Klassekampen.no
Mandag 5. november 2018
Brasil: Den visjonære popartisten Caetano Veloso ble landsforvist av sekstitallets militærdiktatur. Nå er han kampklar igjen.
Kontrovers og refreng
CAETANO VELOSO 1972: Nylig hjemvendt fra eksil, og etter at litt av den karakteristiske «usømmelige» hårmanken militærregimet tvangsklippet av ham under fengselsoppholdet i 1969 har fått vokse tilbake. FOTO: BETTMANN ARCHIVE
CAETANO VELOSO 2018: Stoldansende under en konsert i São Paulo i mai, en måneds tid før Musikkmagasinet så ham opptre på samme turne i Frankrike i juli. FOTO: MAURICIO SANTANA/GETTY IMAGES
For femti år siden sto Tropicália-bevegelsen i steil opposisjon til både høyre og venstre, med luftige visjoner om et Brasil vestenfor vesten. I dag står frontfigur Caetano Veloso side om side med opposisjonen mot landets nyvalgte president Bolsonaro.

TROPICáLIA 2018

Mandag morgen, 29. oktober. Brasil våkner opp til en ny virkelighet, et mareritt i våken tilstand, vil mange si. Men i Norge våkner vi opp til nok en nyhetsmorgen, med dystert bud av en type vi har begynt å venne oss til de siste årene. Eller som det ble sagt på NRKs Nyhetsmorgen, for dem som startet dagen med å slå på radioen i halvåttedraget:

– Denne typen Bolsonaro, som fremstår som våpenglad og kontroversiell med sine uttalelser om homofile og så videre … politisk sett virker han ikke så kontroversiell?

Ordene kom fra studiovert Birger Kolsrud Jåsund, i et løst og ledig forsøk på å få en kjapp oppsummering av hva som egentlig hadde skjedd i løpet av søndagen, ut av studiogjest og Brasil-viter Torkjell Leira. En slags «Brasil for nybegynnere» på morgenkvisten. Men, som det het i en av de sterkeste tekstene som sto å lese i internasjonal presse om situasjonen i Brasil i uken som ledet opp til skjebnevalget: «Brasil er ikke for nybegynnere.»

Ordene kom i sitert form, og tilhører opprinnelig Antonio Carlos Jobim. Han som skrev om jenta fra Ipanema, og et utall andre sanger som i sonisk form har definert Brasil for oss nybegynnere og utenforstående. Mannen som siterer Jobim er derimot det man kan kalle en høyst innforstått veteran, når det kommer til lyden av Brasil. For det var låtskriveren og sangeren Caetano Veloso som 24. oktober publiserte en ekstraordinær kronikk i New York Times, med overskriften «Dark times are coming for my country». Og nei, at en liberal, venstrevridd sangstjerne begår velmenende kronikk i mainstream-pressen for å advare mot høyrepopulistiske demagoger, er langt fra noen ekstraordinær hendelse i seg selv. Men vi snakker her om en fyr som i den eksepsjonelle startgropen av sin over femti år lange karriere var hatet både av landets populistiske venstreside og av selvutnevnte tradisjonsbærere innen populærmusikken i kjølvannet av bossa novaen, der Veloso og hans ruralt dekadente Tropicália-gjeng gikk til frontalangrep på det de oppfattet som en regjerende vulgær form for nasjonalisme (estetisk og ideologisk), med elektriske rockegitarer i ryggen og ustelte protohippie-frisyrer.

Fakta:

TROPICÁlia

• Bevegelse grunnlagt i Brasil rundt 1967 av musikerne Caetano Veloso og Gilberto Gil,

• Aktiv omtrent fra Gilberto Gil og Caetano Velosos to selvtitulerte album av 1967, med det kollektive albumet «Tropicália» som en slags kulminasjon i 1968. Døde ut i etterdønningene av at Gil og Veloso ble fengslet og sendt i eksil av det daværende militærregimet i 1969.

