Mandag 3. desember 2018
VED MJØSAS BREDDER: Med det beryktede stupetårnet i bakgrunnen. Joda, Unge Ferrari er full av kjærlighet til Hamar, rent ut takknemlig for å ha vokst opp her. Men kanskje først og fremst på grunn av utfartstrangen det ga ham.
Magisk distanse: Unge Ferrari er et univers i seg selv, tvetydig og evig utbyggelig, slik opphavsmannen ser det selv.
Mannen foran masken
MASKESPILLER: På gutterommet i Alf Prøysens vei.
Vi dro hjem til Prøysens vei for å snakke med Stig fra Hamar om hvem eller hva Unge Ferrari er – og om hvem av de to som albumdebuterte forrige uke.

INTERVJU

«Midt imellom magisk og manisk» heter det nye albumet til Unge Ferrari, som kom på fredag. 11 låter med en spillelengde som strekker seg omtrent fra bygrensa i Oslo til Espa Bolleland. Og vi er omtrent ved slutten av det strekket, der Mjøsa åpner seg med alvedans over vannet ved Minnesund, i en bil med Musikkmagasinet inkl. fotograf i førersetet, og Unge Ferrari selv med plateselskapsrepresentant i baksetet, på vei tilbake til røttene kan man si. Det er idet de munner ut, de følsomme flygeltonene på «Balkong», singelkuttet han nylig fremførte direktesendt på NRK under årets P3 Gull-utdeling, jeg snur meg bakover og stiller spørsmålet, litt for sent. Jeg burde jo spurt alt på Oslo-strekket av E6, samtidig som jeg foreslo at vi burde høre på albumet som tross alt er anledningen til utflukten, og Stig Joar, som han heter i det sivile, tilsynelatende villig koblet telefonen til blåtannanlegget i leiebilen – for det er jo ikke alle som er komfortable med å sitte å høre på egen musikk.

Særlig ikke i selskap med fremmedfolk, og for så vidt særlig når det dels er snakk om dypt personlige låter om, tja, oppvekst og oppbrudd, slike ting som gir et merkbart mer personlig preg til «MIMOM» enn tidligere utgivelser. Jeg nevner ikke det siste, det ville jo i så fall gjort situasjonen desto mer ukomfortabel når man først spør i etterkant. Men det ligger helt bokstavelig talt i lufta, i omkvedet som nettopp har tonet ut – Nittende etasje / Oooh, kan jeg fly om jeg faller? Stig virker heldigvis genuint ubekymret da jeg spør hvordan han forholder seg til å høre på egen musikk.

Fakta

UNGE FERRARI

• Artist, født Stig Joar Haugen på Hamar i 1990. Bemerket seg først rundt 2014 med en rad gjestevers på norske raplåter. Slapp debut-ep-en «Til mine venner» på Sony i 2015.

• Har siden gjestet utgivelser med blant andre Madcon, Stargate, svenske Silvana Imam og danske Lord Siva. Duo-ep-en «Hva er vi nå / H.E.V.N.» med Tomine Harket kom i 2016, etterfulgt av solo-epen «Romeo må dø» forrige oktober.

• Solgte ut Oslo Spektrum sammen med Arif forrige desember og var i januar en fjerdedel av «supergruppa» MARS, med Karpe Diem og Arif.

• Debutalbumet «Midt imellom magisk og manisk» kom fredag, med Filip Kollsete fra Nora Collective som hovedprodusent, og bidrag fra norske verdensnavn som Lido og Coucheron.

– Det går greit, det. Jeg må nesten bare like det. Jeg kommer jo ikke unna det.

I det pragmatiske svaret ligger det også en smått kokett undertone av selvsikkerhet. For 2018 er året det for alvor har blitt vanskelig å unngå å høre stemmen til Unge Ferrari. Året han innledet som en fjerdedel av «den urbane supergruppa» MARS (Magdi, Arif, Raggen og Stig), sammen med Karpe Diem og ikke minst Arif, makkeren fra kollektivet/managementet/etiketten Nora Collective. Familien, som han gjerne kaller dem, for eksempel på det atskillig mer uptempo og oppesen albumkuttet «FAMILYEAH», hvor han fabler om fabelaktig felles fremtid – Vi skal alle bli rike / Være i Gucci-butikken en time / Jakka ser ut som en dyne.

