Lørdag 10. november 2018
FREMRAGENDE: «Tre vegar til havet». FOTO: JOHN TRYGVE TOLLEFSEN
Når kroppen brister
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.

ANMELDELSE

I de tette buskene utenfor vinduet begynner det å bli stille nå. Svarttrosten, som alltid sitter på gjerdet – har den reist, eller vil den bli værende over vinteren, slik den av og til gjør? Svaret virker viktig: For det er som den britiske forfatteren Anna Kavan skriver i ‘The Birds’, en av historiene i den nå nesten glemte klassikeren «Asylum Piece» (1940), at når alt løser seg opp, kan fuglene være det som holder oss fast i verden: «In my case these insignificant birds with their subdued colourings have provided just sufficient distraction to keep me from total despair.»

Denne nødblussende sannheten bærer hovedpersonen i Brit Bildøens roman «Tre vegar til havet», kvinnen som registrerer trekkfugl på en avsidesliggende fuglestasjon. For henne blir småfuglene et sted å feste tankene i de skjørt konstruerte hverdagene, der hun går tur med hunden og oversetter poesi – alt fortalt i noe som fortoner seg som en streng tilstand av nåtid. Nå-et her er heldekkende, på bekostning av den kompliserte fortida. Ikke bare har hun forlatt storbyen og ektemannen, men også et fortidig selv, i så radikal forstand at det ikke lenger lar seg integrere i jeg-ets fortelling.

«Det som hende, ligg klemt saman, minnelag på minnelag, år som følgde år har pressa all luft ut av det som var, og klemt det flatt. Det tar ingen plass», forteller hun innledningsvis. Når vennen Olov kommer med en bunke gamle brev, er det som om dette flatpakka «sprekke[r] opp». Å se bakover lar seg gjøre, men bare ved at det forlatte jeg-et blir ho, og ved å skille ut den private katastrofen som egne tekstspor kalt ‘Kroppen’ og ‘Staten’, med strenge grenser mot jeg-et og nå-et.

Fakta

roman

Brit Bildøen

Tre vegar til havet

Samlaget 2018, 156 sider

Det er lett å forstå – i de spredte kapitlene Bildøen har gitt tittelen ‘Kroppen’, får vi høre om spontanaborter og en langvarig kamp om å få adoptere et barn fra Kina. Når hun etter fire år i kø har rykket fram til nummer 14, blir direktoratets godkjenning brått trukket tilbake: Hun og ektemannen nærmer seg 50 år, de har blitt for gamle. Videre følger anker og nye avslag. I et annet tilbakeskuende spor i romanen, ‘Staten’, finner kvinnen fram til saksbehandlerens adresse, sniker seg inn i hjemmet hans og klipper i interiøret, slik han har «[k]lipt i livet hennar, laga eit stort tomrom».

Desperate kamper med forvaltningen kjenner vi fra Olaug Nilssens «Tung tids tale» (2017), som i likhet med Bildøens roman har utgangspunkt i egne erfaringer – i flere avisintervjuer har hun fortalt at brevene som gjengis her stammer fra en feilslått adopsjonsprosess. Begge bøker utgjør viktige deler av fortellingen om vår tids møter mellom menneske og system, det å aldri treffe saksbehandlerne, som var «innlemma i livet deira på ein så underleg påtrengande måte», og forakten i språket, «[k]ulda i desse orda, hardleiken som låg i eit slikt språk.» Ikke minst viser Bildøen fram vanskene med å plassere raseriet når motstanderen mangler ansikt.

Samtidig er det langt enklere å få sympati for den utmattede mora hos Nilssen. Fra utsida virker statens argumenter i Bildøens roman overraskende overbevisende. Kan det faktisk være at de to har blitt for gamle? Et sted må jo grensene gå? Også romanen reflekterer over statens alderskrav. Selv om kvinnen ser et ansikt fylt av ungdommelighet, innrømmer hun også at «verken blikket eller spegelen er til å stole på».

Det er i det intense grepet rundt denne ambivalensen romanen imponerer: Ikke først og fremst som vitnesbyrd om urettferdighet eller slett saksbehandling, men som målbærer av smerte, av verkende skuffelse og misunnelse, gjennom en tidvis skingrende kvinnestemme som ofte har vært lite tolerert i litteraturhistorien. Lest opp mot forfatterens forrige bok «Sju dagar i august» (2014), som også handler om tapet av et barn, blir det tydelig hvordan Bildøen her går betydelig lenger i å finne et språk som er ustabilt nok til å reflektere denne erfaringen. Det viser seg blant annet gjennom setninger som ikke bryr seg med å være logiske eller korrekte: «Ingenting får eg gjort.»

Den som ikke har kjent sammenhengen mellom en sårbar kropp og det å være prisgitt et iskaldt statlig regelverk, har hatt flaks så langt i livet. Mange har derimot erfart hvordan den uregjerlige kroppen og byråkratiet gjerne er uløselig knyttet sammen. I boka «Jeg lever et liv som ligner deres» (2018) skriver Jan Grue sylskarpt om å være underlagt institusjonenes blikk. For når kroppen ikke gjør jobben sin, kobler institusjonene seg på, nærmest som en sosialdemokratiets protese. Det er en dypt eksistensiell opplevelse å måtte overgi seg til systemet, i håp om et barn, eller en redning – på fremragende vis viser Bildøens roman fram et slikt møte, i sin mest brutale og utslettende form.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 8. desember 2018
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.
Lørdag 1. desember 2018
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.