• I årene siden har Caetano Veloso blitt en av verdens mest populære portugisisk-språklige plateartister. Karrieren fikk et merkbart europeisk oppsving da han medvirket i Pedro Almodovars film «Snakk til henne» i 2002, der han sang den meksikanske sangen «Cucurrucucú paloma». Veloso opptrådte under årets Melodi Grand Prix i Lisboa, og var nylig aktuell med en engelskspråklig kronikk i New York Times. Der advarte han i sterke ordelag mot presidentkandidat Jair Bolsonaro, som vant valget i Brasil forrige helg.

At en mann som dette innleder en kronikk som også fungerer som et forsvarsskrift og kamprop for landets nåværende (populistiske) venstreside, med et sitat av bossa nova-gudfaren Antonio Carlos Jobim, er reelt ekstraordinært. Det ligger noe av en skjebnens ironi over det hele. På den annen side ble Caetano Veloso og Gilberto Gil, Tropicaliá-bevegelsens ubestridte frontfigurer, motstandssymboler for en mer eller mindre samlet venstreside allerede i kjølvannet av at de i 1969 ble arrestert og holdt fengslet i to drøye måneder uten lov og dom, for deretter å bli sendt i eksil til Europa av general Costa e Silvas militærregime. Og Gilberto Gil ble endog kulturminister under president Lula i 2003, etter venstresidevalgbølgen som nå er skyllet så skjebnesvangert tilbake.

Så hva mener man med et ord som «kontroversiell»? Blir det en form for falsk balanse, som unngår å gå inn på hva de respektive sidene i et splittet samfunn som Brasil faktisk står for? Enten man bruker det på en politiker som Bolsonaro og uttalelsene hans, eller en kunstner som Caetano Veloso? For Caetano har også blitt betegnet som «kontroversiell». Senest under årets Melodi Grand Prix-finale, av alle tenkelige anledninger. For jo, der sto Caetano Veloso i beste paneuropeiske sendetid, og fremførte fjorårets vinnermelodi «Amar Pelos Dois» sammen med 2017-vinner Salvador Sobral, direkte fra Lisboa. Veloso har tross alt, i årene siden Tropicália, blitt en av den portugisisk-språklige verdens største artister. Kanskje den aller største, om man også tar popularitet utenfor egen språkkrets i betraktning.

Det var vel derfor mange britiske musikkelskere satt cideren i halsen foran TV-en den lørdagen i mai, idet BBCs faste løs-i-snippen-kommentator Graham Norton introduserte den celebre duettgjesten som den «kontroversielle sangeren» Caetano Veloso. Med en aldri så liten såkalt Twitter-storm som resultat.

For hva er «kontroversen» rundt Veloso? I essens: at han ble landsforvist av et fascistisk militærregime. Og hva er «kontroversen» rundt Bolsonaro? I essens: den tidligere uttalte støtten til det samme regimet, og eufemismer og hundefløyting under årets valgkamp, om å utslette eller landsforvise opposisjonen. Som Caetano Veloso peker på i sin kronikk i New York Times – dette har Brasil levd gjennom før, og dette har han selv i aller høyeste grad gjennomlevd. Og lydene fra nabocellene de dagene i 1969, skrikene av unge, mindre privilegerte medfanger som regimet i motsetning til de to profilerte popsangerne Veloso og Gil, bare kunne la «forsvinne» uten at noen brydde seg om det, enten de var politiske fanger eller «bare» fattige kriminelle ... i New York Times skriver Veloso om hvordan dette er lyder som aldri har forlatt ham.

At det er nettopp «kontroversielle» uttalelser om homofile, konkret, som ble omtalt av NRKs Nyhetsmorgen er også verdt å stoppe opp ved. «Kontroversielt» er her brukt om synspunkter som at homofili fortjener å møtes med fysisk avstraffelse på gata eller i hjemmet, eller om man som Bolsonaro heller ønsker at ens egen sønn skal dø i en trafikkulykke enn å komme ut som homofil. Den tiltredende presidenten har ellers agitert for at også andre typer minoriteter, som afrobrasilianere eller urbefolkning, skal få reversert rettigheter som langsomt er vunnet etter hundreårs kamp radikalt. Er dette bare nok et vrengebilde av «venstresidens splittende identitetspolitikk», slik det med jevne mellomrom blir hevdet om den globale ytre høyre-populismens eksplosive vekst og valgseire?