Bare måneden før overraskelsesslippet med MARS, solgte han og Arif ut Oslo Spektrum sammen. Og nå i august sto de to i dress og sløyfe (!) på konserthusscenen i Stavanger, med Stavanger Symfoniorkester i ryggen. Den såkalte bøttelista må vel snart begynne å gå tom for punkter å krysse av? For foruten forutnevnte har Unge Ferrari i opptakten til albumet også vært i L.A. og spilt inn låt med Stargate og Onkl P, og fremført samme låta, «Folk er fake», foran vanvittige 55.000 mennesker på Voldsløkka, som oppvarmer for Eminem.

– Jeg har hatt lyst til å gjøre alle disse tingene lenge, men de falt litt i fanget på meg når det først skjedde. Jeg har ikke hatt Spektrum som mål, bare tenkt «det kommer til å skje en dag.» Og så kontakter bookingselskapet oss og sier «vi KAN få til Spektrum i løpet av året.» Da sier man jo ja, sier en igjen nesten forbausende pragmatisk Stig.

Han insisterer på at hovedmålet er andre ting, som at hver låt han slipper eller er med på skal være litt annerledes, og litt bedre enn den forrige. Og så bare se hvor langt han kan nå derfra. Han tenker ikke «fakk, hva skal jeg gjøre nå?» når han har gjort en låt med Stargate, heller «da er jeg et steg nærmere en låt med Timbaland, med Pharrell, eller med Kanye». Samtidig er det klart det VAR noe spesielt med å gjøre en låt med den norske superprodusentduoen Hermansen og Eriksen i Stargate. Ja, det var absurd å sitte der i studio, særlig med tanke på den mailen han sendte for ti års tid siden, på den tida dagene ble fylt opp med jobben på Hamar Elementbygg, mens kveldene gikk med på å spille inn demoer hjemme, hos Jonas på Ottestad eller hos Espen ute på Furnes. Mailen var adressert til Stargates daværende New York-hovedkvarter. «Jeg kan gjøre hva som helst, lage kaffe, vaske studio. Kan jeg komme til New York og hjelpe til på en eller annen måte?»

– Jeg fikk aldri noe svar. Men universet ville tydeligvis at det skulle skje.

«Hamar Vest!» Lyder det halvironisk, men likevel genuint entusiastisk fra baksetet idet vi svinger inn, opp mot Alf Prøysens vei, og rekkehusfeltet der han engang løp rundt, etter hvert i overdimensjonerte klær inspirert av videoer med 50 Cent eller Eminem.

– Jeg og en kamerat falt pladask for hiphop-sjangeren, gjennom MTV, Svisj og alt det her. På den tida hiphop-videoer hadde flere millioner i budsjett. Og på samme tid begynte det å bli litt enklere å lage musikk på en PC som ikke trengte å være så dyr. Vi fikk tak i et billig lydkort og en mikrofon og begynte å laste ned Jay-Z-instrumentaler og lage dritdårlige låter på engelsk. Det var noe veldig spennende og gøy ved det. Jeg kunne sette meg ned helt alene, og en time etterpå kunne jeg ha en låt på maskina. Det var jo helt sykt!

Og det er disse musikalske røttene vi har dratt opp hit for å forsøksvis finne ut av og greie ut om. Veien fra Prøysens vei til for eksempel den påkostede «hemmelige lyttefesten» til «MIMOM» i et garasjeanlegg i Oslo tidlig i november, med celebre gjester som Madcon-Yosef og selvsagt hele Nora-familien, i grunnen mange av de samme folka han satt inne på rommet her og hørte på for et knapt tiår siden. Lyttefesten ble ironisk nok sponset av Jaguar, som også bruker en eksklusiv remiks av singelen «Ung & Dum» i skandinavisk markedsføring av sin nye elbilmodell(!). Selv svarer Stig med kort betenkningstid «Lamborghini» når det kommer til eget favorittbilmerke. Artistnavnet valgte han først og fremst fordi han ville ha noe som ikke låt så veldig norsk, noe som klang riktig og som det var mulig å bygge opp noe rundt.

