I den beste passasjen i Karl Ove Knausgårds tjukke samling av tekster skrevet mellom 2009 og 2018 står han i en operasjonssal i Albania og stirrer inn i en hjerne. Først ser han hjernen på en skjerm på veggen, der svulsten som skal opereres ut, ligger hvit og kubeformet i en utgravd grop, «gummiaktig», som «blekksprutkjøtt». Så trer kirurgen til side og lar Knausgård se ned i det åpne kraniet, hvor innsiden åpenbarer seg som et slettelandskap av lilla elver og steile fjelltopper, dekket av en hvit isbre.