I det tilspissede ordskiftet om identitet mener mange at det er essensielt å gi stemmerom til de som det angår på direkte vis. Og Caetano Veloso er en av dem som i kraft av sin identitet hele sitt liv har vært definert som nettopp en av «dem», ikke det homogene «oss» som nasjonalistiske demagoger (uavhengig av venstre/høyre-akse) bygger opp om. Verken helt svart eller helt hvit, helt streit eller helt skeiv. I selvbiografien med den engelske tittelen «Tropical Truth» fra 2002 beskriver Veloso hvordan svært tidlig bevissthet rundt sosiale normer og de hyklerske responsene på «annerledeshet», under oppveksten i den mellomstore byen Santo Amaro i provinsen Bahia, har formet hele hans verdensanskuelse. Formet av en kultur hvor machobøller fritt og åpent kunne påtvinge seg seksuelle tjenester fra andre, svakere menn, men fortsatt være akseptert i gjengen på baren på hjørnet som banket opp småbyhomoer og femigutter. Formet av den underforståtte viten om at man i en såkalt smeltedigelkultur aldri engang kunne vurdere seriøse romantiske relasjoner med jentene som hadde markant mørkere avskygning i hud og krøller.

Etterkrigstidens Bahia var, slik Caetano Velosos skildrer det, preget av en så ekstrem og så synlig økonomisk ulikhet, gjennom hele samfunnsstrukturen, at selve grunnståstedet på venstresida, i kampen for radikal sosial utjevning, ikke var noe noen fornuftige mennesker i omgivelsene hans noensinne tvilte på. Allikevel fremstår rettighetskampen knyttet til kjønn, sex og seksualitet som så grunnleggende for Velosos definisjon av «frigjøring» at han av prinsipp nekter å definere seg selv som heteroseksuell, selv etter et liv dominert av to langvarige, monogame heteroseksuelle samliv. Og så klart dette gjør Caetano Veloso til en «kontroversiell» sanger, også i 2018. Ja, kanskje særlig under de mørke politiske stormskyer og bølger verden opplever i dag. Ta bare en titt på det ikke-modererte kommentarfeltet på den offisielle Facebook-siden til Veloso, i dagene etter New York Times-kronikken og den påfølgende valgseieren.

Det hagler med skjellsord, om du trykker på «oversett»-knappen fra portugisisk. Om korrupte kommunister og virkelighetsfjerne sangere som burde pelle seg ut av landet. Dette bør nok også leses i lys av nyhetsmeldinger om hvordan det i lukkede grupper for Bolsonaro-tilhengere i dagene etter valget har sirkulert lister over offentlige personer, med Caetano Veloso behørig nevnt som en av over 700 kjendiser og kunstnere fra alle felt som i Bolsonaros nye Brasil skal «boikottes» – og underforstått også konfronteres, på sosiale medier eller på gatene. Slik Velosos venn, Capoiera-mesteren Moa do Katendê, ble konfrontert og stukket i hjel av en Bolsonaro-tilhenger i hjemstaten Bahia 7. oktober, under opptakten til valget. Dette dødelige eksempelet på politisk vold er også skildret i New York Times-kronikken. Men like fullt, klar over de mulige konsekvensene, konkluderer Veloso med at han aldri har ønsket å bo noe annet sted enn i Brasil, heller ikke i dagens situasjon. At han tvert om vil at hans musikk og nærvær skal bli en «permanent motstand», mot hvilke som helst anti-demokratiske konsekvenser Bolsonaros styre vil få. Det er sterk lesning, fra en stemme verdt å lytte på også i politisk sammenheng. Nesten like mye som på en scene, men bare nesten. Det er tross alt musikk det handler om her, også.

