Klassekampen.no
Fredag 9. november 2018
KAMPKVINNEN: Nora Sveaas har kjempet for flyktninger, torturofte og mennesker som er utsatt for overgrep i over 40 år. For dette arbeidet kan hun sette to nye priser på kaminen i år: Akademikerprisen og Universitetet i Oslos menneskerettighetspris.
MENNESKERETTIGHETER
På de svakes side
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Nora Sveaass har viet hele yrkeslivet sitt til å kjempe for m­enneskerettigheter. Kampen fortsetter når hun snart blir pensjonist. Men kanskje blir det også tid til en g­rønnsakshage.

Mens Nora Sveaass går for å hente kaffe, er det lett å la øynene hvile på de mange instrumentene, fargerike teppene og bildene som finnes i leiligheten hennes i Oslo. Hos den 68 år gamle psykologen ligger det mengder bøker og pamfletter, og på flere av dem står hennes eget navn. Det er svært tydelig at det bor noen med en omfattende yrkes­karriere her.

Et år før hun pensjonerer seg, står det en ny pris på kaminen, Akademikerprisen 2018. I desember vil enda en stå ved siden av, for da blir Sveaass tildelt Universitetet i Oslos menneskerettighetspris. Begge prisene får hun for å ha viet sin 40 år lange karriere til flyktninger, tortur­ofre og mennesker som er utsatt for ulike former for overgrep.

– Det er noe med at jeg får priser for dette mens kollegaene mine andre steder i verden risikerer livet for det samme. Det blir jeg på gråten av, sier hun mens hun heller i kaffen.

Fakta:

NORA SVEAASS

Alder: 68 år.

Sivilstatus: Gift i 37 år. En sønn, to bonusbarn, fire bonusbarnebarn og et bonusoldebarn.

Yrke: Psykolog og professor.

Hvor er du i livet? Jeg tror jeg er midt i veldig mange ting. Alt som skjer rundt meg nå, gjør at jeg må reflektere litt rundt hva jeg har gjort og hvor jeg har vært, og litt om hva jeg har lyst til å gjøre videre. Jeg vil prøve å benytte det at jeg får litt mer tid til å gjøre helt andre ting. Dyrke grønnsaker, for eksempel.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg tror jeg vil gå til bøker jeg leste da jeg var yngre, som allerede da fikk meg til å ville bli psykolog. Jeg var kjempeopptatt av Viktor Frankls «Kjempende livstro». Og «Veien jeg måtte gå» av Kristian Schjelderup. Jeg kjenner noen ganger at jeg også har «vandret noen veier».

Hva er ditt favorittfilm?

– Den italienske filmen «Villa Paradiso». Den har jeg sett flere ganger, og jeg synes den er helt utrolig. Og la meg nevne Poirot også, Poirot liker jeg godt.

Hvilken musikk hører du på?

– Jeg er veldig glad i de klassiske r­omantikerne som Anton Bruckner og Johannes Brahms. Mer og mer hører jeg på opera. Og så er jeg veldig glad i latinamerikansk musikk, med særlige yndlinger som Elis Regina, Mercedes Sosa og Maria Dolores Pradera.

Et tidlig møte med urettferdighet

Sveaass ble tidlig politisk bevisst. Hun bodde mesteparten av årene fram til hun var 18 år i Brasil, der faren jobbet med samarbeid mellom Norge og Brasil. Hun minnes at hun fort ble oppmerksom på den sosiale ulikheten i landet. Hun fulgte med på det politiske så godt hun kunne, og var i Brasil både under det første og det andre militærkuppet der, ­i 1964 og i 1968.

– Jeg gikk på en internasjonal skole med en del velstående familier. Samtidig var det mye elendighet i gatene. Så det begynte å oppta meg som ung, å se familier som hadde det dårlig.

Reisen til og fra Brasil var en opplevelse i seg selv. Det var for dyrt å fly noen andre enn faren til og fra landet, så resten av familien måtte ta båt. Det tok fra tre til fire uker.

– Det var ingen cruisebåt, men en lastebåt. Jeg husker det som en av de fineste opplevelsene fra barn­dommen min, å være om bord på båten som stoppet og losset kaffe og bananer. Det var fantastisk liv og røre, forteller hun.

Senere ble det mer vanlig å fly. Sveaass dro til Norge og ble der. For hun skulle begynne på psykologi­studier. Det var aldri noen tvil om at det var det hun skulle gjøre, hun ville jobbe med mennesker.

Flyktningenes psykolog

Det er ikke nødvendigvis lett å følge med i svingene når Sveaass skal oppsummere en 40 år lang karriere som kliniker, behandler, forsker og underviser. Men det blir tydelig at det er en rød tråd gjennom hele karrieren: kampen for menneske­rettigheter.

– Jeg har alltid vært politisk aktiv og var blant annet med i mye solidaritetsarbeid i studietida og etterpå. Men jeg har først og fremst alltid vært interessert i folk.

– Hvorfor gikk du ikke til stats­vitenskap eller politikk for å jobbe med disse temaene?

– Psykologien kan beskrive og forklare hva de psykiske konsekvensene av menneskerettighetsbrudd kan være for et menneske. Det er ofte slik at hendelser som ikke ved første øyekast virker så forferdelige, kan være veldig dramatiske for den psykiske helsa, sier Sveaass.

I 1975 var hun ferdig utdannet psykolog. Hun jobbet med barn og unge, både i skolen og i helsevesenet, men hennes dragning mot å jobbe med flyktninger fulgte hele tida med.

I 1986 etablerte Psykososialt senter for flyktninger seg, en spesialklinikk for flyktninger med alvorlige psykiske lidelser. Det var der Sveaass fant feltet hun skulle bli i.