Det musikalske uttrykket handler om et fortsatt litt udefinert grenseland mellom rap og R&B, der han må sies å være en pioner her hjemme, med sin tungt autotuna og ganske egenartede vri på amerikanske «men-er-de-rappere?» som Ty Dolla $ign eller Future. Du kan godt kalle ham rapper, like gjerne sanger om du vil, men selv foretrekker han «artist». Det tok tid å finne uttrykket, utallige timer på gutterommet, i eldre kompisers hjemmestudioer, via Trondheim og så Hortengjengen med Larsiveli og Makko Makeba i spissen, de han gjorde sine første offisielle utgivelser sammen med, før han fant veien til Nora-familien og kontrakt med Sony (siden ep-debuten «Til mine venner» i 2015). Men melodier og det å finne dem, ga ham mye mer enn å bare skrive «ark fullt av linjer som skulle presses inn på førti sekunder». Sagt på en annen måte: Han var litt flinkere til å synge enn å rappe. Litt det motsatte av den gamle klisjeen om at de som ikke er flinke nok til å synge, alltids kan begynne å rappe?

– Altså, gode rappere som skriver bra er en utrolig kunst. Jeg er ikke der, jeg skulle ønske jeg var der. Men jeg tok med det jeg klarte fra rap, og det jeg klarte fra synging, og gjorde det om til ... ikke nødvendigvis noe nyskapende, men noe som var nytt for meg. Rap var det jeg vokste opp med, rap lærte meg at man ikke behøver å ha vokst opp i en familie der alle synger i kor, der du kan skalaer og akkorder fra du er nyfødt, for å bli en artist. Du må ville det, og du må ha en historie å fortelle.

Rapper eller sanger, han virker i hvert fall denne dagen like komfortabel med å bare være Stig, der han roter gjennom skapet etter Madcon- og Dr. Dre-cd-er, en preamp til lydkortet på PC-en, samlingen med capser, et påfallende antall masker han har kjøpt på eBay og/eller lagd selv, og annen memorabilia som har formet ham som artist. På garderobebordet utenfor gutterommet ligger fortsatt morens billett til Arif & Unge Ferrari i Spektrum fra i fjor, på stuebordet ligger utgaven av Hamar Arbeiderblad fra uka før, med tre siders portrett (som Musikkmagasinet biter seg merke i at lokalavisen dro inn til Oslo for å gjøre). På stueveggen henger diplom fra Norges Kreative Høyskole i Trondheim, fra 2013, da han ble såkalt Gullspire i «musikkdesign». Dit søkte han seg i en blanding av impuls og desperasjon i 2012, to uker før opptaksfrist, etter fire år på betongfabrikken.

– Jeg så meg selv som en syttiåring da jeg var tjue, det lå ikke noe mer i vente ved å bare bli her. Jeg jobba sju til tre hver eneste dag. Med det samme prosjektet og den samme formen i tre måneder. Tida sto helt stille. Jeg hadde en kunstner i meg, og det tror jeg mange andre har også, men de dyrker det ikke. De legger lokk på det, for de er oppdratt til eller har lært seg at fast jobb og god økonomi er det viktigste i livet. Jeg gikk jo blakk to år i Oslo før det begynte å skape noen penger. Men den sjansen må man ta.

Det er unektelig noe ironisk ved å høre en artist som Unge Ferrari ta avstand fra materielle motivasjonskilder. Han tilhører en generasjon og en klikk norske rappere som har omfavnet selve overflaten av hiphop-kulturen på en ganske unorsk måte. Merkevarene, smykkene, tatoveringene (inkl. 2015, postnummeret i Prøysens vei, på halsen), raske biler ... det hele fremstår jo ganske materialistisk?

– Det å skille seg ut har for meg alltid handlet om å ha klær som er litt spesielle og litt rare. Jeg er fortsatt enormt glad i klær. Og hiphop er en sjanger som putter litt ekstra vekt på det materielle, så jeg vil jo ha litt ekstra smykker, en Gucci-sekk ... Andre jobber kanskje hardt et år og kjøper ny bil, da kjøper jeg heller et par jakker og noen smykker. Jeg mener jo også at jeg har en forestilling når jeg spiller. Da vil jeg ha et outfit som matcher det inntrykket jeg prøver å etterlate. Det er en mulighet til å vise frem hvor god smak du har til å kle deg, til å vise frem noe som matcher hele opplevelsen.

– OK, kan vi få et konkret eksempel? Jeg så jo den opptredenen din på P3 Gull. Hva var tankegangen bak klærne dine der? Var det en stylist som hjalp deg med å plukke de ut?

– Nei, det bruker jeg aldri, jeg legger litt stolthet i det. Det var bare en jakke og en bukse fra Peak Performance, med en fin rødfarge. Rødfargen har gått igjen i det vi har gjort med «Balkong». Og vi prøver å jobbe enda mer med kontinuitet, så da valgte jeg å også bruke rødt på P3 Gull, for å få universet til å henge så mye sammen som det kan.

