Klassekampen.no
Fredag 9. november 2018
LANG KAMP: Norge var seint ute med å få kvinnelige leger, mye fordi mannlige leger mente dette var utenfor kvinners naturlige felt. Her er Louise Isachsen assistentlege hos gynekologen Emil Rode mellom 1908 og 1912. Først i 1887 fikk første kvinne plass på medisinstudiet.FOTO: CAROLINE COLDITZ/PRIVAT EIE/FRA BOKA
MEDISIN
Legekampen
STERKESTE LEGEN PÅ TOTEN: Marie Kjølseth. FOTO: FRA BOKA
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Mens norske kvinner kjempet for å komme inn på medisinstudiet, mente deres framtidige forelesere at det ville skade deres kvinnelighet.

Søker du etter Marie Kjølseth på internett, kommer det svært få treff. Det er ikke mange som vet hvem den vevre kvinnen fra Toten var, men Kjølseth var på mange måter med på å forme det moderne Norge.?

– At du kan google Marie Kjølseth i dag, og nesten ikke finne spor, er ikke til å tro om en kvinne som på flere vis har preget norsk historie, sier forfatter og lege Cecilie Arentz-Hansen.

I bokverket «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed» med undertittelen?«Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i» dykker Arentz-Hansen ned i en av norgeshistoriens viktigste fri­gjøringskamper –?nemlig kvinners hardt tilkjempete rett til å bli lege.?

Kravet om kvinnelige leger var et sentralt kvinnesakskrav fra starten av 1880-tallet. Det handlet om at kvinner som ikke turde oppsøke lege på grunn av skamfølelse eller sjenanse, kunne få gå til en lege av samme kjønn. Boka gir en detaljrik beskrivelse av livene til legepionerer som Marie Holst, Louise Qvam, Louise Ramm og Marie Spångberg.?

–?Dette er historien om 19 visjonære, uredde, samfunnsbevisste kvinner som alle hadde en sterk dedikasjon til kvinnesaken, men viktigst for alle var målet om at hele befolkningen skulle få et likt og fullverdig legetilbud, sier Arentz-Hansen.?

Fakta:

• Norge fikk sin første lege i 1603, noe som markerer starten på det offentlige helse­vesenet i Norge.

• Først nesten 300 år seinere fikk kvinner tre inn i legeyrket.

• I 1887 fikk den første kvinnen i Norge plass på medisinstudiet.?

• Marie Spångberg ble Norges første kvinnelige lege da hun avla medisineksamen i 1893.

Første kvinnelige forsker

Marie Kjølseth (1871–1923) flyttet allerede som tolvåring til Hamar for å gå på middelskolen, tilsvarende dagens ungdomsskole. Med støtte fra foreldrene reiste hun videre mot Christiania og tok artium for så å søke seg inn på legestudiene. Hun og den eldre søsteren Asta var de første kvinnene fra Toten som tok høyere utdanning.?

– Jeg har stor respekt for alle kvinnene jeg har skrevet om, men historien til Kjølseth er ekstra sterk. Hun var så liten og tynn at hun ble frarådet å søke seg til legeyrket. Folk antok at hun ikke hadde krefter nok i den lille kroppen.

Men krefter hadde hun absolutt. Marie Kjølseth tok spesialisering og ble en av Norges første kvinnelige gynekologer. Hun var også den første kvinnen som publiserte medisinsk forskning i Norge. «Undersøgelser over deflorationens anatomiske tegn» ble publisert i Norsk magazin for lægevidenskaben i 1905. Artikkelen vant prestisjetunge Voss legat for beste norske rettsmedisinske arbeid det året. En bragd hun gjentok i 1914. Hun ble også første kvinne til å motta Skjelderups gullmedalje for et medisinsk akademisk arbeid.?

–?På mange måter forener Marie Kjølseth de ulike temaene som sto på spill i samtida. Hun hadde et enormt engasjement både som gynekolog, forsker, underviser og foredrags­holder om kvinnehelse og som kvinnesaksforkjemper og stemmerettsaktivist. Samtidig kom ikke engasjementet hennes fra en brus­hodet idealisme, men var heller fundert i en tydelig realisme, forteller Arentz-Hansen.

Treigest i Norden

Den kanskje mest oppsiktsvekkende, eventuelt harmdirrende, delen av historien om kvinners kamp for å bli leger, blir tydelig når motstanderne kommer til ordet. Norge var relativt seint ute sammenliknet med andre nordiske land. Og kampen ble ikke vunnet uten motstand.?

Da stortingsmann Livius Smitt fra Florø fremmet sak om kvinnelige leger i februar 1881, påpekte juristen at kvinnefrigjøringen var av tidas viktigste frigjøringskamper. Et enstemmig Storting ønsket at saken straks skulle utredes, men det medisinske fakultetet – som var spurt til råds – mente forholdene i andre land måtte undersøkes først.?

