Klassekampen.no
Torsdag 8. november 2018
Størrelsen er ikke alt
MEN HVORDAN FUNKER DEN? Vi har lært mye om menneskehjernen siden denne tegningen ble laget i 1894/1895. Men forsatt er det mye som vi ikke forstår, og som vi derfor sliter med å etterlikne. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS
Det er ikke bare den store hjernebarken som gjør menneskehjernen unik.

HJERNE­FORSKNING

Vi sier gjerne at menneskehjernen er universets mest komplekse struktur. Men faktum er at vi har hatt et for enkelt bilde av menneskehjernen. Vi har trodd at det er størrelsen, spesielt størrelsen på hjernebarken, som har gjort hjernen vår unik, og gitt oss dramatisk større tenkeevne enn andre pattedyr. Men i det siste har forskere oppdaget at det også er noe med de enkelte bestanddelene i hjernen som gjør oss annerledes. Ikke minst har man oppdaget at nevronene, hjernecellene, er mer avanserte enn vi har trodd, og at hvert enkelt nevron i seg selv er en liten «datamaskin». Når vi sammenholder dette med det faktum at hver hjernecelle har koblinger til kanskje tusener av andre hjerneceller, begynner vi å ane en nærmest uendelig kompleksitet.

Kompleks

Denne kompleksiteten gjør at vi må se på noen forhold med nye øyne, som hvordan vi skiller oss fra andre dyr som vi til nå har ment vi har hatt mye til felles med. Så mye til felles at vi har ment vi kan teste ut nevrologiske medisiner på mus og rotter. Overflatisk sett kan nemlig våre hjerner likne på hverandre. Men hvordan et medikament virker på en musehjerne, sier ikke nødvendigvis så mye om hvordan den virker på en menneskehjerne.

En annen sammenlikning som kan bli mer problematisk nå, er hvorvidt andre dyr har noe som kan likne vår form for bevissthet. Særlig fordi vi ikke vet hvordan bevissthet genereres, hvilke mekanismer i hjernen som gjør at vi ha subjektive følelser, er det vanskelig å si om andre dyr (og hvilke) kan føle noe på samme måte som vi kan. Uansett hva enkelte hundeeiere måtte mene å «se» i sine kjæledyrs øyne.

Vi forstår lite

De nye innsiktene om menneskehjernen betyr også at de prosjektene der man prøver å etterlikne menneskehjernen med datateknologi, blir mye vanskeligere, og mer illusoriske. For hvordan kan man etterlikne noe man egentlig ikke forstår? Kunstige nevrale nettverk opererer med «nevroner» som er så enkle at de knapt kan kalles karikaturer av menneskelige nevroner.

Det siste nye om det unike ved menneskehjernen er det hjerneforskere ved MIT som kan fortelle om, i en artikkel i Cell. Ved å studere menneskelig hjernevev har de funnet at dendrittene, trådene som henter inn informasjon i form av elektriske signaler fra andre celler (gjerne tusener), har egenskaper hos mennesker som de ikke har hos for eksempel rotter.

Grunnen er antakelig at de er så mye lengre hos menneskene, fordi hjernebarken er mye tykkere hos oss. Ikke bare har vi større hjerne, men hos oss utgjør hjernebarken hele 75 prosent, mot bare 30 prosent hos rotter. Det gjør at hjernebarken er tre ganger tykkere hos oss, mens strukturen er mye den samme. Det betyr at dendrittene hos oss er mye lengre, fordi de skal rekke over like mange lag med hjernebark.

Hver celle en datamaskin

Det at våre dendritter er så mye lengre, har gjort noe med fysiologien, slik at dendrittene er delt opp i flere «seksjoner». Ifølge MIT’s Mark Harnett gjør dette at dendrittene kan fungere som en slags «transistorer», noe som gir de enkelte nevronene muligheter til å bedrive databehandling på egen hånd.

Dermed er det ikke bare slik at hjernens mange celler til sammen danner en biologisk «datamaskin». Hver enkelt av hjernens milliarder med celler – ihvertfall mange av dem – er også en liten datamaskin. Noe som gjør menneskehjernen mye mer kompleks enn vi så langt har hatt fantasi til å forestille oss. Og som gjør at drømmene forskere måtte ha om å kunne kopiere eller «laste ned» menneskehjerner nå virker utopiske.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.56