Og det var musikken som ledet meg til et gammelt romersk amfiteater i Lyons gamleby sommeren som var. I skråningen, i solnedgangen der sto Caetano Veloso på scenen med sine sønner Moreno, Zeco og Tom den 5. juli. Jeg var der først og fremst for musikken. Men i bakhodet lå også en løs idé om å gjøre noen observasjoner til en mulig artikkel i anledning Tropicália-bevegelsen og 1968-jubileet, særlig når ferieplaner også gjorde det mulig å se Gilberto Gil spille rett utenfor samme by bare dager senere, i en separat anledning. Uten at det så vidt jeg registrerte ble noen store Tropicália-artikler i franske aviser av den grunn (de var vel opptatt med eget 68-jubileum), eller for den saks skyld i Musikkmagasinet – ikke før valgkampen og seieren til Bolsonaro gjorde Veloso og Tropicália skummelt dagsaktuelt igjen de siste ukene.

Men slike tanker fremsto fjerne den sommerkvelden, måneder før en omstridt rettsprosess mot Lula de Silva snudde opp ned på valgkamp og hele det politiske livet i Brasil. Uten at man skal hevde å sitte på noen inngående kunnskap om den kompliserte politiske situasjonen i den kompliserte nasjonen Brasil. Og uten inngående kjennskap til låtmaterialet denne kvelden, eller noen som helst språklig forutsetning til å forstå selve teksten, var konserten fremfor alt et møte med selve stemmen til Caetano Veloso, for det aller meste intimt og neddempet akustisk presentert i samspill med sønnene, på akustiske gitarer, el-piano og enkle perkusjonsinstrumenter.

Med ett markant og merkverdig unntak, møtt med både synlig neserynk og ivrig spontandans i publikum: de maskinelle trommene og Baile Funk-rytmene på låten «Alexandrino». Et påfallende, sjarmerende åpenbart forsøk på å bygge en bro, på tvers av generasjoner (der yngstesønn Tom ivrig reiste seg opp fra stolen for kunstferdige dansetrinn barføtt på scenegulvet). Men også på tvers av sjangerskiller og ikke minst samfunnsskiller i det moderne Brasil. Der baile-festene i favelaene, hvor den distinkt basstunge brasilianske dansemusikk-sjangeren oppsto i løpet av nittitallet, i lengre tid har vært forsøkt kriminalisert via ulike metoder. I løpet av det siste året endog med militær innsats i Rio de Janeiro, der myndighetene satte inn hæren for å opprettholde sosial orden alt fra vinteren som var. Og det er ingen tvil om at Veloso gjennom «Alexandrino» stiller seg utvetydig på de unge dansendes side.

Etter valget forrige uke leste jeg meg gjennom «Tropical Truth» mens jeg nilyttet til Caetano Velosos musikk fra perioden boka omhandler (fra Tropicália-bevegelsens opprinnelse rundt 1967, til han vendte tilbake fra eksil i 1972). Samtidig vendte inntrykk fra kvelden i Lyon tilbake, fremfor alt nettopp dansen. Å se 75-årige Veloso bevege seg, danse sittende i stolen på scenen, eller de to gangene han reiste seg for prøvende, men fortsatt ekstremt karakteristiske dansetrinn, til publikums høylytte jubel. Det fikk meg, også der og da, til å tenke på hvor tydelig rytmen er til stede i musikken hans, selv når han synger de neddempede, mer konvensjonelle balladene som har gjort ham folkekjær over hele verden i årene som har gått siden den radikale ungdomstiden.

I et avsnitt tidlig i «Tropical Truth» beskriver Veloso hvor høyt han elsker å danse samba til den svært neddempede João Gilberto-innspillingen av den klassiske bossa nova-balladen «Caminhos Cruzados» (skrevet av før nevnte Jobim). Hvordan all rytmisk energi fra den rene sambaen er fullt ut til stede, at den som har denne grunnrytmen i kroppen fra før, hører slagene fra trommer som ikke spilles, bare i vokalfraseringen til Gilberto. Vel, eksakt det samme kunne vært sagt, og bør sies, om fraseringen til Caetano Veloso selv.

