Klassekampen.no
Mandag 3. desember 2018
Levits «Life»: En av årets aller beste klassiske plater, om ikke den beste.
Hendenes historie
LEVIT: 31 år gammel russisk-tysk pianist som imponerer stort på sitt fjerde album. FOTO: SONY MASTERWORKS

Dobbeltalbum

Igor Levit

«Life»

Verk av Busoni, Bach, Schumann, Rzewski, Lizst, Evans

Sony Classical/Sony Music

Platecoveret viser Igor Levits hender. Men vi ser ikke hodet hans, og han er kledd i sort. Bildet er kornete, uskarpt og har så lite kontraster at kroppen bare blir en mørk kontur. Du ser likevel på Levits hender at munnen er i ferd med å fortelle en historie. I alle fall er det dette jeg først tenker, men så lurer jeg på om ikke hendene er det primære, om det er hendene som uttrykker, former og tenker selv. Er det ikke noe ettertenksomt ved dem? Har ikke hendene en bevegelse inn mot kroppen, som om Levit beskytter seg selv? Og er ikke venstre hånd i ferd med å stryke over høyre hånd, kanskje for å gi seg selv litt omsorg? At hender tenker og forteller en historie, er jo det all musikk dreier seg om, og historien fortalt gjennom Levits hender er sterk.

Levit er nøktern og leverer ikke de store overraskelsene. Det er som om han følger musikkens logikk og fortelling til perfeksjon, men det ligger en risiko for at tolkningene blir kjedelige når respekten for partituret er så høy. Og det er vanskelig å være kritiker i møte med en slik plate. Det er enklere å snakke om det rare, om avvikene og det jeg ikke har hørt tidligere, men hos Levit er spillet dypt gripende uten at jeg helt vet hvorfor. Han har en kunstnerisk integritet, en x-faktor, en forståelse for musikalsk skjønnhet som forfører.

Mye av skjønnheten ligger i hans dynamiske beherskelse, som i Busonis transkripsjon av Lizsts orgelverk Fantasi og fuge over koralen «Ad nos, ad salutarem undam», som er basert på et lån fra Meyerbeer. Et sted i andre satsen tegner Levit en skjør melodi. Over denne drypper han akkorder svake som duggregn, som er så fjerne i klangen at jeg for et øyeblikk lurer på om Gud sang for meg, eller i alle fall om naboen satte på pianomusikk i samme tonalitet.

En annen måte klangbeherskelsen uttrykkes på, er i Brahms transkripsjon av Bachs kjente Chaconne fra Partita for solofiolin nr. 2, der Levit lar intensiteten i musikken gradvis øke over flere minutter. Samtidig viser han oss de harmoniske valørene, men han holder de tilbake til den grad at den organiske veksten ikke brytes. Dette er frukten av en imponerende selvkontroll. Kontrollen fører imidlertid ikke til noe kjølig. Jeg får ikke inntrykk av at Levit kommer til musikken med en agenda, men at han sitter og lytter dypt inn i musikken med kjærlighet og omsorg, og spør hva både musikken og livet har å lære ham.

Jeg kommer til plata uten å vite hva som står på spill i den. Det slår meg først av alt at musikken på forskjellige måter er lån og henviser til andre verk. Busonis Fantasia etter J.S. Bach har en rekke sitater, som «Jeg synger julekvad», men den er lagd i Busonis rare verden, i dyp beundring av Bach, via teksturer og harmonier som mer hører hjemme hos Franz Liszt, til modernistiske klanger på randen av tonaliteten. Fantasiaen går sømløst inn i den nevnte transkripsjonen av Bachs Fiolinpartita, og tankene går til hvordan Brahms har skrevet den for venstre hånd. Det korrelerer med de store tekniske kravene Bach skriver inn i partituret med trippel-, og kvadruppelgrep, og at buen skal fly over alle strengene i rasende fart.

Jeg setter altså pris på hvordan Levit ved flygelet kan lage dramatiske buer og oppbygninger som kanskje ikke er mulig å gjøre på en fiolin. Likevel ligger alt dette i partituret. Bachs musikk er så rik at den rommer romantikken, selv om Bach selvfølgelig ikke kunne ane dette. Plata har også et variasjonsverk av Schumann over en melodi han hørte i ørska da sinnssykdommen var i ferd med å ramme ham som hardest, flere Lizst-transkripsjoner, Bill Evans’ «Peace Piece» og ikke minst Frederic Rzewskis introverte og underskjønne «A Mensch». Rzewski er en komponist jeg fra før kun har hørt under Levits hender, og denne perlen gir mersmak.

De drømmende teksturene lar Levit tegne med en rik fargepalett, flørter med impresjonismen, men plasserer det tydelig i en samtidig kontekst. Samtidig har verket en relativt klar, klassisk og enkel dramatisk form som gjør det enkelt å følge. Det har også et dypt budskap gjennom at det ble skrevet etter døden til Rzewskis nære venn Frederic Ben Israel i 2012. Tittelen på Rzewskis verk er et sitat fra Ben Israels performancekunst, der han i syv sekunder lange dramaer framførte en tekst som i sin helhet lød: «To be a mensch. That is the answer.»

Levits plate er også en kontemplasjon over en nær venns død, og kanskje er det her mye av inderligheten på «Life» kommer fra. På den andre siden spiller det jo liten rolle hva hans motivasjon for plata er. Poenget må være hvordan det klinger – og helt uten at jeg visste hvorfor, ble jeg trukket inn i Levits ettertenksomme verden. Og det er nettopp dette Levit får til, nemlig å strekke ut en hånd, å berøre, å la hendene snakke til meg, derfor tar jeg også hans kontemplasjoner over døden på alvor. Jeg blir sittende og fundere rundt at plata heter liv, men handler om død. Og jeg tenker på hvordan disse to, livet og døden, er to sider av samme sak, men at jeg aldri helt har skjønt nøyaktig hva saken er. Samtidig føler jeg at hendenes fortelling sier alt jeg som menneske kan begripe av spørsmålet. Levits hender har grepet svaret, men mitt hode er tegnet langt utenfor bildet og aner ikke hva som er blitt avdekket for mine følelser.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.07