Klassekampen.no
Mandag 3. desember 2018
Hjemmelaga til mørketida

Album

Doug Paisley

«Starter Home»

No Quarter Records

HHHHHI

Om en skulle tvinges til å generalisere kanadiske sangere/låtskrivere/musikeres bidrag til populærmusikken de siste fem tiårene, er det vanskelig å unngå å trekke frem at en viss melankoli har vært en mørkerød tråd: Neil Young, Joni Mitchell, Leonard Cohen, The Band, Cowboy Junkies. Under disse er det selvfølgelig mange som også utvider uttrykksspekteret, men nyere artister som Feist og Deep Dark Woods har holdt den spesielle kanadiske prærie-bluesen ved like. Sanger/låtskriver Doug Paisley fra Toronto er ytterligere en slik stemme, som i et tiår har bidratt til musikalsk nedstemthet.

Selv oppdaget jeg Paisley med hans andre album, «Constant Companion», i 2010. Paisley avbildet på coveret ved kjøkkenbordet, sittende ved siden av en dobbeltgjenger-dukke (!) i full størrelse – et bilde som både varr morsomt og creepy.

Etter denne har Paisley gitt ut et par ep-er og 2014-albumet «Strong Feelings», hvor han fikk hjelp av kult-sangerinnen Mary Margaret O’Hara og The Bands Garth Hudson. Ifølge tekster knyttet til denne nye, fjerde, plata, har Paisley stiftet familie siden sist, og har derfor holdt seg ved teltene. Han skal etter sigende ha gjort tre tidligere forsøk på å spille inn denne musikken.

Uansett er de ni sangene som utgjør «Starter Home» ikke noe forsøk fra Paisleys side på å muntre opp lytteren, således er det musikk som passer perfekt til november og desembers stadig gråere og mørkere dager. Altså, om du foretrekker et reelt soundtrack, fremfor å overlate det til en tiltakende hærskare nisser og engler.

Det er grunn til tenke at det er kort avstand mellom skjebnene til karakterene i Paisleys sanger og livet som låtskriveren selv lever. I sangen «Drinking With a Friend» synger han: Nothing to show for nothing I’ve done/Someday I’ll be a skeleton/Put me in the ground, let me reach for the sun/Drinking with a friend. Og videre: Some things that I wanted to say/I always found that words got in the way.

Tittelkuttet handler om utfordringene som rammer folk som sliter med å få endene til å møtes, i et hus som familien har vokst ut av, men som de kanskje aldri lykkes med å få råd til å legge bak seg. Generelt er akkompagnementet tilbakeholdent: kassegitarer, litt steel-gitar, litt keyboards og enkelt bass/trommer-komp, med fin harmonivokal av Jennifer Castle på noen sanger. Og så er det noe med Paisleys stemme og melodiske teft som smyger seg innpå deg, som gjør at hans alt annet enn spektakulære metode oppnår akkurat det den har kommet for: At du spiller sangene om og om igjen.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.07