Dagbladet skrev syrlig om beslutningen «Denne Omhyggelighed i Behandlingen er selvfølgelig særdeles god; men den skulde synes noget unødig i dette Tilfælde. Enhver, som har læst om ikke mere end et Ugeblad, ved, at Kvinder praktiserer som Læger i de fleste oplyste Lande».?

Mens kvinner i Norge ennå ikke kunne ta studieforberedende artium, hadde kvinner ved universitetene i Sveits kunnet studere siden tidlig på 1860-tallet. I Sverige hadde kvinner studert medisin i elleve år allerede. I Danmark siden 1874.

– Stortingsrepresentanter på begge sider av politikken hadde stor sympati for kravet om kvinnelige leger. Ønsket om å utrede saken viser jo nettopp det. Veldig mange kjente historier om kvinner som på grunn av skamfølelse ikke turte å gå til legen før det var for seint. Politikerne så dette, men tregheten satt i embetsverket og ved universitetet.?

–?Det var få mennesker som fikk veldig mye makt over slike beslutninger. Universitetsmiljøet var lite, og enkelte professorers personlige syn kunne farge hele akademia, forteller Arentz-Hansen.

Menn som hater kvinnelige leger En av disse var Ferdinand Lochmann ved medisinsk fakultet på Universitetet i Christiania. Han ble også en av de største bremse­klossene mot kvinnelige leger.?

–?Lochmann var en spesiell personlighet. Han kjempet mot s­ekulariseringen av universitetet og godtok kun ansatte med kristen tro. Han var derfor blant annet imot ansettelsen av historikeren Ernst Sars på grunn av hans opptatthet av darwinismen og fordi Lochmann betvilte Sars’ kristne tro, sier Arentz-Hansen.

Generelt var universitetet også en konservativ institusjon og ikke en driver av utvikling og endring. Det kommer også fram i hørings­erklæringen fra Lochmann og det medisinske fakultet. Der slo de blant annet fast at kvinner som fordypet seg «i disse Aandslivets Felter, der ligesom af Naturen ikke ere anviste dem, tabe deres Kvindelighed, at deres Intelligents udvikles paa Bekostning af deres Gemytsliv, saa at man ofte faar det Indtryk, at der ved Kvinder af denne Art er noget Abnormt, der ikke tillader nogen Tvivl om, at Kvinden her er udenfor sit naturlige Felt».?

Også viktige i dag

Men medisinerne tapte til slutt. Tida arbeidet for kvinnesaken, og politikere sto opp mot professorer og embetsmenn. I 1884 ble et nytt lovforslag fremmet, og allerede i 1887 fikk universitetet den første kvinnen på medisinstudiet.?

Begavete Marie Spångberg var datter av teaterfrisør Helene Spångberg og fikk støtte fra brødrene sine i Amerika til utdannelsen. Arentz-Hansen ser for seg hvordan morens øyne blir blanke når datteren på ett år tok en strålende artium og ville begynne å studere medisin: «Uansett hva som skjedde nå, hadde datteren gjennom knallhard innsats hevet seg opp til en elite; hun ville få nye muligheter og et annet liv. For ikke lenge siden var hun et lite barn, nå var hun blant en håndfull kvinner – de aller første – som kunne kalle seg studenter i Norge».

Kvinnene utmerket seg som gode studenter, men i legeyrket måtte de igjen kjempe hardt for å få stillinger. Mange ga opp og reiste utenlands, tok spesialisering og opprettet egne praksiser. Gjennom sitt arbeid forandret de likevel Norge for alltid. Mange tok også andre roller og brukte tida på foredrag, forskning og aktivisme i og utenfor legefaget.

– De tok tak i viktige helsespørsmål og så samfunnet på en ny måte enn sine mannlige kollegaer hadde gjort. Ubetalt og på reint engasjement kjempet de for både opplysning og bedre helsetilbud.

Kvinnene reiste landet rundt og holdt foredrag. De dekket et umettelig behov for informasjon om helse, og ofte var store lokaler for små. Blant annet var arbeidet mot tuberkulose og for etablering av fødestuer sentralt.?

– Hvorfor er historien om denne kampen viktig i dag??

–?Først og fremst er fortellingen om disse kvinnene egnet til å gjøre oss stolte. Du får enorm respekt for disse kvinnene som sto i de kampene de gjorde, sier Arentz-Hansen.

Å bli bevisst denne kampen handler også om å spørre hvordan dette er i dag, påpeker forfatteren:

–?Mye er selvfølgelig mye bedre, men fortsatt er det kun hver femte professor i medisin som er kvinne. Det skyldes flere ting enn bare etterslep. Historien må forstås på nytt og på nytt. Disse kvinnene var kjente i sin samtid, men er i dag stort sett glemt. Deres uredde kamp må huskes på nytt.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.58