«Kjære Amalie. (…) Det er måten du er levende på som knytter meg til deg …» skriver Merete Morken Andersen i det siste kapitlet i biograficollagen «Blodet i årene». I Amalie Skrams annerledeshet gjenkjenner hun seg selv og møter forfatterens tid med intens innlevelse. Hun bruker seg selv som resonanskasse for å erfare «fra innsiden» hvordan det var å være Amalie. Hun går konkret til verks, lager mat etter hennes oppskrifter, etterlikner fotoet av Amalie med datteren Johanne ved å fotografere seg selv med sin datter i samme posisjon. For å forstå Amalies erfaringer fra innleggelse på psykiatriske sykehus, intervjuer hun mennesker som har samme erfaringer. Hun spør seg om hvordan sammenbrudd kan virke inn på den kunstneriske prosessen. Denne sterke innlevelsen skaper intensitet, nærvær og språklig overskudd, men kan gå på bekostning av forklaringer og analyser.