Klassekampen.no
Mandag 3. desember 2018
HMT: Samspilte. FOTO: PROMO
Krevende lukter

Album

Hedvig Mollestad Trio

«Smells Funny»

Rune Grammofon

HHHHHI

Det er ikke mange norske trioer, uavhengig av sjanger eller annen tilhørighet, som kan vise til samme produktivitet på utgivelsesfronten som Hedvig Mollestad Trio. Enda færre kan krediteres et like stabilt stigende nivå – eller trøkk – på så nær som samtlige av de seks skivene som har kommet de siste syv årene. Høstens «Smells Funny» intet unntak.

Gitaristen Hedvig Mollestad Thommasen har sammen med sine makkere Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer skapt et slags eget progressivt jazzrockunivers. Ikke riktig det ene eller det andre, men en stadig utfordrende, utvidende og staut bevegelig sjangerhybrid. Behørig rost, både i sceneformat og innspilt.

Første gang jeg så powertrioen live, på Øyafestivalen i 2012, beskrev jeg det som bruddstykker av varsom, vakker metall. Varsomt er kanskje ikke lenger det første ordet som faller en inn i møte med det hardt dronende uttrykket. Det er likevel noe gjennomgående sympatisk i riffleveringen. Det være seg på det pågående beistet av et åpningsspor, den tilsvarende metallisk voldsomme avslutningen «Lucidness» og ikke minst i den langt sløyere, landeveissmektende «Jurášek» – tredje spor ut av de totalt seks som fyller albumet.

Det kan være lett å la seg henføre av Mollestads eminente ferdigheter. Med god grunn. Det er gitaristen som driver frem lag med musikalsk spenning og spennvidde få gjør etter henne – eller har gjort før henne, for den saks skyld. Likevel er det samspillet som denne gangen fremstår som albumets sterkeste side. Dette er nemlig ikke bare en særdeles god gitarist, men en som spiller på de andres fremste strenger, og sammen løfter de i særdeles bred flokk.

Nå er det ikke noe nytt at akkurat denne trioen kan by på massiv soundbredde. Her er det mest som forventet. Mer overraskende er det at det er i de mer langstrakte partiene, der det kan anes en søking i luften mellom slagene, teknikken virkelig trøkker til. Det være seg i bassens svai mot glatte jazzlinjer i «Sugar Rush Mountain», eller trommenes hastige progflørt i, under og mellom gitarens duvende driv i «First Thing to Pop Is the Eye».

Men «Smells Funny» er ikke et lett bekjentskap. Det er et album som vet å kreve noe av lytteren, både når det kommer til pust og utholdenhet. Intensiteten er høy, harmoniene røsker og river i stemningsleier i spennet mellom det urolige og skakt bedagelige. I likhet med deres senere utgivelser er det i lengde og låtantall nesten som en ep å regne. Mengden innhold levner imidlertid liten tvil om at formatet er helhetlig og slett ikke er noe kort mellomspill mens man venter på noe mer. Snarere er det en forlengelse, videreføring og bekreftelse på at slike intrikate instrumentalstykker gjerne har mer å gi jo flere omdreininger den får i spilleren.

musikk@klassekampen.no

Fredag ble det kjent at Hedvig Mollestad har fått i oppdrag å skrive Tingingsverk til den 38. utgaven avl Vossa Jazz, som går av stabelen i april 2019.

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.08