Klassekampen.no
Mandag 5. november 2018
PASTISJER PÅ MENYEN: I likhet med Jeremih og Ty Dolla $ign har Homeboy Sandman og Edan (her avbildet i animert form fra videoen til sporet «Grim Seasons») slått seg sammen for å hylle lyden av gullalderen. Men det er to høyst forskjellige gullaldre som hylles på de to kompromissløst lite aktuelle skivene de to duoene er aktuelle med. FOTO: YOUTUBE
Duoslipp: To fullformats samarbeider med hver sin (nye) vri på rapnostalgi.
To pluss to i spann

ALBUM

MihTy

«MIH-TY»

(Def Jam/Universal)

HHHHJI

Homeboy Sandman & Edan

«Humble Pi»

(Stones Throw)

HHHHJI

Tilsynelatende er «Humble Pi» og «MIH-TY» to utgivelser som har ekstremt lite til felles, som snarere nesten hopper inn i to forskjellige, gamle skyttergraver og stridslinjer mellom kommers og undergrunn, R&B og rap, «conscious» og «ign’ant», med mer. Likevel gir det å høre på de to prosjektene side om side, og begge ble tross alt sluppet samme fredag for litt over en uke siden, mer mening enn jeg i grunnen hadde forventet.

Vi tar duoene en om gangen her: Homeboy Sandman har vært en pålitelig, jevn leverandør av tradisjonell og/eller tradisjonsbundet østkyst-rapmusikk i et tiårs tid nå. Men særlig på produksjonssiden har albumene hans slitt litt med å bryte ut av sine litt for anonymt ortodokse rammer. Det er derfor gledelig at den merkbart friske pusten som produksjonshjelpen fra den eksentriske og ikke overdrevet produktive undergrunnsveteranen Edan lånte 2016-sporet «Talkin’ (Bleep)», nå gir vind i seilene til et helt album. En skive som også fungerer som et slags comeback for produsent og medrapper Edan, som om vi unntar en fullengders dj-miks fra 2009 ikke har gitt ut musikk på egen hånd siden kultalbumet «Beauty and the Beat» fra 2005, en besynderlig bastard som faktisk fant et visst publikum også her i Norge.

Den uortodokse oppskriften fra den gang gikk ut på en stilsikker rappastisj på det sene åttitallets mest abstrakt lyriske New York-rap, plassert oppå samples (gjerne «fysisk» arrangert og loopet med bruk av platespiller) av sekstitalls psykedelisk rock. Utbrodert med liberale doser analog ekko og små synthpålegg, for ytterlig å forsterke den psykedeliske estetikken. Et kulturkræsj som fungerte uventet godt, og som ingen andre til fulle har duplisert i årene siden. Og i grunnen er det bare koselig at «Humble Pi» plukker opp tråden eksakt der «Beauty and the Beat» la den fra seg.

Det psykedeliske tilsnittet gir med ett Homeboy Sandmans gode evner til hverdagslige observasjoner og historiefortelling en liten, tiltrengt forskyvelse i perspektiv eller synsvinkel, med noen velkomne små rap-innhopp fra Edan sjøl, i 2018-utgave med en sjarmerende, kledelig, lett new age/hippie-aktig eim av selvforbedrings-retorikk. Greit nok, det blir mye gubbevibber når dette grunnleggende nostalgiske uttrykket kombineres med et budskap som det på førstesingelen «Never Use the Internett Again», men i lydbilde og atmosfære har de to denne gangen lykkes å skape et slags analogt alternativ som, i motsetning til mye nostalgisk gubberap ellers, er minst like helstøpt og estetisk fullbyrdet som sine moderne motstykker, og som samtidig byr på noe litt annet enn ren antimodernisme, noe som låter litt mer som en utopisk, alternativ utviklingsvei for de radikale lydmessige fremskrittene den sene åttitallsrapen bar bud om.

«Gullalder» er derimot ikke noe statisk begrep. Der det sene åttitallet Edan alltid har fetisjert for lengst har blitt erstattet av første halvdel av nittitallet som rapnostalgiens gravitasjonsmessige midtpunkt. De to R&B-sangerne Jeremih og Ty Dolla $ign fremsto riktignok som sin sjangers fremste modernister med sine respektive mixtaper, «Late Nights» og «Beach House», høsten 2012. Disse to uoffisielle utgivelsene er fortsatt blant dette tiårets friskeste i hele feltet for såkalt «urban musikk», med sin radikale, men samtidig høyst musikalsk sofistikerte bruk av minimalismen fra den såkalte «trap»-bølgen i en soulsetting, kombinert med en nærmest nihilistisk, amoralsk innstilling til romantisk kjærlighet, som i seg selv snudde hele formen på hodet.

Siden den gang har særlig Ty Dolla $ign funnet sin plass i popmaskineriet, ikke minst med sine ustanselige gjesteopptredener, men når de to nå forener krefter på en fullengder er det ikke for å plukke opp tråden fra høsten 2012. Samtidig er «MIH-TY», som er navnet på både duo og album (dog med noen variasjoner i bokstavering), like fullt forfriskende kompromissløs. Disse 11 sporene er nemlig skamløst åpne pastisjer på en helt annen gullalder, for helt andre lyttere; tusenårsskiftets kommersielle, klubbvennlige rap/R&B-hybrider. Eksemplifisert gjennom en «remake» av Notorious B.I.G. og R. Kelly-samarbeidet «Fuck You Tonight», som for øvrig også setter standarden for albumets tematikk og, eh, lyriske tone.

I samarbeid med prosjektets hovedprodusent, Hitmaka, etableres en simplistisk, nesten skisseaktig og svært diskret oppdatert grunntone i (for noen) svært kjente soniske omgivelser. Her er ikke mye innovasjon eller innhold, knapt nok låter å snakke om. Men det er noe her som får dette til å fungere enda det strengt tatt ikke skal gjøre det, kanskje en inderlig kjærlighet til grunnmaterialet? Formidlet av to av sin generasjons fremste soulstemmer, tross alt, selv når de ikke engang prøver. Ja, kanskje særlig når de ikke prøver, når jeg tenker meg om.

For det er her disse to høyst forskjellige prosjektene har en slags grunnleggende felles innstilling, tross alt. Begge disse to skivene tør å stå inne for sine grunnleggende, og i begge tilfeller grunnleggende nostalgiske, soniske valg. Uten å unnskylde seg, eller late som om nyskapning står på menyen. Det er en slags forpliktelse til å fullbyrde en grunntone og grunnstemning, som blir styrende prinsipp for de fire artistene i disse to konstellasjonene, alle sammen briljante utøvere på hvert sitt vis. Og alle sammen hundre prosent komfortable i sitt skinn her, på et vis man sjelden hører verken dem eller andre. Ikke et sekund på noen av disse to skivene er «viktig» eller dagsaktuell musikk. Men ikke desto mindre er begge album usedvanlig deilig lytting.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.56
Mandag 12. august 2019
Fire festivaldager med høydepunkter på rekke og rad helt fram til Karpes suverene punktum lørdag kveld.
Mandag 17. juni 2019
FestivalBergenfestBergenhus festning, Bergen 12.-15. juniI over 20 år har Bergenfest laga liv i vestlandshovudstaden. Festivalen mellom dei sju fjell må ofte kjempe mot værgudane, men i år...
Mandag 17. juni 2019
AlbumBruce Springsteen«Western Stars»Columbia/Sony MusicHHHHHIBruce den nydelige, så hekta på vakker lyd at soloartisten for et...