– Hvorfor rødt?

– Det er den følelsen den låta gir meg. En rød følelse. Så da begynte vi å spille litt på blod i videoen vi spilte inn, som kommer nå i desember. Og det var høst, så vi ville ha en farge som poppa i den settingen. Det er tusen grunner. Rød har en symbolikk i forhold til blod. Og det så bra ut i kamera i de høstfargene. Da tenkte vi at når jeg gjorde den live, burde jeg være i samme universet.

Og nettopp filmatiske, popkulturelle universer er referanserammer Stig gjerne griper til som metafor for musikken og uttrykket sitt. Måten George Lucas bygget opp et univers og skapte en hel industri med sine «Star Wars»-filmer. «Ved å tørre å gjøre det folk sa ikke var mulig, det ingen trodde ville gå.» Mens fjorårets Spektrum-konsert med Arif var ladet med åpne referanser til særlig Cristopher Nolans «Batman»-filmer. Han elsker den såkalte «Dark Knight»-trilogien, hvordan de skiller seg fra den «glorete Hollywood-måten» å skildre en superhelt.

– Du ser at Batman og Jokeren faktisk er menneskelige. Det var det jeg likte med Unge Ferrari: å kunne bygge litt på en superheltkarakter, men også vise de svake sidene og det menneskelige ved det. Unge Ferrari er ikke et veldig menneskelig navn på en fyr. Unge Ferrari er en mystisk fyr, som egentlig er full av kjærlighet og sorg, selv om han virker kald og litt overflatisk. Men når man blir kjent med ham er det kanskje ti-tjue nivåer dypere enn man trodde i starten.

– Nå snakker du om Unge Ferrari i tredjeperson!

– Ja, men jeg har aldri vært mer meg selv enn etter at jeg begynte å lage musikk som ham, som Unge Ferrari. Det er ingen gimmick for meg, det er ikke sånn at jeg går på scena og må huske på hvilket fjes jeg skal bruke, eller hva jeg skal si. Jeg er nok mer meg selv på scena enn jeg noensinne kunne være i Hamar. Det er ikke det at jeg gjemmer meg bak noe, folk har godtatt meg som jeg faktisk er og som jeg faktisk har villet være hele tida.

– Du fant deg selv ved å ta på deg en maske? Litt som da du var guttunge og kledde deg ut, i alle de maskene du har skapet fullt av?

– Det er vel snarere motsatt. Jeg følte at den personen folk vil du skal være i et samfunn, aldri var helt meg. På ungdomsskolen gikk jeg ofte i samme klær som 50 Cent eller Eminem, og det passa jo ikke inn, så da fikk man stygge blikk eller kommentarer. Men i det jeg tok på meg de her klærne, det noen folk kalte et kostyme, men som for meg var fine klær ... så følte jeg meg mye mer selvsikker. Enda så teit det sikkert kan høres ut, føltes det som jeg tok av meg maska i det jeg tok den på. Da var jeg virkelig den som tørte å stå for å skille seg ut, å være rar eller være uvanlig. Jeg har alltid likt å skape en eller annen reaksjon, og alltid likt oppmerksomhet. Ikke sånn «se på meg», mer sånn «jeg gir faen i hva dere synes, dere kan si akk-u-rat hva dere vil. Jeg går med det her fordi jeg føler for det i dag.»

Vi spaserer i Mjøskanten, på vei mot en åpenbar «photo op», selve symbolet på Hamar på godt og vondt i 2018, Stupetårnet. Badet i isklar novembersol. Det er til å bli rent grepet av, selv for en Groruddøl. Og Stig innrømmer at det rykker litt i hjerterota på ham også, hver gang han ser Mjøsa igjen. Han er, på sitt vis, «sykt glad» for at han kommer herfra.

– Både fordi det er et veldig fint sted å vokse opp, ingen trikker rett utenfor og masse luft, ingen forurensing og masse steder å utfolde seg og leke. Men det ga meg også drivkraften til å komme meg ut.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.07
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.
Mandag 17. juni 2019
Nicky Siano var med på å finne opp klubbmusikkruttet. Og han var der da det smalt for den moderne LGBT-bevegelsen, i New York 1969. To sider av samme sak, sier DJ-legenden i dag.