Klassekampen.no
Mandag 3. desember 2018
FIRE FRA RAZIKA: Ut på veien på nyåret. FOTO: LINN HEIDI STOKKE
Razikas verden

Album

Razika

«Sånn kjennes verden ut»

Jansen Records

HHHHII

Det har gått tre år siden kvartetten fra Bergen sist var albumaktuelle. I mellomtida har de både skiftet plateselskap, til Jansen Records, og funnet tilbake til produsenten fra 2011-debuten, Matias Tellez. Og på «Sånn kjennes verden ut» framstår Razika som et mer modent og kanskje også mer stødig band.

De pop-punka riffene som preget forgjengeren «Ut til de andre» (2015) er erstattet med en langt lettere og renere (voksen)pop, dog med noen anslag av varemerket ska og visse synth-drevne nyveiv-referanser i frasparkene. Slektskapet til særlig debuten «Program 91» (2011) er imidlertid til stede i produksjonens lekne popomfavnelse. Rett nok er lyden nå større og rikere, og låner øre til R&B-toppnavns teknikker, men begge album besitter en distinkt moderne popfølelse.

Den umiddelbare oppstemtheten som preget dem den gang er riktignok tonet en del ned, uten at det gjør dem introverte av den grunn. Kontrasten mellom sorgmuntre, snertne naiv-melankolske tekster og lysere lydbilder er selv i dusere form fortsatt innsmigrende og tidvis direkte sjarmerende. Men i spennet mellom ettertenksomheten som har sneket seg inn i oppsummeringene av kjærlighetslivets opp- og nedturer (den røde tråden i katalogen), samt de underliggende kjønnspolitiske ytringene, forsvinner noe av den freidige umiddelbarheten.

Lydlig også tydelig allerede fra taffeltempoet i lange partier i åpningssporet «Slipp meg fri», så vel som i avslutningen «Husk 26. januar».

Det er også langt færre allsangklare formuleringer av det slaget de tre forgjengerne kunne by på. I så måte fortsetter de å bevege seg bort fra gjennombruddet «Vondt i hjertet». Forståelig nok. Tekstlige nyanser og litterær utvikling er jo ingen svakhet, men her kjennes det likevel som om ønsket om å si mer, om det samme, på mange måter i sum ender opp med å formidle mindre nytt, og flere selvfølgeligheter. Klippene, eller mellomsporene, som muligens er ment å vise det som skjer bak den pene produksjonen, fungerer heller ikke optimalt. Det gjør derimot stå-opp-for-deg-selv-visen «D esje meg», som kan by på skivas kanskje mest minneverdige linje: Du ville bare ha en fra Razika. Og også «På trynet» og «En sjanse til» viser hvordan Razika fortsatt har forfriskende vendinger inne, og kan få får selv mismodige følelser til å svinge.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.08