Og mens tropicálistaene skapte skandale i samtiden med den gang uhørte brudd med tradisjonen, drister Veloso seg i «Tropical Truth» til å fundere på om den store João Gilberto-biografien han alltid har drømt om å en gang skrive, kanskje allerede eksisterer, metaforisk sett, i summen av hans eget musikalske livsverk. For tropicálistaene var ikke normbruddet noe poeng, i seg selv. Enda de så klart visste hvilke knapper de trykket på der de anarkisk hemningsløst lot bossa nova og andre, eldre klassiske brasilianske former fra alle samfunnslag fritt frontkollidere med alt fra rock’n’roll, R&B og psykedelia til europeisk avantgarde kunstmusikk.

Men det underliggende poenget var ikke, slik det ble oppfattet fra deres arge motstandere fra venstresida, å selge ut egen kultur for konsumentkapitalismens sølvmynter. Snarere å reetablere tradisjonene fra et nytt, radikalt ståsted, å rydde vei som Jesus i tempelet. I «Tropical Truth» beskriver Veloso hvordan Tropicália forholdt seg til popkultur, inkludert den USA-amerikanske, på lik fot som den franske film-nyveiven med Godard i spissen forholdt seg til Hollywoods bildespråk. En slags reappropriasjon, særlig inspirert av den kulturspesifikke formen for kulturell kannibalisme São Paulo-poeten Oswald de Andrades lanserte idéen om i sitt Antropofágo-manifest fra 1928.

Langt fra eneste intellektuelle referansepunkt på tvers av disipliner, i en bevegelse som pleide nær personlig kontakt med poeter fra den obskure brasilianske konkretist-bevegelsen fra generasjonen før. Selve navnet Tropicália lånte de fra en installasjon av den banebrytende multimediekunstneren Helio Oiticica, etter hvert også selv en del av miljøet rundt Veloso, Gil, Gal Costa, Os Mutantes, Tom Zé og (poeten) Torquato Neto. Navnet ble første gang brukt til åpningskuttet på det første av tre selvtitulerte album Veloso ga ut i disse årene, i 1967. Tekstmessig er låten «Tropicália» en abstrakt marerittvisjon av det kontemporære Brasil under militærdiktaturets styre.

Og det hersker ingen tvil om at regimet oppfattet det Veloso drev med som konkret og direkte «samfunnsnedbrytende», snarere enn som en narsissistisk, intellektuell referanselek. Sett fra ettertiden, eller bare om man setter på disse platene og lytter på musikken i seg selv, er det at en bevegelse og en musikk som Tropicália overhodet har eksistert innen popmusikkens rammer, det mest surrealistiske av alt. At den oppsto i Brasil sent på sekstitallet, i et fascistisk diktatur i den «tredje verden», nærmer seg direkte ufattelig.

Men i dét ligger også en liten, livsviktig kime av håp, i dagens verdenssituasjon, eksemplifisert ikke minst av fenomener som nettopp Bolsonaro i Brasil. Tropicália viser at det finnes vitale og levedyktige kunstneriske responser på de mest prekære situasjoner. Ikke nødvendigvis med evne til å overvinne fascismen, historien sier vel nærmest «tvert om». Men samtidig uten å la seg knuse, slik de utvilsomt forsøkte å gjøre med Tropicália. Enda lever ideene videre. Ideer Caetano Veloso selv, i den innrømt etterrasjonaliserende «Tropical Truth», forsøker å summere som en utopisk søken etter et annet ståsted for Brasil som sådan. Som et «vest» vestenfor «Vesten». Et luftslott fabulert fra et ståsted til venstre for venstresida, slik Veloso selv ser det.

Og i de mørkeste tider trengs også utopier, kanskje særlig da. Uten at Veloso har noen illusjoner om hva kampen fremover vil kreve av oss. Tirsdag forrige uke postet han to emojier, en svart knyttneve og et rødt hjerte, til sine Facebookfølgere. Sammen med noen strofer fra en sang han og Gilberto Gil skrev til Gal Costa i 1968, «Divino Maravilhoso». Tekststrofene han selv har oversatt slik til engelsk i «Tropical Truth»:

Watch out, everything is dangerous / Everything’s divine, marvelous / Watch out for the refrain / You have to be strong and watch out / There is no time to be afraid to die.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.55