape seg en identitet som voksne. Mer enn noe lengtet de etter arbeid og inntekt. Det fikk de takket være den tyske okkupasjonen. Å demonstrere lojalitet til nasjonen Norge kom i andre rekke.

7. Økonomisk boom og modernisering. Etter krigen ble det slått fast at krigen og den tyske okkupasjonen hadde utarmet Norge. Det var en sannhet med store modifikasjoner. Mye av landet lå selvsagt i grus etter herjingene. Men okkupasjonsårene innebar også noe av en industriell revolusjon her til lands.

I 1940 var Norge fortsatt et jordbruksland. Flertallet av befolkningen bodde på landsbygda, og hesten var et like viktig transportmiddel som bilen. Landets tungindustri og gruvedrift var jevnt over eid av utlendinger. I årene frem mot 1945 anla tyskerne infrastruktur og fabrikker i et omfang som nordmenn tidligere bare hadde kunnet drømme om. Veier og jernbanestrekninger ble bygget ut i stort tempo. Samarbeid med okkupantene ga norsk næringsliv tilgang til ny teknologi. Norge tok endelig skrittet inn i fremtiden.

For de brede lag av folket innebar tyskernes utbygging svært gode lønninger og trygt arbeid. De to svøpene fra mellomkrigstiden – arbeidsledighet og gjeld – forsvant som dugg for sola. Et bedre utfall av krigen var knapt til å forestille seg.

Disse sju momentene jeg har tegnet opp, definerte nordmenns krigserfaring vel så mye som det aktiv motstand gjorde. Det betyr ikke at folk omfavnet tyskerne. Hatet mot dem og deres norske medløpere var intenst. Viljen til å komme seg helskinnet gjennom okkupasjonsårene veide likevel tyngst.

Det var kanskje ikke så heltemodig av nordmenn å vente på at krigen raste fra seg lenger sør i Europa. Forståelig er det imidlertid. I møte med det tyske okkupasjonsregimet satt de fleste med en lammende følelse av avmakt. Hva kunne man egentlig utrette? Samtidig fikk nordmenn regelmessig høre at Norge gikk i bresjen for kampen mot nazistene. I desember 1944 prydet for eksempel biskop Berggrav forsiden av Time Magazine med sitt milde ansikt, som om han var Ilsa Lunds mannlige motstykke.

Selvfølelsen svulmet. De avmektige var helter likevel.

bjornare.godoy@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 10.46