Klassekampen.no
Lørdag 3. november 2018
Brageprisen er bransjens feiring av seg selv. Det har den fortjent.
God lesning!
BRAGE: Sterk og sunn.

Om mindre enn tre uker går bokbransjens store feiring av seg selv av stabelen: Brageprisene deles ut den 22. november. Bak prisen står Forleggerforeningen, og det er forlagene selv som melder titler på til vurdering. Nominasjonene blir derimot gjort av juryer bestående av bibliotekarer, bokhandlere, forskere og kritikere, mens vinnerne i hver kategori blir stemt fram av et anonymt elektorat.

På torsdag ble de nominerte til prisene offentliggjort, og særlig nominasjonene til prisen for beste skjønnlitterære bok for voksne illustrerer at bokbransjen faktisk har nokså god grunn til å feire seg selv, for på tross av bare fire nominerte er det en sprikende, mangfoldig liste: to kvinner, to menn, fire forlag, vidt forskjellige bøker.

Man kan selvsagt knirke litt over at det i likhet med de fleste år heller ikke denne gangen er noe imponerende mangfold av sjangre representert – tre romaner, én diktsamling – og dette speiler antagelig forventninger på lesersiden: Da forholdstallet i 2013 for en gangs skyld var omvendt, ble dette betraktet som svært oppsiktsvekkende. Dette året var det da også bare tredje gang i prisens kvart århundre lange historie at den ble gitt til en lyriker.

Gunnar Wærness er, med«Venn med alle», kanskje enslig poet på lista, men til gjengjeld en uhyre sterk kandidat, og selv om de tre andre nominerte er romaner, er det umulig å spore en tendens i utvalget: Trude Marsteins «Så mye hadde jeg» er en moderne, hverdagsrealistisk roman med bred leserappell til tross for at den på ingen måte er handlingsdrevet; Tore Kvævens «Når landet mørknar» blir beskrevet som en brutal, actionfylt og nitid researchets vikingroman; og Maria Kjos Fonns roman­debut «Kinderwhore» er en sterk fortelling om å prosessere overgrep og omsorgssvikt. Lista vitner om en sammensatt jury, som har hatt et mangeartet bokår å høste fra.

Skulle jeg selv ha vært med på å nominere årets beste bøker, er det ikke sikkert vi ville endt opp med akkurat disse titlene, men det er ikke poenget – en slik liste kan alltid diskuteres i filler, og det skal mye til å skape en fruktbar litterær debatt av å trekke fram «åpenbare» forbigåelser eller like åpenbart «svake» kandidater. Poenget er heller dette: Det faktum at man nokså enkelt kunne tenke seg opptil flere andre titler som også ville ha fortjent en nominasjon, er et tegn på at det står ganske bra til i det litterære Norge.

Jeg blir aldri lei av å påpeke dette: At et lite språkområde som det norske årlig evner å frambringe såpass mye lødig litteratur, er imponerende, men det kommer ikke av seg selv. Forfattere som Marstein og Wærness debuterte begge for omkring tjue år siden, og varigheten og kontinuiteten i forfatterskap av deres slag er vanskelig å tenke seg uten de relativt sett gode støtte­ordningene for norsk skjønnlitteratur – med hensyn til for­fatterstipender, men framfor alt når det gjelder innkjøpsordningen og momsfri­taket som gir for­lagene økonomisk rom til over lange tidsrom å satse på forfatterskap som ikke umiddelbart er kommersielt levedyktige. Sammen med offentlig satsning på formidling gjennom biblioteker og litteraturhus skapes det en litterær offentlighet der det er plass til og interesse for både vikingaction og lyrisk streben mot det åndelige. Og motsatt: At forlagene satser tungt på begge deler, er det som legitimerer støtteordningene.

Årets nominasjoner til Brageprisen for skjønnlitteratur er et lite, enkeltstående tegn på at litteratur­politikken i det store og hele har lyktes.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2018 kl. 16.51