Klassekampen.no
Mandag 3. desember 2018
Inn i mjusikken
HILMA: Ute med sitt andre soloalbum. FOTO: ELVIRA NIKOLAISEN

Album

Hilma Nikolaisen

«Mjusic»

Fysisk Format

HHHHJI

Det er ofte ikke så lett å forklare hva som gjør en plate til en god utgivelse i sin sjanger. Det kan være kombinasjonen av materiale og lydbilde. Av melodier og detaljer, nerver, nærvær og kunstneriske valg. Og det har mye med autoriteten som artisten står frem med – om musikken føles ektefølt ut på et eller annet nivå.

Hilma Nikolaysen fremstår som en artist med et genuint uttrykksbehov, når hun nå følger opp den fine debuten «Puzzler» fra 2016. «Mjusic» forbedrer mye av det som alt var bra på «Puzzler», og presenterer det musikalske uttrykket i en mer konsis og konsentrert form. Det er masse gode detaljer i lydbildet, ikke minst i form av vokal og gitarspill.

Hun har med seg mange gode hjelpere denne gangen. De åtte sporene er spilt inn forskjellige steder, men hovedsakelig hos Morten Øby i Taakeheimen Lydrike. Til sammen medvirker 16 musikere og korister, der flere tilhører hennes svært så musikalske familie, inkludert søsknene Emil, Ivar, Elvira og Anna. Den mer utvidede familien er heller ikke noe å kimse av, med navn som John McEntire fra Tortoise og Nick Terry fra The Libertines. Eller gode, hjemlige musikere som Kristofer Staxrud, Andreas Frøland, Egil Arntzen og Eivind Schou.

Men det er naturligvis Hilma som står i sentrum her, både som låtskriver, musiker og produsent. Hun spiller gitar, bass, xylofon og perkusjon, og har ellers fått med seg et lite stjernelag på miks også. Til tross for mange skiftende hender har «Mjusic» fått en helhetlig sound, solid plassert et sted mellom solskinnspop, shoegaze-impulser og postrock.

For undertegnede står «Into the Music» igjen som albumets sentrale stykke og tour de force. Ikke bare fordi det strekkes ut til godt over åtte minutters spilletid, men fordi det glir så lekkert og uanstrengt av gårde, som en feiring av selve musikkens vesen. Into the light, out of the misery, lyder omkvedet, som en troserklæring omkring tonenes transformerende kraft.

I det hele tatt er låtmaterialet av høy klasse her – svevende nok til å ta lytteren med til et følelsesmessig fugleperspektiv, og solid nok til at tenningen aldri forsvinner. Hilma Nikolaisen utnytter de androgyne kvalitetene i stemmen sin på en utmerket måte, og beveger seg samtidig ut i månelyset på «Boogie Street», der det fort kan bli dansing rundt kafébordene. Jeg synes du skal unne deg å høre dette albumet, som fremstår som både lidenskapelig og livsbejaende.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.08