Klassekampen.no
Mandag 5. november 2018
Med barna i bilen

Kommentar

Det føles som i går at jeg sirlig og etter en altfor omstendelig prosess plukket ut cd-er til Case Logic-mappa, snart klart for ferie. Og det føles som i forgårs at familien fant fram kassetter til bilferien, disse kassettene som alle kunne leve med: en Elton John-samling, no’ Simon & Garfunkel, no’ Vazelina og åpenbart «Juba Juba». Ingens største favoritter, med unntak av sistnevnte, men mer som tynn saft en varm sommerdag – det glir ned. Men hoi som bilferien har endret seg siden den gang, etter strømmingens inntog.

Ja, du trenger ikke engang dra på bilferie for at ungene i baksetet begynner å kauke om ønskelåter – de forventer sitt nå med en gang, slik det har blitt med all verdens underholdningsmuligheter et par tastetrykk unna. Men de får selvsagt ikke alltid sitt. Det er tross alt grenser for hva selv småbarnsforeldre skal måtte tåle av hørselsinntrykk. Så da prøver en far seg med det man forestiller seg at alle kan like, litt Beatles, litt Louis Armstrong og litt Michael Jackson, og – igjen – litt Knutsen & Ludvigsen i toppform. Og jo da, noe fester seg hos de små, selv om det ikke nødvendigvis er definert som barnemusikk. Men hva er egentlig barnemusikk i 2018?

I min lille familie på fire har vi etter hvert innført spillelister som oppdateres underveis og kontinuerlig, på vei til hytta eller hvor enn bilen fører oss, en demokratisk prosess der vi velger låt etter tur og alle får bidra. Men så er det også mildt sagt forskjell på jente (3) og mann (42), selv om vi har blitt ganske så enige om at den filmmusikken til «Vaiana» er fet, med Nora Gjestvang som stillehavsprinsessen, Jeppe Beck Laursen som Maui og, ikke minst, Bjørn Eidsvåg som monsterkrabben Tametoa. Da er det verre med «Frost»-soundtracket og særlig Lisa Stokkes Elsa – «La den gå» er litt mye, med overdrevent West End-skrål som sitt største problem.

Riktignok ikke et så stort problem som når min treårige datter vil «Ta en pinne for landet» med Freddy Kalas, eller enda verre: Når min sju år gamle sønn vil høre sin desiderte favoritt denne høsten, «Shotgun» med russehelten Tix. Og ikke fordi sangen er fæl i alle ledd, refrenget har en melodisk snert som kan minne om punkpopperne i Blink-182 fra den gang de hadde noe vittig å melde. Men så er det visse deler av teksten, da – som en sjuåring faktisk plukker opp og skjønner litt av, uten å ha det minste begrep om spøken, dens flåsete provokasjoner og Trump-vits: Eyy, skal bli president / Vinner valget lett når alle gutta mine har stemt. De samme gutta som gir Tix tyn for å respektere kvinner, disse sjukeste chicksa som sikler på dicksa, skrev hun opp på den lista / jomfrudommen ble mista.

For her har du altså barnemusikken av i dag, den som barn i småskolen og barnehagen er hekta på, den som ikke fores hjemmefra, men serveres av ... venners eldre søsken? Ikke vet jeg, og ikke vil jeg være noen moralsk dommer over dette våset, men jeg vet samtidig at jeg foretrekker barnemusikk fra mer oppfinnsomt hold, fra den gang scenen var en gammel gyngehest og gitaren var en skinke. Og ikke kall det nostalgi, selv om det vel er akkurat dét det er.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.56