Klassekampen.no
Mandag 3. desember 2018
MODERN LIFE IS RUBBISH: Men ikke bare, for det er også dyp lidenskap og ville ambisjoner. FOTO: MAGDALENA WOSINSKA
The 1975 i 2018: Et Manchester-band som treffer bredt og favner vidt.
Het modernitet

Album

The 1975

«A Brief Inquiry into Online Relationships»

Dirty Hit/Polydor/Universal Music

HHHHII

Kanskje noe nytt og definitivt noe annet – eller eget. Samtidig har det nye mye gammelt i seg og det andre er mildt sagt sprikende, med styrker og svakheter om hverandre, i et poputtrykk som må sies å være fullt av sterke farger, men som også moser disse sterke fargene tett sammen til en tidvis grå masse. The 1975 er i ferd med å bli for andre halvdel av 2010-tallet hva U2 var for tretti år siden og Radiohead var for tjue – et voksende rockeband, vriene å fange opp, midt i et karriereklimatisk sprang og en rivende utvikling som vitner om ustoppelige ambisjoner, for ikke å si pretensjoner. Disse mancunians sågar med en sårbar selvtillit som nå for tida mest assosieres med helt andre sjangere, såpass provoserende i sin emo-brautende framtoning at de kan erte på seg en stein. Heldigvis er de bedre låtskrivere i dag enn i går.

Som er den beste forklaringen på hvordan denne kvartetten har gått fra å være britisk musikkpresses hatobjekt nummer én til å bli deres aller største favoritt. Men ikke den eneste forklaringen – for du har jo også frontmann extremus Matty Healy. Tv-skuespillersønnen som er omtrent den eneste virkelige rockestjernen under tretti i dagens rock, med Jim Morrison-komplekser og det hele. Uten engang å lage rockemusikk slik vi i hvert fall pleide å forstå det; så godt som blotta for blues, men snarere skrudd sammen av elementer fra dubstep, hiphop, house, yachtpop, barnlig gospel, særs blåøyd soul og ikke minst en nyveiv-aktig synthpop som peaka i John Hughes’ filmer midt på åttitallet. Minst like romantisk, men i en mørkere ramme.

Det er nettopp denne uforutsigbare miksen som er den mest påfallende forandringen ved The 1975s tredje album, oppfølgeren til det teit titulerte mega-gjennombruddet «I Like It When You Sleep, for You Are So Beautiful yet So Unaware of It» (2016). For der dennes lydbilde var altfor veikt, er det mer liv og bevegelse i «A Brief Inquiry into Online Relationships», i sin helhet produsert av Healy og trommis George Daniel.

Her med tekster som vil noe, som nesten gjør som omslaget sier og tar for seg den unge opplevelsen av å leve i kaotiske og forvirrende tider. Selvsagt sett fra Healys ståsted, som er hvordan han kan begynne «Love It If We Made It» med We’re fucking in a car, shooting heroin og lander på et siste vers der Donald Trump og Kanye West får spille hovedrollene, før konklusjonen, gjentatt på halen av hvert vers: Modernity has failed us.

Men også «Love It If We Made It», egentlig en drivende god låt, har sine blekere sider, særlig i hvordan funken deres i refrenget aldri blir helt funky nok. Akkurat som Burial/Bon Iver-elementene i «How to Draw/Petrichor» ikke går så hardt som de burde, akkurat som housepianoet i radioklare «TooTimeTooTimeTooTime» ikke svinger så hardt som det burde, akkurat som jazzen i «Sincerity Is Scary» mest av alt blir til en smått dilettantisk pastisj. For selv om The 1975 er mye å svelge, som nevnte Kanye, så kunne de med fordel vært enda mer.

Ja, i hvert fall hvis du smaker på hver rett for seg, men spist i sammenheng og som album får de fram andre kvaliteter. Noe av det mest fascinerende med Healy & co. anno 2018 er nemlig hvordan de sakte klarer å omvende skeptikere, én etter én. Og om denne tvilende og nølende lytteren fortsatt ikke er helt overbevist, så er jeg nærmere å tro enn før jeg ga dem en reell sjanse.

Det er nemlig vanskelig å motstå den supercathy kjærlighetserklæringen «It’s Not Living (If It’s Not With You)», «the heroin one» ifølge den rehabiliterte misbrukeren som synger. Og det er vanskelig å ikke bli trukket inn av den lille pausen i innledningen av anti-selvmordslåta «Give Yourself a Try», de små tiendedelene før den skarpt metalliske Nick Zinner-aktige gitaren begynner å gå i en hektende loop.

Men hvor godt balladene sitter er en annen historie, med en mild Healy-vokal som ofte høres ut som den er på boyband-audition, vel og merk når den ikke går i autotune. Med et avsluttende strekk på fire spor som sender oss hjem på en nedtur, fra den David Foster Wallace-siterende «Surrounded by Heads and Bodies» til britpopballaden «I Always Wanna Die (Sometimes)», derimellom med søtladen taffel i «Mine» og en sværing de har kalt «I Couldn’t Be More in Love», som høres ut som noe Diane Warren kunne skrevet for Michael Bolton i 1989.

Apropos Radiohead og ambisjoner, så slippes del to av «A Brief Inquiry into Online Relationships» på nyåret. Den skal hete «Notes on a Conditional Form», og mulig den blir en «Amnesiac», selv om denne ikke er noen «Kid A».

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.08