– Vi jobbet sent og tidlig. Jeg tror ingen av oss var gode til å telle timer. Det var virkelig en tanke om at «nå må folk skjønne at de må gjøre noe». Det synes jeg vi hadde fått godt fram, og vi møtte mange som trengte vår bistand, fram til senteret ble lagt ned i 2003.

Politikerne ønsket at flyktning­arbeidet skulle inn i det ordinære helsevesenet, noe Sveaass i utgangspunktet støttet.

– Men for å få det til, må man ha noen med spesialkompetanse. Du må ha et sted som spesialiserer seg og over tid kan behandle flyktninger som ikke får bistand andre steder.

Veien tilbake fra tortur

Noe av det Sveaass har jobbet mest med, er behandling av mennesker som har vært utsatt for tortur og overgrep. Hun kan skilte med en rekke verv som strekker seg fra torturkomiteer i FN til diverse menneskerettighetsprosjekter og -utvalg i Norge.

Med seg fra arbeidet har hun mange historier om mennesker som kommer til Norge med voldsomme traumer.

– Jeg kan ha jobbet med folk i ganske lang tid uten at samtalene blir detaljrike, og så kan de plutselig si: «Jeg tror jeg må beskrive noe som skjedde med meg.» Dette kan ta lang tid før det kommer, fordi det opp­leves så skamfullt og smertefullt, sier hun.

Ofte er det viktigste for en pasient å prøve å gjenopprette livet. Noen kommer til Norge og er helt fast­frosset av frykten de sitter med etter traumatiske opplevelser.

Behovet for bedre behandling

Tortur etterlater ofte varige skader, forteller Sveaass. Det krever tverrfaglig samarbeid mellom leger, fysioterapeuter og andre i helse­vesenet for å hjelpe ofre for overgrep med å få livet og helsa tilbake.

– Jeg har mast på norske myndigheter siden tidlig på 1990-tallet om å få til et bredere rehabiliteringstilbud. Et helt team kreves for å behandle torturofre, og det er det vi mangler i Norge, selv i dag.

Til tross for at fagpersoner er enige om at tidlig identifisering av traumer og problemer er viktig, ser Sveaass en holdning av at «vi ser det litt an» når det er snakk om flyktninger.

– Vi har en plikt til å identifisere sårbare asylsøkere. Det er umulig å screene alle for alt, men vi må kunne sjekke tidlig og følge opp de som trenger det.

Behovet for å bryte av

Å virkelig se konsekvensene menneskerettighetsbrudd får, gjør noe med en. Sveaass har blitt følsom for vold, klarer ikke å se voldelige filmer som underholdning. Hun vil ikke være et passivt vitne til volden mennesker gjennomgår, men vil kunne sitte med dem i et rom og ha en dialog.

– Jeg må jo lese og høre om mange smertefulle erfaringer. Men det er alltid annerledes å kunne snakke med folk direkte, høre historiene fra mennesker som tross alt har overlevd. Da har jeg også muligheten til å snakke om noe annet, få fram andre sider av livet deres.

Men hva tenker hun om begrepet «sekundærtraumatisering», at også de som jobber direkte med vold og traumer kan få belastningsskader?

– Klart det kjennes hvis du er i elendigheten hele tida. Man må bryte av, snakke om andre ting. Det er viktig å søke seg til fellesskapet av kollegaer framfor å kompensere med å jobbe 22 timer i døgnet eller sette seg på en bar og drikke, sier Sveeass.

For henne har privilegiet først og fremst ligget i å jobbe variert, og å ha kollegaer som hun kan snakke med.

– Hadde jeg sittet på en klinikk og utelukkende møtt sterkt traumatiserte mennesker fra morgen til kveld hver dag uten å gjøre andre ting, hadde det tatt hardt på.

Den vanlige samtalen

Til daglig er Sveaass fullt engasjert i undervisning og veiledning som professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

– Arbeid med studenter er utrolig spennende, og mange er interessert i temaer som fluktmigrasjon og menneskerettigheter. Det er også stor interesse for traumepsykologi.

Sveaass forteller at det å få disse to prisene, som knytter det konkrete menneskerettighetsarbeidet til universitetsarbeid, er en viktig bekreftelse på at fagområdet har en sentral plass i akademia.

Hun snakker ofte med studentene på om hvor viktig det er å skille mellom en profesjonell og en vanlig samtale. Sveaass legger hodet litt på skakke og plasserer hånda under haka. Og det skjer en forandring i rommet, som om intervjuet plutselig har flyttet seg til et terapirom.

– Folk som alltid sitter sånn her og stiller psykologiske spørsmål i samtale med andre, tror jeg får det litt tøft, sier hun.

– Og det er ikke helt rettferdig overfor dem vi snakker med heller.

Men en ting som er viktig å ta med seg fra jobben, er en grunnleggende respekt for andre mennesker.

– Verdisystemet vårt er ikke forbeholdt jobben. Du skal ha en etisk holdning hele døgnet, også når du ikke får betalt for det.

Grønnsaksdyrkingen kaller

Det vil likevel bli litt roligere tider for professoren framover, med trykk på «litt». Neste års pensjonering betyr at hun ikke lenger vil undervise på Universitetet i Oslo, men med fire nye år i FNs torturkomité, gir hun ikke slipp på den daglige kampen for menneskerettigheter. Men grønnsakshagen hun ønsker seg, kan nå endelig bli en realitet. Hun vil være mer i Modum, der hun også bor. Der skal hun tilbringe tid med mannen, barna, og barnebarna. Til og med et lite bonusoldebarn har det blitt.

– Å ha litt pusterom når det er mye som er så dramatisk, det er viktig.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.58